“Someone who actually supports us!” 

FOR activists quickly ran out of leaflets with the slogan «No to arms to Ukraine!» during a demonstration against Israel’s war on Gaza. 

On Wednesday 18 and Friday 20 October, the Palestine Committee organised a demonstration in front of the Ministry of Foreign Affairs in protest against Norway’s passivity in the face of Israel’s genocidal attack on the Palestinians in Gaza. Later in the evening on Friday, a group of activists with origins in several Muslim religious communities in Oslo organised a new and even better attended commemoration. Activists from Peace and Justice (FOR) participated in all three marches with leaflets. 

FOR's icon

The vast majority of those who took part in the demonstrations accepted the FOR leaflets with interest, but when the last and largest demonstration started, there were few leaflets left. To ensure that only those most interested would receive the remaining leaflets, the activists stopped handing out to everyone, but instead went around shouting the message «Are you interested in information about a new party that says NO to arms to Ukraine?” This immediately led to more people coming up and wanting leaflets. Some young men wanted to help hand out the few leaflets that were left, and that was the end of it. 

Opposite message from Rødt and SV 

Former Rødt leader Bjørnar Moxnes, who held an appeal at the Palestine Committee’s first demonstration on Wednesday, came with a completely different message. Moxnes made a point that Rødt, who supports Norwegian arms deliveries to Ukraine, demands that Norway must not only react when it is an enemy of the West that violates international law. “We must also demand that Norway protests when it is one of our allies that attacks and occupies, as Israel does in Palestine”, said Moxnes, to muted applause. 

SV leader Kirsti Bergstø also held an appeal at the demonstration, and expressed support for the demands from the Palestine Committee that Norway recognize the state of Palestine, ratify the UN convention against apartheid and introduce a boycott against goods produced in countries that violate international law settlements on occupied Palestinian land. Bergstø did not mention the Ukraine war in her appeal. 

No parliamentary parties on the Palestinians’ side 

Although both Red and SV give full support to the Palestine Committee’s demands, it was clear from the reception the FOR activists received with their leaflets that many Palestinians and other demonstrators with a background from the Middle East and other Muslim countries still do not perceive that some of the current parliamentary parties are on their side. Even though Rødt and SV express support for the Palestinian cause, it is Ukraine they want to give weapons to, not the Palestinian resistance. 

«Listen guys, here are some Norwegians who actually support us!» 

Many therefore enthusiastically expressed their agreement with the message the FOR activists brought:

The other parties are hypocrites. Although Israel has occupied and illegally annexed Palestinian land for decades, it says the conflict must be resolved through negotiations, while Russia must be driven out of Ukraine by force. Russia has broken international law, but Israel’s violation of international law, which is not only about annexing land, but also about expelling the original population from there, is much more serious. 


We also do not believe arms deliveries to the Palestinian resistance struggle as a solution, but if we are to be able to get a fair peace solution, Israel must be pressured through an international boycott. So when Norway is going to boycott a country for violating international law, we must start with Israel, not Russia. 

BDS Freedom, Justice, Equality

«Listen guys, here are some Norwegians who actually support us!» said one of the many young demonstrators at the last and largest of the demonstrations on Friday night. 

Arms to Ukraine supportS US hegemony – And gives Israel cover 

The experience of the deep injustice that lies in the West’s differential treatment of Israel’s and Russia’s violations of international law is one reason why so many of the Palestinian demonstrators expressed strong support for the slogan «No to arms to Ukraine» . However, the arms deliveries to Ukraine also affect the Palestinians a more direct way. 

Israel would never be able to carry out a genocidal war against the Palestinians in Gaza without full backing from the United States. This is made clear by the fact that the US has sent two aircraft carriers to the Eastern Mediterranean to deter Muslim states in the region from entering the conflict on the Palestinian side. The fact that the US has the ability to do this is related to the fact that the country is still the dominant superpower in the world militarily, and that the goal of maintaining this hegemony is what the war in Ukraine is generally about. 

The background for Russia’s invasion is NATO’s plans to incorporate Ukraine into NATO. NATO has carried out several wars of aggression and occupations contrary to international law after 1999, and expansion into Ukraine is perceived by Russia as an existential threat. The fact that NATO, despite many warnings about the danger of a major war, has pushed for further expansion is that expansion of NATO eastward is a prerequisite for maintaining the US’s role as the dominant superpower in the world. 

After political and military defeats in Iraq and Afghanistan, many countries have begun to orient themselves away from the United States. The fact that China has also become a more important trade and investment partner for many countries has significantly contributed to this realignment. 

Ukrainian NATO membership is a prerequisite for securing NATO control over the Black Sea, which in turn is a prerequisite for securing connections to possible future NATO members in Georgia and Azerbaijan, which in turn is the bridge to the Caspian Sea. Achieving influence over the resource-rich states in the Caspian region has been a strategic objective for the US since the Silk Road Strategy Act was passed in Congress in 1999. 

This connection, which many self-proclaimed Norwegian anti-imperialists refuse to understand, is self-evident to most Palestinians. And that explains why the slogan «No arms to Ukraine!» created so much excitement at a demonstration in support of Palestine. 

Will Israel use chemical weapons? 

Israel’s president claims to have evidence that Hamas possesses chemical weapons, but who has the greatest motive to use them? 

In an interview with Sky News on 22.10, Israeli President Yitzhak Herzog claims that Israel has found, on a killed or captured Hamas fighter, IS and al-Qaeda manuals about how to produce chemical weapons. The question then is, what could have been the motive for stating this publicly? 

Israels president Yitzhak Herzog

Hamas lacks motive 

Could it be true that Hamas has or is trying to acquire such weapons? Probably not. This is not because Hamas generally complies with the Geneva Conventions (the group obviously does not), but simply because Hamas does not want to benefit from it. Poison gas is most effective precisely for driving an enemy out of closed buildings and underground systems — which is not where the Israeli enemy will initially be. In addition, Hamas does not have the necessary sympathy of the world press to mitigate such use.

«New holocaust» 

An alternative theory is that Israel itself plans to use chemical weapons, but blame it on Hamas. Linking Hamas to poison gas could have a rhetorical effect for Israel by reinforcing the parallels between Hamas and the Nazis. Gassed Jewish hostages will undoubtedly have a tremendous symbolic effect. 

However, using poison gas as a false flag PSYOP to demonise Hamas is hardly a sufficient motive for Israel to actually do this. Hamas is already so demonised in the West, through the actions the organisation has actually carried out, that reinforcing the image of the group as the new Nazis will have limited significance. 

Neutralises death trap 

If Israel chooses to use gas, the main motive will almost certainly be that it is an effective military weapon in the battle arena Israel finds itself. Hamas has an extensive tunnel system in Gaza which all military experts believe to be a death trap for Israeli soldiers with a ground invasion. But that is if Israel limits itself to the use of conventional weapons. By dropping sarin gas or another deadly chemical agent into the tunnels, Israel will quickly neutralise a large number of Hamas fighters, and could even enter safely wearing gas masks. The problem for Israel with this is, firstly, that the use of poison gas will also kill hostages and other civilians in the tunnels, and secondly, that the use of poison gas, regardless of the circumstances, is considered one of the most serious of war crimes. 

«Conspiracy theory» 

Should it be revealed that Israel itself used poison gas, the PR disaster would be total, and far exceed the military gain. Therefore, it would be necessary to construct a story where it appears plausible that Hamas was behind it. Preparing public opinion for the possibility of a scenario where Hamas uses chemical weapons will probably make this job easier. One could also imagine the opposite, that leaking such information would make more people suspect what Israel itself might be planning. However, given the media climate that prevails in the West, the risk of this is low. This and any other articles that cast a critical spotlight on whether Israel itself might want to use chemical weapons will effectively be neutralised in the mainstream media as «conspiracy theory», which decent journalists cannot be seen to engage with. 

Krigen i Ukraina: Mulig med forhandlinger likevel?

Richard Haas, fram til nylig leder av den innflytelsesrike tenketanken Council of Foreign Relations, er blant de som foreslår at Vesten aksepterer at konflikten i Ukraina løses ved forhandlingsbordet, uten at Russland nødvendigvis trekker seg ut av alle annekterte områder.

Etter at Vesten til nå har avvist alle andre fredsløsninger enn at Russland betingelsesløst trekker seg ut, melder NBC News at amerikanske eks-diplomater arbeider med et «spor 2», som innebærer overgang fra slagmark til forhandlingsbord.

I juni ble et forsøk på å gjøre slutt på krigen i Ukraina ved forhandlinger fra den afrikanske unionen kontant avvist av Ukrainas president Volodomy Zelenskij.


Avvisningen må sees i lys av at det tidlig i konflikten var flere forsøk på forhandlinger hvor ukrainske myndigheter selv var deltakere. Disse strandet imidlertid fordi de ikke fikk støtte fra de dominerende statene i NATO. Under det siste forhandlingsforsøket i mai 2022 kom Storbritannias daværende statsminister, Boris Johnson, på en lynvisitt til Kyiv, for å fortelle Zelenskij at han burde bryte forhandlingene. Til en ukrainsk avis uttalte kilder nær Zelenskij at Johnson hadde formidlet at «selv om Ukraina skulle være klare til å signere noen avtaler om garantier med Putin, var de [altså NATO-lederne] ikke det».


Nå, over et år etter at den forrige forhandlingsrunden strandet, og etter flere uker med ukrainsk offensiv som har oppnådd svært lite, kan det imidlertid synes som at også NATO-statene ser at tida snart er inne for forhandlinger. Flere kilder har opplyst til NBC News at en gruppe ledende tidligere amerikanske tjenestemenn har holdt hemmelige samtaler med fremtredende russere med sikte på å legge grunnlaget for at forhandlinger kan avslutte krigen i Ukraina. Den amerikanske nyhetskanalen framholder også at slike “spor 2-samtaler” lenge har spilt en viktig rolle i amerikansk diplomati.


Blant deltakerne er Richard Haas og Charles Kupchan. I en kronikk i Foreign Policy i april, agiterer de to for at Ukraina må få gjennomføre sin planlagte offensiv først, uten å reflektere over hvor mange titusen familier som vil miste sønner, ektefeller og fedre som følge av dette, og for at Vesten må intensivere våpenleveransene som er det som gir det ukrainske regimet fortsatt håp om militær seier. Likevel konkluderer de med at «det mest sannsynlige utfallet ikke er en total ukrainsk seier, men et blodig uavgjort».


Hva så, spør de videre. Og svarer: «Når denne kampsesongen er over, vil USA og Europa ha god grunn til å forlate sin uttalte politikk om å støtte Ukraina «så lenge det er nødvendig», som USAs president Joe Biden har sagt det. Å opprettholde Ukrainas eksistens som et suverent stat og demokrati [red anm: Ukraina kan langt fra kan sies å være dette i dag] er en prioritet, men å oppnå dette målet krever ikke at landet gjenvinner full kontroll over Krim og Donbas på kort sikt. […]

Med utgangspunkt i en slik tilnærming bør Ukrainas vestlige støttespillere foreslå en våpenhvile når Ukrainas kommende offensiv når sine grenser. Ideelt sett vil både Ukraina og Russland trekke sine tropper og tunge våpen tilbake fra den nye kontaktlinjen, og effektivt skape en demilitarisert sone. En nøytral organisasjon – enten FN eller Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa – kan så sende inn observatører for å overvåke og håndheve våpenhvilen og tilbaketrekningen».

Bortsett fra det meningsløse og umoralske tapet av menneskeliv som ligger i det å fortsette krigføringa ut kampsesongen, er løsninga de amerikanske eksdiplomatene foreslår helt i samsvar med det FOR ser som løsning på konflikten. En realistisk fredsløsning må imidlertid ta hensyn til at krigen starta på grunn av NATOs avvisning av Russlands krav om stans i videre ekspansjon.


Vi refererer punkt 5 i FORs politiske plattform:

Krigen i Ukraina har vist oss at fred og rettferdighet ikke kan oppnås med militær seier for Ukraina og Nato. FOR står i stedet for umiddelbar stans i alle norske våpenleveranser til krig med krav om våpenhvile og fredsforhandlinger. I stedet for å ekspandere Nato må de politiske og kulturelle rettighetene til borgerne i alle deler av Ukraina ivaretas.

Klasevåpen til Ukraina – norske reaksjoner?

USA vil annonsere at Ukraina skal få klasevåpen. Når er det nok for våpentilhengerne? spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.

En ueksplodert klasebombe begravd i jorda i Laos, fra krigen på 1960- og -70-tallet.
En ueksplodert klasebombe begravd i jorda i Laos, fra krigen på 1960- og -70-tallet.

Flere medier melder at USA trolig vil annonsere at USA vil levere klasevåpen til bruk i krigen mot Russland. Det spesielle med klasevåpen, er at ueksploderte granater blir liggende på slagmarken hvor de utgjør en dødelig trussel mot sivile mange tiår etter at kamphandlingene er over. I 1997 fikk irske Jody Williams Nobels Fredspris for sitt arbeid for å forby klasevåpen. Arbeidet ble kronet med en foreløpig seier da Konvensjonen om klaseammunisjon trådte i kraft 1. august 2010, etter at 110 stater, anført av Norge, hadde ratifisert konvensjonen.

USA er ikke blant statene som har undertegnet og ratifisert, men begynte likevel prosessen med å fase ut klasevåpnene i 2016. Sist USA brukte våpnene selv, var under den ulovlige invasjonen og okkupasjonen av Irak, fra 2003-2006.

I et innlegg på Facebook, etterspør styreleder i FOR, Marielle Leraand, norske reaksjoner:

«Klasebomber, dere…
— ingen våpentilhengere som føler seg frista til å ta ordet?

Da har Joe Biden og USA beslutta å sende klasebomber til Ukraina.
Når er nok «nok» for våpentilhengerne?
I Rødt?

Blir det stille igjen?

Norge har gått i bresjen internasjonalt for et forbud mot klaseammunisjon, og mer enn 100 land har skrevet under et forbud.
Men nå er det liksom greit allikevel?

Alt for at «ukrainerne skal få lov til å selv bestemme hvordan de vil forsvare seg selv»?

Denne galematias logikken, som hele det politiske landskapet, inklusive den såkalte «venstresida» i dette landet, har lagt seg på.
Hvis «ukrainerne selv» ønsker å benytte en våpentype, ja, da skal vi støtte det, eventuelt stilltiende holde kjeft om det når de mottar den og tar den i bruk?

Hvor går i så fall grensa?

Hvis «ukrainerne selv» ønsker å benytte taktiske atomvåpen mot et område anektert av Russland; er det da greit, siden de «ønsker det selv»?
Skal man ikke forvente å få BITTELITT diskusjon om denne inndoktrinerte troen på at «våpen er veien til fred» snart?

Den eneste tillatte logikken i diskursen som råder er: Uten våpen så vil Russland ta hele Ukraina, og hva funker best å møte Russland med?
Jo, såklart FUNKER det med klasevåpen!

Det fører til at langt flere russiske soldater mister livet. Det fører riktignok til at enda flere sivile ukrainere mister livet.

Men: Det funker da enda bedre med atomvåpen!

Dersom våpen er veien til fred, så er det folka med de største våpnene som vinner en krig.
Men vil vi ha det slik?

Tror voksne, våkne mennesker i dette landet at denne logikken skaper en fredeligere verden?
Er det faktisk dette sporet vi tror på og ønsker å geleide våre barn og barnebarn inn på – nå og inn i framtida?


Jeg tror ikke det.»

Britisk granskning av politimetoder: Infiltratører undergraver demokratiet

En granskning viser at Londonpolitiet i mange år har brukt infiltratører som har
etablert langvarige relasjoner med medlemmer i maktkritiske grupper for å overvåke
og kontrollere disse. – Ingen grunn til å tro at UK er alene om slike metoder, sier
John Jones i FOR.

Matt Foot skriver i London Review of Books om hvordan en granskning av Londonpolitiets «Special Demonstration Squad», igangsatt i 2015, har avslørt arbeidsmetodene til agentene som ble sendt inn for å infiltrere såkalte «subversive» – undergravende – grupper. Granskningen beskriver blant annet hvordan infiltratørene ofte kunne etablere langvarige relasjoner med medlemmene i gruppene de infiltrerte.

Definisjonen av «undergravende grupper», var i utgangspunktet grupper som hadde til hensikt å styrteflerpartidemokratiet. I praksis viste det seg imidlertid at politiet infiltrerte grupper med helt motsatt hensikt, for eksempel School Children against the Nazis. Som Foot kommenterer, var den reelle hensikten aldri å kontre trusler mot demokratiet. I stedet viser granskningen at det var politiet selv som ble undergraverne.

— Det er ingen grunn til å tro at UK er alene om slike metoder, kommenterer John Jones, direktør i Networkers North South og styremedlem i FOR.

I 2013 ble det avslørt at PST hadde brukte infiltratøren Christian Høibø for å skape avlede, forstyrre og diskreditere den norske antiglobaliserings- og antikrigsbevegelsen. EOS-utvalget, som skal ha oppsyn med de hemmelige tjenestene, fant imidlertid ikke grunn til å kritisere PST for bruken av Høibø som infiltratør, og provokatør. Høibø er den eneste som har stått fram i offentligheten som infiltratør i Norge, men EOS-utvalgets kommentar gir ingen grunn til å anta at han er den eneste som har hatt eller har en slik jobb.

Hundrevis av flyktninger omkommet – Hva tenker vi på?

Styreleder i FOR, Marielle Leraand, har skrevet en kommentar til skipsforliset utenfor Hellas
for to uker siden, hvor flere hundre flykninger druknet (tidligere publisert på hennes

«Hva tenker jeg på?
Jeg tenker på de 100 barna som satt under dekk sammen med sine mødre.
Redselen – vissheten om at det var ingen som hørte
Ingen som ville kunne redde dem.
Og jeg tenker på:
Dette vil skje igjen 
For det finnes ikke en kollektiv politisk vilje til å redde dem.
De er tall, uten ansikt, uten navn.
Hykleriet i det å si: 
Å så forferdelig!
Men samtidig vite at det vil «skje» igjen.
Den såkalt «rødgrønne» regjeringa her hjemme på bjerget løfter ingen fingre, strekker ikke ut
en hånd, ber ikke om å få hjelpe med å bringe disse framtidige barna, deres mødre og fedre i
Europa, underkastet slavekontrakten, krigskontrakten Nato, har i tiår etter tiår drevet
krigføring mot land og folk som ikke har gjort Europa noe som helst.
Og så vil partiene som har sagt ja til deltakelse i disse krigene, ikke betale regninga når den
Den regninga lot de 100 barn få betale.
Og nye liv vil ofres for vi slipper dem ikke inn på det enkle viset vi kunne –  med fly – med
trygge rutebåter.
Hva har disse barna gjort?
Å anerkjenne deres rett på beskyttelse mot konsekvensene av våre,  USA, Norge og Natos

Den innrømmelsen og politiske endringa kommer ikke av seg selv…
Den må du og jeg velge.
Stans krigene – ikke krigsflyktningene!»