Klasevåpen til Ukraina – norske reaksjoner?

USA vil annonsere at Ukraina skal få klasevåpen. Når er det nok for våpentilhengerne? spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.

En ueksplodert klasebombe begravd i jorda i Laos, fra krigen på 1960- og -70-tallet.
En ueksplodert klasebombe begravd i jorda i Laos, fra krigen på 1960- og -70-tallet.

Flere medier melder at USA trolig vil annonsere at USA vil levere klasevåpen til bruk i krigen mot Russland. Det spesielle med klasevåpen, er at ueksploderte granater blir liggende på slagmarken hvor de utgjør en dødelig trussel mot sivile mange tiår etter at kamphandlingene er over. I 1997 fikk irske Jody Williams Nobels Fredspris for sitt arbeid for å forby klasevåpen. Arbeidet ble kronet med en foreløpig seier da Konvensjonen om klaseammunisjon trådte i kraft 1. august 2010, etter at 110 stater, anført av Norge, hadde ratifisert konvensjonen.

USA er ikke blant statene som har undertegnet og ratifisert, men begynte likevel prosessen med å fase ut klasevåpnene i 2016. Sist USA brukte våpnene selv, var under den ulovlige invasjonen og okkupasjonen av Irak, fra 2003-2006.
https://edition.cnn.com/2023/07/07/europe/cluster-munitions-us-ukraine-aid-explainer-intl-hnk-ml/index.html

I et innlegg på Facebook, etterspør styreleder i FOR, Marielle Leraand, norske reaksjoner:

«Klasebomber, dere…
— ingen våpentilhengere som føler seg frista til å ta ordet?

Da har Joe Biden og USA beslutta å sende klasebomber til Ukraina.
Når er nok «nok» for våpentilhengerne?
I AP?
I Rødt?

Blir det stille igjen?

Norge har gått i bresjen internasjonalt for et forbud mot klaseammunisjon, og mer enn 100 land har skrevet under et forbud.
Men nå er det liksom greit allikevel?

Alt for at «ukrainerne skal få lov til å selv bestemme hvordan de vil forsvare seg selv»?

Denne galematias logikken, som hele det politiske landskapet, inklusive den såkalte «venstresida» i dette landet, har lagt seg på.
Hvis «ukrainerne selv» ønsker å benytte en våpentype, ja, da skal vi støtte det, eventuelt stilltiende holde kjeft om det når de mottar den og tar den i bruk?

Hvor går i så fall grensa?

Hvis «ukrainerne selv» ønsker å benytte taktiske atomvåpen mot et område anektert av Russland; er det da greit, siden de «ønsker det selv»?
Skal man ikke forvente å få BITTELITT diskusjon om denne inndoktrinerte troen på at «våpen er veien til fred» snart?

Den eneste tillatte logikken i diskursen som råder er: Uten våpen så vil Russland ta hele Ukraina, og hva funker best å møte Russland med?
Jo, såklart FUNKER det med klasevåpen!

Det fører til at langt flere russiske soldater mister livet. Det fører riktignok til at enda flere sivile ukrainere mister livet.

Men: Det funker da enda bedre med atomvåpen!

Dersom våpen er veien til fred, så er det folka med de største våpnene som vinner en krig.
Men vil vi ha det slik?

Tror voksne, våkne mennesker i dette landet at denne logikken skaper en fredeligere verden?
Er det faktisk dette sporet vi tror på og ønsker å geleide våre barn og barnebarn inn på – nå og inn i framtida?

Virkelig?

Jeg tror ikke det.»

Britisk granskning av politimetoder: Infiltratører undergraver demokratiet

En granskning viser at Londonpolitiet i mange år har brukt infiltratører som har
etablert langvarige relasjoner med medlemmer i maktkritiske grupper for å overvåke
og kontrollere disse. – Ingen grunn til å tro at UK er alene om slike metoder, sier
John Jones i FOR.

Matt Foot skriver i London Review of Books om hvordan en granskning av Londonpolitiets «Special Demonstration Squad», igangsatt i 2015, har avslørt arbeidsmetodene til agentene som ble sendt inn for å infiltrere såkalte «subversive» – undergravende – grupper. Granskningen beskriver blant annet hvordan infiltratørene ofte kunne etablere langvarige relasjoner med medlemmene i gruppene de infiltrerte.

Definisjonen av «undergravende grupper», var i utgangspunktet grupper som hadde til hensikt å styrteflerpartidemokratiet. I praksis viste det seg imidlertid at politiet infiltrerte grupper med helt motsatt hensikt, for eksempel School Children against the Nazis. Som Foot kommenterer, var den reelle hensikten aldri å kontre trusler mot demokratiet. I stedet viser granskningen at det var politiet selv som ble undergraverne.

— Det er ingen grunn til å tro at UK er alene om slike metoder, kommenterer John Jones, direktør i Networkers North South og styremedlem i FOR.

I 2013 ble det avslørt at PST hadde brukte infiltratøren Christian Høibø for å skape avlede, forstyrre og diskreditere den norske antiglobaliserings- og antikrigsbevegelsen. EOS-utvalget, som skal ha oppsyn med de hemmelige tjenestene, fant imidlertid ikke grunn til å kritisere PST for bruken av Høibø som infiltratør, og provokatør. Høibø er den eneste som har stått fram i offentligheten som infiltratør i Norge, men EOS-utvalgets kommentar gir ingen grunn til å anta at han er den eneste som har hatt eller har en slik jobb.

Hundrevis av flyktninger omkommet – Hva tenker vi på?

Styreleder i FOR, Marielle Leraand, har skrevet en kommentar til skipsforliset utenfor Hellas
for to uker siden, hvor flere hundre flykninger druknet (tidligere publisert på hennes
Facebookside).

«Hva tenker jeg på?
Jeg tenker på de 100 barna som satt under dekk sammen med sine mødre.
Redselen – vissheten om at det var ingen som hørte
Ingen som ville kunne redde dem.
Og jeg tenker på:
Dette vil skje igjen 
Igjen.
For det finnes ikke en kollektiv politisk vilje til å redde dem.
De er tall, uten ansikt, uten navn.
Hykleriet i det å si: 
Å så forferdelig!
Men samtidig vite at det vil «skje» igjen.
Den såkalt «rødgrønne» regjeringa her hjemme på bjerget løfter ingen fingre, strekker ikke ut
en hånd, ber ikke om å få hjelpe med å bringe disse framtidige barna, deres mødre og fedre i
sikkerhet.
Europa, underkastet slavekontrakten, krigskontrakten Nato, har i tiår etter tiår drevet
krigføring mot land og folk som ikke har gjort Europa noe som helst.
Og så vil partiene som har sagt ja til deltakelse i disse krigene, ikke betale regninga når den
kommer.
Den regninga lot de 100 barn få betale.
Og nye liv vil ofres for vi slipper dem ikke inn på det enkle viset vi kunne –  med fly – med
trygge rutebåter.
Rettferdighet?
Hva har disse barna gjort?
Å anerkjenne deres rett på beskyttelse mot konsekvensene av våre,  USA, Norge og Natos
kriger?

Den innrømmelsen og politiske endringa kommer ikke av seg selv…
Den må du og jeg velge.
Og KREVE!
Stans krigene – ikke krigsflyktningene!»