Faktisk.no sprer israelsk desinformasjon

Ved blant annet å gjengi et fabrikkert israelsk lydopptak som ekte bevis, bidrar Faktisk.no til å skape en falsk uklarhet rundt hva som skjedde da Israel bombet al-Ahli-sykehuset på Gaza tirsdag kveld. 



«Israel mener å ha bevis for at det er grupperingen Palestinian Islamic Jihad (PIJ) som står bak, og har publisert et lydopptak av det Israel sier er en samtale mellom Hamas-ledere som bekrefter at skadene skyldes en mislykket oppskyting fra gruppa.»  Slik starter Faktisk.no artikkelen som utgir seg å være en objektiv oppsummering av fakta rundt hva som skjedde da al-Ahli-sykehuset på Gaza. 

Hamasfolk som ikke kan ordentlig arabisk? 

Det Faktisk-artikkelen unnlater å nevne, er at ingen av de to i lydopptaket snakker bra nok arabisk til å ha kunnet ha arabisk som morsmål. Dette bekreftes av de uavhengige ekspertene som britiske Channel 4 ba vurdere lydopptaket, etter at en rekke arabisktalende kommentatorer, blant andre «Syrian girl», hadde kommentert dette sarkastisk i sosiale medier. 

Hadde bevisene for at lydopptaket er fabrikkert blitt presentert for leserne, hadde ikke bare ett av bevisene for at det ikke var Israel som sto bak blitt borte. Et slikt bevis innebærer ikke bare en feiltolkning av en gitt hendelse, det kaster også lys over Israels motiver. En stat som aktivt fabrikkerer falske beviser som legges ut for verdenspressen, har åpenbart ikke edle hensikter, og har åpenbart noe å skjule. Fabrikkeringen er dermed i seg selv et sterkt bevis for Israels skyld. Samtidig undermineres også troverdigheten til de øvrige bevisene Israel har lagt fram.

Inkompetanse eller politisk manipulasjon?   

Det er grunn til å stille spørsmål ved om Faktisk.no-journalistene virkelig ikke har kjent til bevisene for at lydopptaket er falsifisert da de skrev artikkelen, gitt at den ble produsert flere timer etter at Channel 4 og andre hadde påpekt dette. I beste fall vitner det om lav journalistisk kompetanse i redaksjonen, men like sannsynlig er det en bevisst utelatelse.

Faktisk.no-artikkelen har en form som utgir seg for å være nøytral og objektiv, men også i den øvrige bevispresentasjonen er i realiteten tendensiøst proisraelsk. I analysen av hva bilder av rakettnedslaget på sykehusområdet viser og ikke viser, gjengis en rekke eksperter, men den eneste som uttaler seg kategorisk er oberstløytnant og forsker ved Krigsskolen,Trygve Johannes Smidtsom «mener det kan utelukkes at skadene etter eksplosjonen skyldes et israelsk flyangrep».

Det artikkelen også utelater, er en analyse av i hvilken grad de fysiske bevisene stemmer overens med den israelske fortellinga om hvor den angivelige raketten fra Islamsk Jihad skal ha kommet fra. Det har derimot Channel 4 gjort, og de konkluderer med at fortellingen om at Islamsk Jihad skjøt en rakett fra kirkegården bak sykehuset, er fysisk uforenlig med bildebevisene.

Israels motiv for å bombe sykehuset

Det Faktisk.no-artikkelen også utelater, er andre bevis knyttet til omstendighetene rundt angrepet. Rett nok nevnes det som del av bakgrunninformasjonen tidlig i artikkelen at «Sykehuset er ett av 22 sykehus nord i Gaza som ifølge WHO har fått beskjed fra Israel om å evakuere». Dette er ikke bare viktig for å kunne bekrefte at det var Israel som sto bak bombeangrepet. Det er også helt sentralt i vurderinga av om bombinga skjedde ved et uhell, mens målet i utgangspunktet var noe annet, eller om det var med hensikt at sykehuset ble bombet. Det at det var med hensikt, vil være helt sentralt for aktor i en framtidig krigsforbrytertiltale mot Israels politiske og militære ledere. 

Faktisk.no-artikkelen nevner ikke at Israel også tidligere i denne krigsoperasjonen har bombet sykehus, i tillegg til FN-skoler og andre sivile bygninger, og nevner ikke at Israel har krevd at alle de 1,1 millioner sivile i Nord-Gaza forlater området. Motivet for dette, er åpenbart at Israel da vil kunne smadre alt og alle som er igjen, for deretter relativt lett å kunne okkupere ruinene. Det målet blir det derimot vanskelig å nå dersom de sivile kan søke trygghet på sykehusområder og andre sivile installasjoner som ut fra Genevekonvensjonene er off-limit som bombemål.

Netanyahu-rådgiver hyllet bombeangrepet

Det at mange i Israel ser det å bombe et palestinsk sykehus som helt legitimt, kom til uttrykk kort tid etter bombeangrepet i en tweet fra Hananya Naftali, som er rådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu, og en yndet taler og intervjuobjekt blant norske Israelvenner. Før de voldsomme reaksjonene i Midtøsten skapte behov for en alternativ fortelling, gikk Naftali freidig ut og påsto at sykehuset var blitt bombet av Israel fordi det var en Hamasbase der. Selv om Naftali i ettertid har søkt å bortforklare tweeten som raskt ble slettet ved at han bare forholdt seg til mediemeldinger, stemmer ikke dette. Ingen medier meldte på det tidspunktet at Hamas hadde hatt noen base på sykehusområdet. Selv om alle, inkludert Naftali selv, er enige om at denne tweeten ikke beskriver det som skjedde, er den likevel relevant i en helhetlig bevisvurdering. Ved siden av det fabrikkerte lydopptaket illustrerer det hvordan folk i og nær Netanyahus administrasjon ikke engang forsøker seg på å forholde seg til sannheten. En analyseartikkel som ikke gjør en slik kildekritisk vurdering, er verken balansert eller objektiv.   

Norge blir medskyldig i folkemord!

– Det Israel nå varsler er et FOLKEMORD. Norske politikere som nå ikke gjør ALT i deres makt for å stanse Israel, er medskyldige, uttaler Marielle Leraand.

Bakgrunnen for at styrelederen i Fred og rettferdighet (FOR) mener det er grunn til å beskrive det Israel varsler som folkemord, er en videomelding fra Israels forsvarminister Yoav Gallant, hvor han ordrett følgende uttaler følgende:

«Jeg har gitt ordre om en fullstendig beleiring av Gaza. Ikke noe elektrisitet, ikke noe mat, ikke noe drivstoff, ikke noe vann. Alt er stengt. Vi slåss mot menneskelige dyr, og vi oppfører oss deretter.»

Leraand framhever at norske politikere som nå ikke vil benytte alle mulige virkemidler for å stanse Israel, også være medansvarlige.

  • – Der bor det 1,5 millioner barn som – om ikke lenge – vil TØRSTE i hjel. De er sperra inne i dette tettpakka fengselet uten mulighet til å flykte, for alle utfluktsveier er STENGT.

  • – Men hva sier vår statsminister Jonas Gahr Støre? Han viser «forståelse» for det Israel gjør og retter INGEN protest, understreker hun.

Punkt 7 i den foreløpige politiske plattformen til Fred og rettferdighet lyder som følger:

«VI krever at Israel opphever apartheid og gir alle like rettigheter. FOR støtter kampanjen for boikott, deinvestering og sanksjoner mot Israel inntil de illegale anneksjonene oppheves og apartheidsystemet avvikles fullt ut.»

Reorientering i norsk presse?

Dagsavisen har laget et stort oppslag med statsvitere som uttaler seg kritisk til NATOs utvidelsesstrategi i forkant av krigen i Ukraina.

Gjennom hele konflikten i Ukraina, har en samlet norsk presse, fra Aftenposten og VG via NRK til Klassekampen, fungert som et ensidig heiakor for NATO og sterkere væpning av den ukrainske regjeringshæren. Propagandaen har hatt effekt i form av at støtten til våpenleveranser til Ukraina har vært sterkere i Norge enn i noe annet land. Men samtidig har det ført til at folk i Norge har fått et fullstendig urealistisk syn på hvordan krigen faktisk utvikler seg.

Behovet for å spre optimistiske meldinger og analyser, for å gi folk håp og tro på militær seier, frontkolliderer nå med stillstanden på fronten. Motstanden mot fortsatte våpenleveranser øker i stadig flere NATO-land, og selv om Slovakia er et lite og i seg selv ubetydelig land i NATO, vitner valgresultatet der om hva som er stemninga også i mange andre land.  Når utsiktene til militær seier for den NATO-væpnede ukrainske regjeringshæren er i ferd med å forsvinne, kommer alternativet som resten av verden har pekt på fra konfliktens begynnelse, våpenhvile og fredsforhandlinger, opp på bordet, også i vestlige hovedsteder.

Brasils president Lula da Silva uttalte følgende da han avviste forespørselen om fra Tysklands forbundskansler Olaf Schultz om å bidra med våpen til Ukraina under hans statsbesøk i januar i år:

Portrait of Luiz Inácio Lula da Silva

«We have discussed this with China, with Indonesia» and other Latin American countries «to construct a group of countries that is capable, in a certain moment, to convince Russia and Ukraine that peace is the best way to go”.

Fortsatt virkelighetsfjerne norske oppslag

Slik situasjonen er i Norge i dag, vil det komme som et sjokk på en befolkning som har blitt foret med fortellingen om at Putin er den nye Hitler og at forhandlinger er Chamberlainaktig «appeasement». Så sent som 2. oktober presenterte VG et helt virkelighetsfjernt oppslag om at den ukrainske regjeringshæren står på trappene til å gjøre et militært gjennombrudd som vil tvinge Russland til retrett. I møte med kommende våpenhvile eller militært nederlag for Ukraina, står norsk presse i fare for fullstendig å underminere den sterke tilliten folk i Norge har hatt til våre medier. Det haster altså å få på plass en ny og mer realitetsorientert fortelling.

NATO-utvidelse som årsak til tragedien

Dagsavisen synes å ville være først ute med en slik reorientering. I et større oppslag 6. oktober, får den finske statsviteren Heikki Patomäki komme til orde først i artikkelen, blant annet med følgende uttalelse:

– Det som har skjedd i Russland etter den kalde krigen, er knyttet til globaliseringsprosesser og tett samhandling med den nyliberale Vesten. «Besettelsen» om å utvide Nato og EU, i tillegg til at Vesten har nektet å diskutere sentrale oppfatninger i Russland, har bidratt til tragedien vi ser i Ukraina, sier han.

Vi får også høre fra Jo Jabobsen, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU:

– I sum er det som er skrevet og sagt om krigen i Ukraina, fra februar 2022 og fram til nå, lite imponerende og lite analytisk. Som Patomäki indikerer, males et svart-hvitt-bilde der Russland generelt, og Vladimir Putin spesielt, tillegges rollen som «demonen», sier Jakobsen til Dagsavisen.

– Vi må forstå det russiske perspektivet

Det Dagsavisen gjør med dette, er å forsøke en gradvis dreining bort fra NATO-propagandaen. De to statsvitere som vi tidligere ikke har fått høre om, blir fortsatt imøtegått lengre ned i artikkelen av Karsten Friis ved NUPI, en fra før velkjent stemme i den norske offentligheten, som fortsatt står fast på NATOs fortelling om krigens årsaker. Det at Friis havner langt ned i artikkelen, samtidig som Dagsavisens kommentator, Jo Moen Bredeveien, også kommenterer at vi nok må erkjenne at vi i større grad må forstå, om ikke nødvendigvis akseptere, det russiske perspektivet om NATO-utvidelse som en trussel, utgjør imidlertid i helhet en kraftig retorisk omlegging. Spørsmålet er likevel om endringa kommer for sent til å redde norsk presses troverdighet.

Seire for fredslinje for Ukraina

Oktober startet dårlig for Jens Stoltenberg og andre som ønsker at Ukraina skal fortsette krigen mot Russland. I Slovakia vant motstanderne av fortsatt våpenleveranser valget, og i USA vedtok Kongressen i USA et krisebudsjett uten nye krigsbevilgninger.

undefined

I Slovakia ble tidligere statsminister Robert Fico sitt parti SMER ble klart størst ved valget valget til ny nasjonalforsamling. Partiet som har rot i det tidligere statsbærende Kommunistpartiet, er offisielt sosialdemokratisk, moderat venstreorientert i den økonomiske politikken, men samtidig verdikonservativt, og innvandringsskeptisk. I utenrikspolitikken har partiet støttet både NATO- og EU-medlemskap, men har likevel markert klar motstand mot å sende våpen til Ukraina. SMER er dermed helt på kollisjonskurs med sitt norske søsterparti, Arbeiderpartiet, og spesielt dets tidligere leder, Jens Stoltenberg.

– Våpenleveranser forlenger krigen

Motstanden har handlet om at Slovakia har behov for pengene som har gått til våpen til andre formål, men Fico har også vært åpen og tydelig på det FOR har vært alene om å si i Norge, nemlig at våpenleveransene fra NATO-land bare bidrar til å forlenge krigen og hindre en nødvendig våpenhvile og fredsforhandlinger. Samtidig har Fico vært tydelig på at Russland ikke er alene om å ha skyld for at den blodige krigen brøyt ut. NRK gjengir følgende utsagn:

– Krigen i Ukraina starta ikkje for eit år sidan. Han starta i 2014, når ukrainske naziar og fasistar begynte å drepe russiske borgarar i Donbas og Luhansk.

Styrker fredsfløyen i EU

Fra tidligere har Ungarns statsminister Viktor Orban ment at tiden for sanksjoner mot Russland og våpenstøtte til Ukraina bør ta slutt, og at tiden er inne for fredsforhandlinger. Orban var da også først ute med å gratulere Fico, som i teorien leder et parti på motsatt side av Orbans konservative parti Fidesz. Nå har han fått en ny alliert for sitt syn innad i EU.

«Ukraina er en kjempetragedie, for alle. Hvis SMER blir bedt om å danne regjering…vil jeg gjøre alt i min makt, også innad i EU, for å bidra til at fredssamtaler begynner så snart som mulig», gjengir CNN.

55 prosent mot våpenleveranser i USA

I USA vedtok Kongressen overraskende et krisebudsjett som unngår nedstengning av føderale virksomheter, og at statsansatte i kritisk infrastruktur fortsatt vil få lønn. Men nye bevilgninger til krigen i Ukraina er utelatt, til stor skuffelse fra de ivrigste krigstilhengerne, blant annet Liz Cheney, datter til tidligere visepresident og Irak-krig-arkitekt Dick Cheney. Hennes forsøk på å trekke det historiefaglig malplasserte Hitler-Chamberlain-kortet, har falt for døve ører.

Cheney mistet plassen i Kongressen fra sin bunnsolide republikanske valgkrets i Wyoming, fordi hun ble dumpet av de republikanske velgerne i primærvalget, noe som forteller om at partiet har dreid bort fra den nykonservative krigslinja partiet representerte under George Bush.  Til gjengjeld har det demokratiske partiet i stor grad overtatt denne posisjonen, og forlatt den krigskritiske linja som Barack Obama sto for i 2008. Vedtaket om å utelate bevilgninger til Ukraina har kommet som resultat av sterk motstand fra flere republikanske kongressmedlemmer. En meningsmåling utført for CNN, viser at krigsmotstanderne blant republikanerne har sterkere støtte for sitt syn blant egne velgere, enn krigstilhengerne blant demokratene. Samlet sier 55 prosent av amerikanerne som er spurt nei til å bevilge mer penger til krigføringen i Ukraina, mens 45 prosent sier ja.

Hvorfor tapte venstresida skolevalget?


Reality check: Er det et godt tegn at Rødt og SVs stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstream-media? Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av krigsprofitørene? spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.


Denne kommentaren til skolevalgsresultatet ble først publisert på hennes Facebookside.

Cut the crap!

Klassekampen ser ut til å ha konkludert: FpU-leder Simen Velle er «Kongen i skolegården» (heter det på avisas forside). Han er stor på TikTok, og ja, jeg tror absolutt at TikTok er viktig for de unge.

Men kan det være at forklaringa går dypere enn det? Det er mange unge menn (og kvinner) som faller for typer som Andrew Tate; de ser opp til de som våger å tale alt det politisk korrekte som de er så dritlei av midt imot.

Og i stedet for å henge ut disse unge mennene (og kvinnene) som en dag blir voksne, så kan man heller spørre seg: hvilken jobb har venstresida gjort for å mobilisere til noe annet enn en tiltakende nedsløvende apati blant unge de siste tiårene?

Ja, hva mobiliserer venstresida på egentlig?

De skoleflinke? De som «sier det riktige» for å høste anerkjennelse innafor slik samfunnet er i dag og som skal sørge for at samfunnet ikke endres nevneverdig?

For de som har glemt det: Venstresida – på sitt historisk beste – har vært bevegelser som har vært RÅE, modige, sprengt grenser for hva man har «lov til å si» og «lov til å gjøre».
«Tvers gjennom lov til seier!» DET var mottoet da arbeiderbevegelsen og venstresida var en revolusjonær bevegelse.

Men hva heter det i dag?

Det er plusser og minuser innafor det «politisk korrekte» sosialdemokratiet som man finner i offentligheten. Enkeltindivider som står fram som krenka, alle skal vi «føle på» hva vi «er» eller «trenger». Individualismen er enorm og ofte forflata til noe overfadisk som blir gjort om til det viktigste i verden.

Ikke rart at ungdommer (eller gamle) ikke ser vitsen i å stemme det ene eller det andre.

For gjelder det noe spesielt egentlig?
Hva da?
Er det noe som står på spill?

Det later ofte til at man starter et hvert utspill med en forsikring om at man må unngå å bli hengt ut.

Ja, Gud forby å bli hengt ut – det er det verste som kan skje!

Når man så må «balansere budskapet» opp og ned og herfra-til-månen; foreslå «de små, men viktige kutt og pluss og minus på budsjettene…

Ja, et sosialdemokratisk uttalelsesmønster, som ofte glipper for mange; for hva SIER de egentlig?
Er det noe?
Er det egentlig noe spesielt de skal forandre på?
En gang i 2040 eller?
Sette ned et utvalg først?

Lakmustesten på apatien kan tydelig ses:
Rødt og SVs Stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstreamen at VG, NRK og Dagbladets redaksjoner at de har glidd inn og forbi AP allerede blant de som koses mest med.

Altså, reality-check: Er dette et GODT tegn?

Hvis venstresida bare har noen små plusser og minuser å hive inn i valgkampen.

Ingen substansielle digre forskjeller som sprenger en grense mellom høyre- og venstresida og som ALLE kan se.

Og, ja, kanskje særlig de unge; men også de eldre, vi slutter å lytte, det blir en underholdning hvor de som kan si noe litt morsomt eller slående kanskje greier å vekke oss et bittelite øyeblikk…

Og mediene roser, ler med og stemmer opp og ned.
Igjen og igjen.

Underholdning.
Konkurranse; terningkast 2? 5?
Haha…

Medier, eid og styrt av kapitalister og bekjentskapskretser som forsvarer det bestående systemet.

Selvsagt.

Men skal venstresida fremdeles gå i front for å endre samfunnet så man for pokker våge å mene og gjøre noe mer!

Våge å være gneldrebikker, få nedsettende karakteristikker klistra i panna, bli latterligjort. Ikke hoppe rundt i sirkuset for å bli «likt» eller få ros av av flest mulig nøye medie- utplukkede «eksperter»!

Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av kapitalistene og krigsprofitørene?

Men det er selvsagt behagelig innafor andedammen, og jeg ser lite tegn på at venstresidas partier har tenkt seg ut av den.
Snarere tvert imot ser det ut for at de som trives like godt der som andre, er venstresida, og det merker folk, og ungdommen er ikke så dumme at de ikke får det med seg når de leter etter politikere som vil noe mer, noe annet, noe å strekke seg etter.

Og hvordan ble det slik?

Jo, av den enkle grunnen at «venstresida» i dagens NATO-land, og da særlig i land som klistrer oss tett på USA og NATOs kriger, faktisk har forlatt den prioriteringa som tidligere tiders venstreside har hatt: innenrikspolitikk dreier seg om hvordan vi skal leve. Utenrikspolitikk handler OM vi i det hele tatt skal leve.

Det betyr at utenrikspolitkk, og da kampen mot krig i særdeleshet, er noe som ikke kan nedprioriteres.

Varisjonene innenrikspolitisk er også så små at folk ofte gjesper seg gjennom dem.

Og ja, jeg vet mange vil skrike opp nå: men hva med….!!??
Du tar feil… for… vi mener jo…!!

Ja, venstresida foreslår noen små endringer i budsjettene. Men de store samfunnsomveltende samtalene tar de ikke lenger.

De samtalene og den organiseringa som utgjorde selve grunnlaget for de revolusjonære bevegelsene som ble store og som faktisk fikk stansa første verdenskrig og forandra verden den gang til det bedre.

Men venstresida i Norge minner ikke befolkninga på dette lenger.
Nå er det knapt en sjel som tør å nevne at det var de revolusjonære på begge sider av krigen som greide å stanse 1. verdenskrig.
Hadde krigsmotstanderne føyd seg inn i rekka av sosialdemokrater og støtta opp om krigsbevilgninger, så hadde krigen fortsatt å rase.

Så hva gjør vi i dag i 2023?

Skal vi våge å bli like upopulære blant makthaverne som det bolsjevikene og spartakistene i Tyskland var under 1.verdenskrig?

Eller er det for komfortabelt å være «innafor»?

Det har det bestandig vært.

Og denne gangen gjelder det som da:
Det dreier seg om å stanse en pågende krig mellom stormakter hvor hundretusener dør på slagmarken, og hvor det denne gangen kan ende i et stort «smell» for hele menneskeheten.

Så da kan man spørre seg: hva er mest behagelig:
– Vente på «smellet» eller bli med på å stanse krigen og bygge opp en reell venstreside igjen?»

Why did the left lose the school election?

Reality check: Is it a good sign that Rødt and SV’s parliamentary representatives have become so popular in the mainstream media? What about standing for positions that are banned by the war profiteers? asks the chairman of FOR, Marielle Leraand. 

This comment on the school election result was first published on her Facebook page.

Cut the crap! 

Klassekampen seems to have concluded: FpU leader Simen Velle is the «King of the schoolyard» (according to the newspaper’s front page). He’s popular on TikTok, and yes, I absolutely believe that TikTok is important for the younger generation. 

But could it be that the explanation goes deeper than that? There are many young men (and women) who fall for people like Andrew Tate; they look up to those who dare to challenge all the politically correct things they are so sick of.

And instead of hanging out these young men (and women) who will one day become adults, one could ask: what has the left done to mobilise anything else but an increasingly dull apathy among young people in recent decades? 

Yes, what is the left actually mobilising? 

The school elite? Those who «say the right thing» to gain recognition within today’s society and who will ensure that society does not significantly change?

For those who have forgotten: The Left – at its historical best – have been movements that have been FEARLESS, courageous, pushed the boundaries of what we are «allowed to say» and «allowed to do». 

“Straight through law to victory!» THAT was the motto when the labor movement and the left were revolutionary movements. 

But what is it called today?

There are positives and negatives within the «politically correct» social democracy that we have today. Individuals who declare themselves to be offended, we must all «feel» what we «are» or «need». Individualism is enormous and often flattened into something superficial that is turned into the most important thing in the world.

No wonder young people (or old people) don’t see the point in voting one way or the other. 

Because does it really apply to anything special? 

What? 

Is there something at stake?

It often seems that you start every move only after ensuring it won’t lead to controversy.

Yes, God forbid controversy – that’s the worst thing that can happen! 

When you then have to «balance the message» up and down and from here-to-the-moon; propose «the small but important” cuts and pluses and minuses on the budgets… 

Yes, a social democratic statement pattern, which many often miss; because what are they actually SAYING? 

Is it anything? 

Is there really anything in particular they would change? 

Sometime in 2040 perhaps? 

Select a committee first?

The litmus test of apathy is clear: 

Rødt and SV’s parliamentary representatives have become so popular in the mainstream that VG, NRK and Dagbladet’s editorial staff have slipped into and past AP already among those they are most comfortable with. 

So, reality check: Is this a GOOD sign? 

If the left only has a few small positives and negatives to heave into the election campaign?

No substantial, important differences that detonates a border between the right and the left and that EVERYONE can see? 

And, yes, perhaps especially the young; but also the elderly, we stop listening, it becomes entertainment where those who can say something a little funny or striking might manage to wake us up for a short moment… 

And the media praises, laughs along and votes up and down. 

Rinse and repeat.

Entertainment. 

Competition; 2 stars? 5? 

Haha… 

Media, owned and controlled by capitalists and circles of acquaintances who defend the existing system. 

Of course. 

But the left should still be in the forefront to change society so that you dare to think and do something more! 

Dare to grumble, be labeled a troublemaker, be ridiculed. Don’t jump around in the circus to be «liked» or praised by as many carefully selected media «experts» as possible! 

What about standing for positions that are banned by the capitalists and war profiteers? 

But of course it is comfortable inside the duck pond, and I see little sign that the parties on the left have thought their way out of it.
On the contrary, the left seem as comfortable there as any of the others, and people notice that, and the youth are not so stupid that they don’t get it when they look for politicians who want something more, something different, something to reach for.

And how did that happen? 

Yes, for the simple reason that the «left» in today’s NATO countries, and especially in countries that cling closely to the US and NATO’s wars, have actually abandoned the priority that the left had in the past: domestic politics decides how we live. Foreign policy is about IF we are going to live at all. 

This means that foreign policy, and the struggle against war in particular, is something that cannot be de-prioritised. 

The variations in domestic politics are also so small that people often yawn through them. 

And yes, I know many will scream now: but what about….!!?? 

You are wrong… because… but we mean…!! 

Yes, the left side proposes some small changes in the budgets. But they no longer engage in the big, society-changing conversations. 

The conversations and the organizations that formed the very basis for the revolutionary movements that became large and that actually stopped the First World War and changed the world at that time for the better. 

But the left in Norway does not remind the citizens of this any longer. Now there is hardly a soul who dares to mention that it was the revolutionaries on both sides of the war who managed to stop the First World War. 

If the opponents of the war had joined the ranks of social democrats and supported war appropriations, then the war would have continued to rage. 

So what are we doing today in 2023? 

Should we dare to become as unpopular among those in power as the Bolsheviks and Spartacists in Germany were during the First World War? 

Or is it too comfortable to be «inside»? 

It has always been that way. 

And this time it applies as then: 

It is about stopping an ongoing war between great powers where hundreds of thousands die on the battlefield, and where this time it could end in a big «bang» for all of humanity.

So then you can ask yourself, what is more comfortable: – Waiting for the «bang» or joining in to stop the war and build up a real left again? 

Hvorfor trenger vi et fredsparti i Norge?

undefined

Norge har blitt en krigsnasjon – med Jens Stoltenberg som nasjonalikon. Hvordan har vi endt der?, spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.

Nesten ni av ti nordmenn sier i meningsmålinger at de er for norske våpenleveranser til krigen i Ukraina. Det er et unikt høyt tall. I andre europeiske NATO-land viser meningsmålingene en langt mer delt befolkning, fra Storbritannias 63 prosent som støtter våpenleveranser, via 48 prosent i Tyskland til 30 prosent i Italia. Utenfor Vesten finner du knapt noen som tror at flere våpenleveranser til Ukraina kan få slutt på krigen.

I denne artikkelen i Ny Tid forklarer Marielle Leraand hvorfor det å etablere et nytt parti er nødvendig om vi vil unngå at nordmenn skal fortsette å være en nasjon av kalde krigere.

Ungarns statsminister: – Ukrainerne lider fra vestlig støtte

Pentagon krever at Ukraina ofrer færre dyre droner og flere menn i krigen mot Russland. – Ukrainerne lider som følge av de vestlige våpenleveransene, sier Ungarns statsminister.

undefined

Washington Post melder at Pentagon begynner å bli utålmodig med at Ukraina forbruker så mange dyre droner i krigen. De vil at Ukraina skal forbruke færre droner, og flere menn. Utdraget under illustrerer hvor liten verdi USA og NATO tillegger livene til de samme ukrainerne som de hevder å ville hjelpe.

Image

FOR våpenvile

Partiene på Stortinget fortsetter å støtte opp om NATOs krigsstrategi mot Russland, sist med vedtaket om å sende norske F16-fly til Ukraina. FOR støtter derimot Ungarns statsminister Viktor Orban i synet på hvordan konflikten må avsluttes: 

“This strategy will not bring victory. I call for an immediate ceasefire because Ukrainians suffer from Western support”.

Orban er alene om å si dette blant statslederne i NATO, og Belgias tidligere statsminister Guy Verhofstadt omtaler Orban åpent som en forræder. Orban står i mange politiske spørsmål langt til høyre, men i denne saken sier han det samme som det overveldende flertallet av statsledere i land utenfor Vesten, blant andre de sosialdemokratiske presidentene i Mexico, Colombia, Brasil og Sør-Afrika.

FOR 4 dagers normalarbeidsuke!

Stavanger går i gang med et forsøk med 4-dagersuke i en av kommunens barnehager.  – Et tiltak som gir vanlige arbeidsfolk mer frihet i livene sine; tid til å leve, kommenterer styreleder i FOR, Marielle Leraand på sin Facebookside. Innlegget gjengis under.

undefined

I Gullfaks barnehage i Stavanger skal de ansatte få samme lønn, men jobbe fire dager i stedet for fem. Kommunen vil teste ut om redusert arbeidstid kan få ned sjukefraværet.

I to år framover vil alle ansatte i barnehagen få fri en dag ekstra i uka med full lønnskompensasjon. 

Tenk hvor mye det kan gi i hverdagen om folk får en dag ekstra å hente seg inn på?

Og for framtida: hva hvis våre barn også hadde 4-dagers «normalarbeidsuke» i barnehage og skole?

Kanskje vi hadde fått et litt roligere og mer trivelig samfunn med voksne og barn som har mer tid og overskudd å dele med andre?

Få ro og fred til å gjøre mer av det man ellers ikke får mulighet til?

Kanskje det endatil vil føre til en større politisk deltakelse fra flere, og således styrke demokratiet? 

Hvem vet?

Uansett: et bra initiativ fra Stavanger kommune å prøve det ut og se hvilke ringvirkninger det får.

4-dagers normalarbeidsuke er et av de tiltakene i arbeidslivet Fred og Rettferdighet (FOR) ønsker velkommen. 

Et tiltak som gir vanlige arbeidsfolk mer frihet i livene sine; tid til å leve… 

Ja, hva er vel bedre enn litt mer helt ekte fri fra lønnsarbeidets dominerende plass i vårt samfunn og våre liv?

In Memorium: Fredrik Heffermehl

It’s a sad message I just received: Fredrik Heffermehl died today. It is only 6 weeks since Fredrik proudly launched his life’s work, an English translation of his book «The Real Nobel Peace Prize – a squandered opportunity to abolish war.»

With Fredrik Heffermehl’s passing, a champion of disarmament and the fight against weapons and war passes away – in the midst of a time that is more than ever characterised by the forces of death and war.

Fredrik was prepared for the fact that his health would not give him many years, but first and foremost he was worried that he would not live to see the publication of this book. But the old giant lived to see it!

In the company of good anti-war friends, he celebrated his 85th birthday both at home in Åsgårdstrand and at the Continental Hotel in Oslo on November 11, the actual day of peace.

As a lawyer, Fredrik was outraged that the Norwegian Nobel Committee sovereignly defined its mandate and ignored the will of the testator to award the prize to advocates for the reduction of armies, disarmament and the fraternisation of peoples, and that they instead chose a broad and populist understanding where they seek advocates for «good causes,» such as the environment, human rights and social work.

In this way, the committee robbed Nobel funds – year after year – from vital disarmament work, according to Fredrik.

11 November this year was a true celebration for Fredrik, with many honoring him for his lifelong work in the peace movement. With his family, whom he appreciated so much, and friends present, he was able to say what today seems like a warm and meaningful goodbye.

I will miss him, his assertiveness, his daily phone calls, his energy and unwavering compass – a good, honest and close friend.

Thank you, Fredrik!