Innlegg

Publisert

Reorientering i norsk presse?

Dagsavisen har laget et stort oppslag med statsvitere som uttaler seg kritisk til NATOs utvidelsesstrategi i forkant av krigen i Ukraina.

Gjennom hele konflikten i Ukraina, har en samlet norsk presse, fra Aftenposten og VG via NRK til Klassekampen, fungert som et ensidig heiakor for NATO og sterkere væpning av den ukrainske regjeringshæren. Propagandaen har hatt effekt i form av at støtten til våpenleveranser til Ukraina har vært sterkere i Norge enn i noe annet land. Men samtidig har det ført til at folk i Norge har fått et fullstendig urealistisk syn på hvordan krigen faktisk utvikler seg.

Behovet for å spre optimistiske meldinger og analyser, for å gi folk håp og tro på militær seier, frontkolliderer nå med stillstanden på fronten. Motstanden mot fortsatte våpenleveranser øker i stadig flere NATO-land, og selv om Slovakia er et lite og i seg selv ubetydelig land i NATO, vitner valgresultatet der om hva som er stemninga også i mange andre land.  Når utsiktene til militær seier for den NATO-væpnede ukrainske regjeringshæren er i ferd med å forsvinne, kommer alternativet som resten av verden har pekt på fra konfliktens begynnelse, våpenhvile og fredsforhandlinger, opp på bordet, også i vestlige hovedsteder.

Brasils president Lula da Silva uttalte følgende da han avviste forespørselen om fra Tysklands forbundskansler Olaf Schultz om å bidra med våpen til Ukraina under hans statsbesøk i januar i år:

Portrait of Luiz Inácio Lula da Silva

«We have discussed this with China, with Indonesia» and other Latin American countries «to construct a group of countries that is capable, in a certain moment, to convince Russia and Ukraine that peace is the best way to go”.

Fortsatt virkelighetsfjerne norske oppslag

Slik situasjonen er i Norge i dag, vil det komme som et sjokk på en befolkning som har blitt foret med fortellingen om at Putin er den nye Hitler og at forhandlinger er Chamberlainaktig «appeasement». Så sent som 2. oktober presenterte VG et helt virkelighetsfjernt oppslag om at den ukrainske regjeringshæren står på trappene til å gjøre et militært gjennombrudd som vil tvinge Russland til retrett. I møte med kommende våpenhvile eller militært nederlag for Ukraina, står norsk presse i fare for fullstendig å underminere den sterke tilliten folk i Norge har hatt til våre medier. Det haster altså å få på plass en ny og mer realitetsorientert fortelling.

NATO-utvidelse som årsak til tragedien

Dagsavisen synes å ville være først ute med en slik reorientering. I et større oppslag 6. oktober, får den finske statsviteren Heikki Patomäki komme til orde først i artikkelen, blant annet med følgende uttalelse:

– Det som har skjedd i Russland etter den kalde krigen, er knyttet til globaliseringsprosesser og tett samhandling med den nyliberale Vesten. «Besettelsen» om å utvide Nato og EU, i tillegg til at Vesten har nektet å diskutere sentrale oppfatninger i Russland, har bidratt til tragedien vi ser i Ukraina, sier han.

Vi får også høre fra Jo Jabobsen, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU:

– I sum er det som er skrevet og sagt om krigen i Ukraina, fra februar 2022 og fram til nå, lite imponerende og lite analytisk. Som Patomäki indikerer, males et svart-hvitt-bilde der Russland generelt, og Vladimir Putin spesielt, tillegges rollen som «demonen», sier Jakobsen til Dagsavisen.

– Vi må forstå det russiske perspektivet

Det Dagsavisen gjør med dette, er å forsøke en gradvis dreining bort fra NATO-propagandaen. De to statsvitere som vi tidligere ikke har fått høre om, blir fortsatt imøtegått lengre ned i artikkelen av Karsten Friis ved NUPI, en fra før velkjent stemme i den norske offentligheten, som fortsatt står fast på NATOs fortelling om krigens årsaker. Det at Friis havner langt ned i artikkelen, samtidig som Dagsavisens kommentator, Jo Moen Bredeveien, også kommenterer at vi nok må erkjenne at vi i større grad må forstå, om ikke nødvendigvis akseptere, det russiske perspektivet om NATO-utvidelse som en trussel, utgjør imidlertid i helhet en kraftig retorisk omlegging. Spørsmålet er likevel om endringa kommer for sent til å redde norsk presses troverdighet.

Publisert

Seire for fredslinje for Ukraina

Oktober startet dårlig for Jens Stoltenberg og andre som ønsker at Ukraina skal fortsette krigen mot Russland. I Slovakia vant motstanderne av fortsatt våpenleveranser valget, og i USA vedtok Kongressen i USA et krisebudsjett uten nye krigsbevilgninger.

undefined

I Slovakia ble tidligere statsminister Robert Fico sitt parti SMER ble klart størst ved valget valget til ny nasjonalforsamling. Partiet som har rot i det tidligere statsbærende Kommunistpartiet, er offisielt sosialdemokratisk, moderat venstreorientert i den økonomiske politikken, men samtidig verdikonservativt, og innvandringsskeptisk. I utenrikspolitikken har partiet støttet både NATO- og EU-medlemskap, men har likevel markert klar motstand mot å sende våpen til Ukraina. SMER er dermed helt på kollisjonskurs med sitt norske søsterparti, Arbeiderpartiet, og spesielt dets tidligere leder, Jens Stoltenberg.

– Våpenleveranser forlenger krigen

Motstanden har handlet om at Slovakia har behov for pengene som har gått til våpen til andre formål, men Fico har også vært åpen og tydelig på det FOR har vært alene om å si i Norge, nemlig at våpenleveransene fra NATO-land bare bidrar til å forlenge krigen og hindre en nødvendig våpenhvile og fredsforhandlinger. Samtidig har Fico vært tydelig på at Russland ikke er alene om å ha skyld for at den blodige krigen brøyt ut. NRK gjengir følgende utsagn:

– Krigen i Ukraina starta ikkje for eit år sidan. Han starta i 2014, når ukrainske naziar og fasistar begynte å drepe russiske borgarar i Donbas og Luhansk.

Styrker fredsfløyen i EU

Fra tidligere har Ungarns statsminister Viktor Orban ment at tiden for sanksjoner mot Russland og våpenstøtte til Ukraina bør ta slutt, og at tiden er inne for fredsforhandlinger. Orban var da også først ute med å gratulere Fico, som i teorien leder et parti på motsatt side av Orbans konservative parti Fidesz. Nå har han fått en ny alliert for sitt syn innad i EU.

«Ukraina er en kjempetragedie, for alle. Hvis SMER blir bedt om å danne regjering…vil jeg gjøre alt i min makt, også innad i EU, for å bidra til at fredssamtaler begynner så snart som mulig», gjengir CNN.

55 prosent mot våpenleveranser i USA

I USA vedtok Kongressen overraskende et krisebudsjett som unngår nedstengning av føderale virksomheter, og at statsansatte i kritisk infrastruktur fortsatt vil få lønn. Men nye bevilgninger til krigen i Ukraina er utelatt, til stor skuffelse fra de ivrigste krigstilhengerne, blant annet Liz Cheney, datter til tidligere visepresident og Irak-krig-arkitekt Dick Cheney. Hennes forsøk på å trekke det historiefaglig malplasserte Hitler-Chamberlain-kortet, har falt for døve ører.

Cheney mistet plassen i Kongressen fra sin bunnsolide republikanske valgkrets i Wyoming, fordi hun ble dumpet av de republikanske velgerne i primærvalget, noe som forteller om at partiet har dreid bort fra den nykonservative krigslinja partiet representerte under George Bush.  Til gjengjeld har det demokratiske partiet i stor grad overtatt denne posisjonen, og forlatt den krigskritiske linja som Barack Obama sto for i 2008. Vedtaket om å utelate bevilgninger til Ukraina har kommet som resultat av sterk motstand fra flere republikanske kongressmedlemmer. En meningsmåling utført for CNN, viser at krigsmotstanderne blant republikanerne har sterkere støtte for sitt syn blant egne velgere, enn krigstilhengerne blant demokratene. Samlet sier 55 prosent av amerikanerne som er spurt nei til å bevilge mer penger til krigføringen i Ukraina, mens 45 prosent sier ja.

Publisert

Hvorfor tapte venstresida skolevalget?


Reality check: Er det et godt tegn at Rødt og SVs stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstream-media? Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av krigsprofitørene? spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.

English Version

Denne kommentaren til skolevalgsresultatet ble først publisert på hennes Facebookside.

Cut the crap!

Klassekampen ser ut til å ha konkludert: FpU-leder Simen Velle er «Kongen i skolegården» (heter det på avisas forside). Han er stor på TikTok, og ja, jeg tror absolutt at TikTok er viktig for de unge.

Men kan det være at forklaringa går dypere enn det? Det er mange unge menn (og kvinner) som faller for typer som Andrew Tate; de ser opp til de som våger å tale alt det politisk korrekte som de er så dritlei av midt imot.

Og i stedet for å henge ut disse unge mennene (og kvinnene) som en dag blir voksne, så kan man heller spørre seg: hvilken jobb har venstresida gjort for å mobilisere til noe annet enn en tiltakende nedsløvende apati blant unge de siste tiårene?

Ja, hva mobiliserer venstresida på egentlig?

De skoleflinke? De som «sier det riktige» for å høste anerkjennelse innafor slik samfunnet er i dag og som skal sørge for at samfunnet ikke endres nevneverdig?

For de som har glemt det: Venstresida – på sitt historisk beste – har vært bevegelser som har vært RÅE, modige, sprengt grenser for hva man har «lov til å si» og «lov til å gjøre».
«Tvers gjennom lov til seier!» DET var mottoet da arbeiderbevegelsen og venstresida var en revolusjonær bevegelse.

Men hva heter det i dag?

Det er plusser og minuser innafor det «politisk korrekte» sosialdemokratiet som man finner i offentligheten. Enkeltindivider som står fram som krenka, alle skal vi «føle på» hva vi «er» eller «trenger». Individualismen er enorm og ofte forflata til noe overfadisk som blir gjort om til det viktigste i verden.

Ikke rart at ungdommer (eller gamle) ikke ser vitsen i å stemme det ene eller det andre.

For gjelder det noe spesielt egentlig?
Hva da?
Er det noe som står på spill?

Det later ofte til at man starter et hvert utspill med en forsikring om at man må unngå å bli hengt ut.

Ja, Gud forby å bli hengt ut – det er det verste som kan skje!

Når man så må «balansere budskapet» opp og ned og herfra-til-månen; foreslå «de små, men viktige kutt og pluss og minus på budsjettene…

Ja, et sosialdemokratisk uttalelsesmønster, som ofte glipper for mange; for hva SIER de egentlig?
Er det noe?
Er det egentlig noe spesielt de skal forandre på?
En gang i 2040 eller?
Sette ned et utvalg først?

Lakmustesten på apatien kan tydelig ses:
Rødt og SVs Stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstreamen at VG, NRK og Dagbladets redaksjoner at de har glidd inn og forbi AP allerede blant de som koses mest med.

Altså, reality-check: Er dette et GODT tegn?

Hvis venstresida bare har noen små plusser og minuser å hive inn i valgkampen.

Ingen substansielle digre forskjeller som sprenger en grense mellom høyre- og venstresida og som ALLE kan se.

Og, ja, kanskje særlig de unge; men også de eldre, vi slutter å lytte, det blir en underholdning hvor de som kan si noe litt morsomt eller slående kanskje greier å vekke oss et bittelite øyeblikk…

Og mediene roser, ler med og stemmer opp og ned.
Igjen og igjen.

Underholdning.
Konkurranse; terningkast 2? 5?
Haha…

Medier, eid og styrt av kapitalister og bekjentskapskretser som forsvarer det bestående systemet.

Selvsagt.

Men skal venstresida fremdeles gå i front for å endre samfunnet så man for pokker våge å mene og gjøre noe mer!

Våge å være gneldrebikker, få nedsettende karakteristikker klistra i panna, bli latterligjort. Ikke hoppe rundt i sirkuset for å bli «likt» eller få ros av av flest mulig nøye medie- utplukkede «eksperter»!

Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av kapitalistene og krigsprofitørene?

Men det er selvsagt behagelig innafor andedammen, og jeg ser lite tegn på at venstresidas partier har tenkt seg ut av den.
Snarere tvert imot ser det ut for at de som trives like godt der som andre, er venstresida, og det merker folk, og ungdommen er ikke så dumme at de ikke får det med seg når de leter etter politikere som vil noe mer, noe annet, noe å strekke seg etter.

Og hvordan ble det slik?

Jo, av den enkle grunnen at «venstresida» i dagens NATO-land, og da særlig i land som klistrer oss tett på USA og NATOs kriger, faktisk har forlatt den prioriteringa som tidligere tiders venstreside har hatt: innenrikspolitikk dreier seg om hvordan vi skal leve. Utenrikspolitikk handler OM vi i det hele tatt skal leve.

Det betyr at utenrikspolitkk, og da kampen mot krig i særdeleshet, er noe som ikke kan nedprioriteres.

Varisjonene innenrikspolitisk er også så små at folk ofte gjesper seg gjennom dem.

Og ja, jeg vet mange vil skrike opp nå: men hva med….!!??
Du tar feil… for… vi mener jo…!!

Ja, venstresida foreslår noen små endringer i budsjettene. Men de store samfunnsomveltende samtalene tar de ikke lenger.

De samtalene og den organiseringa som utgjorde selve grunnlaget for de revolusjonære bevegelsene som ble store og som faktisk fikk stansa første verdenskrig og forandra verden den gang til det bedre.

Men venstresida i Norge minner ikke befolkninga på dette lenger.
Nå er det knapt en sjel som tør å nevne at det var de revolusjonære på begge sider av krigen som greide å stanse 1. verdenskrig.
Hadde krigsmotstanderne føyd seg inn i rekka av sosialdemokrater og støtta opp om krigsbevilgninger, så hadde krigen fortsatt å rase.

Så hva gjør vi i dag i 2023?

Skal vi våge å bli like upopulære blant makthaverne som det bolsjevikene og spartakistene i Tyskland var under 1.verdenskrig?

Eller er det for komfortabelt å være «innafor»?

Det har det bestandig vært.

Og denne gangen gjelder det som da:
Det dreier seg om å stanse en pågende krig mellom stormakter hvor hundretusener dør på slagmarken, og hvor det denne gangen kan ende i et stort «smell» for hele menneskeheten.

Så da kan man spørre seg: hva er mest behagelig:
– Vente på «smellet» eller bli med på å stanse krigen og bygge opp en reell venstreside igjen?»

Publisert

Why did the left lose the school election?

Reality check: Is it a good sign that Rødt and SV’s parliamentary representatives have become so popular in the mainstream media? What about standing for positions that are banned by the war profiteers? asks the chairman of FOR, Marielle Leraand. 

This comment on the school election result was first published on her Facebook page.

Cut the crap! 

Klassekampen seems to have concluded: FpU leader Simen Velle is the «King of the schoolyard» (according to the newspaper’s front page). He’s popular on TikTok, and yes, I absolutely believe that TikTok is important for the younger generation. 

But could it be that the explanation goes deeper than that? There are many young men (and women) who fall for people like Andrew Tate; they look up to those who dare to challenge all the politically correct things they are so sick of.

And instead of hanging out these young men (and women) who will one day become adults, one could ask: what has the left done to mobilise anything else but an increasingly dull apathy among young people in recent decades? 

Yes, what is the left actually mobilising? 

The school elite? Those who «say the right thing» to gain recognition within today’s society and who will ensure that society does not significantly change?

For those who have forgotten: The Left – at its historical best – have been movements that have been FEARLESS, courageous, pushed the boundaries of what we are «allowed to say» and «allowed to do». 

“Straight through law to victory!» THAT was the motto when the labor movement and the left were revolutionary movements. 

But what is it called today?

There are positives and negatives within the «politically correct» social democracy that we have today. Individuals who declare themselves to be offended, we must all «feel» what we «are» or «need». Individualism is enormous and often flattened into something superficial that is turned into the most important thing in the world.

No wonder young people (or old people) don’t see the point in voting one way or the other. 

Because does it really apply to anything special? 

What? 

Is there something at stake?

It often seems that you start every move only after ensuring it won’t lead to controversy.

Yes, God forbid controversy – that’s the worst thing that can happen! 

When you then have to «balance the message» up and down and from here-to-the-moon; propose «the small but important” cuts and pluses and minuses on the budgets… 

Yes, a social democratic statement pattern, which many often miss; because what are they actually SAYING? 

Is it anything? 

Is there really anything in particular they would change? 

Sometime in 2040 perhaps? 

Select a committee first?

The litmus test of apathy is clear: 

Rødt and SV’s parliamentary representatives have become so popular in the mainstream that VG, NRK and Dagbladet’s editorial staff have slipped into and past AP already among those they are most comfortable with. 

So, reality check: Is this a GOOD sign? 

If the left only has a few small positives and negatives to heave into the election campaign?

No substantial, important differences that detonates a border between the right and the left and that EVERYONE can see? 

And, yes, perhaps especially the young; but also the elderly, we stop listening, it becomes entertainment where those who can say something a little funny or striking might manage to wake us up for a short moment… 

And the media praises, laughs along and votes up and down. 

Rinse and repeat.

Entertainment. 

Competition; 2 stars? 5? 

Haha… 

Media, owned and controlled by capitalists and circles of acquaintances who defend the existing system. 

Of course. 

But the left should still be in the forefront to change society so that you dare to think and do something more! 

Dare to grumble, be labeled a troublemaker, be ridiculed. Don’t jump around in the circus to be «liked» or praised by as many carefully selected media «experts» as possible! 

What about standing for positions that are banned by the capitalists and war profiteers? 

But of course it is comfortable inside the duck pond, and I see little sign that the parties on the left have thought their way out of it.
On the contrary, the left seem as comfortable there as any of the others, and people notice that, and the youth are not so stupid that they don’t get it when they look for politicians who want something more, something different, something to reach for.

And how did that happen? 

Yes, for the simple reason that the «left» in today’s NATO countries, and especially in countries that cling closely to the US and NATO’s wars, have actually abandoned the priority that the left had in the past: domestic politics decides how we live. Foreign policy is about IF we are going to live at all. 

This means that foreign policy, and the struggle against war in particular, is something that cannot be de-prioritised. 

The variations in domestic politics are also so small that people often yawn through them. 

And yes, I know many will scream now: but what about….!!?? 

You are wrong… because… but we mean…!! 

Yes, the left side proposes some small changes in the budgets. But they no longer engage in the big, society-changing conversations. 

The conversations and the organizations that formed the very basis for the revolutionary movements that became large and that actually stopped the First World War and changed the world at that time for the better. 

But the left in Norway does not remind the citizens of this any longer. Now there is hardly a soul who dares to mention that it was the revolutionaries on both sides of the war who managed to stop the First World War. 

If the opponents of the war had joined the ranks of social democrats and supported war appropriations, then the war would have continued to rage. 

So what are we doing today in 2023? 

Should we dare to become as unpopular among those in power as the Bolsheviks and Spartacists in Germany were during the First World War? 

Or is it too comfortable to be «inside»? 

It has always been that way. 

And this time it applies as then: 

It is about stopping an ongoing war between great powers where hundreds of thousands die on the battlefield, and where this time it could end in a big «bang» for all of humanity.

So then you can ask yourself, what is more comfortable: – Waiting for the «bang» or joining in to stop the war and build up a real left again? 

Publisert

Hvorfor trenger vi et fredsparti i Norge?

undefined

Norge har blitt en krigsnasjon – med Jens Stoltenberg som nasjonalikon. Hvordan har vi endt der?, spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.

Nesten ni av ti nordmenn sier i meningsmålinger at de er for norske våpenleveranser til krigen i Ukraina. Det er et unikt høyt tall. I andre europeiske NATO-land viser meningsmålingene en langt mer delt befolkning, fra Storbritannias 63 prosent som støtter våpenleveranser, via 48 prosent i Tyskland til 30 prosent i Italia. Utenfor Vesten finner du knapt noen som tror at flere våpenleveranser til Ukraina kan få slutt på krigen.

I denne artikkelen i Ny Tid forklarer Marielle Leraand hvorfor det å etablere et nytt parti er nødvendig om vi vil unngå at nordmenn skal fortsette å være en nasjon av kalde krigere.

Publisert

Ungarns statsminister: – Ukrainerne lider fra vestlig støtte

Pentagon krever at Ukraina ofrer færre dyre droner og flere menn i krigen mot Russland. – Ukrainerne lider som følge av de vestlige våpenleveransene, sier Ungarns statsminister.

undefined

Washington Post melder at Pentagon begynner å bli utålmodig med at Ukraina forbruker så mange dyre droner i krigen. De vil at Ukraina skal forbruke færre droner, og flere menn. Utdraget under illustrerer hvor liten verdi USA og NATO tillegger livene til de samme ukrainerne som de hevder å ville hjelpe.

Image

FOR våpenvile

Partiene på Stortinget fortsetter å støtte opp om NATOs krigsstrategi mot Russland, sist med vedtaket om å sende norske F16-fly til Ukraina. FOR støtter derimot Ungarns statsminister Viktor Orban i synet på hvordan konflikten må avsluttes: 

“This strategy will not bring victory. I call for an immediate ceasefire because Ukrainians suffer from Western support”.

Orban er alene om å si dette blant statslederne i NATO, og Belgias tidligere statsminister Guy Verhofstadt omtaler Orban åpent som en forræder. Orban står i mange politiske spørsmål langt til høyre, men i denne saken sier han det samme som det overveldende flertallet av statsledere i land utenfor Vesten, blant andre de sosialdemokratiske presidentene i Mexico, Colombia, Brasil og Sør-Afrika.

Publisert

FOR 4 dagers normalarbeidsuke!

Stavanger går i gang med et forsøk med 4-dagersuke i en av kommunens barnehager.  – Et tiltak som gir vanlige arbeidsfolk mer frihet i livene sine; tid til å leve, kommenterer styreleder i FOR, Marielle Leraand på sin Facebookside. Innlegget gjengis under.

undefined

I Gullfaks barnehage i Stavanger skal de ansatte få samme lønn, men jobbe fire dager i stedet for fem. Kommunen vil teste ut om redusert arbeidstid kan få ned sjukefraværet.

I to år framover vil alle ansatte i barnehagen få fri en dag ekstra i uka med full lønnskompensasjon. 

Tenk hvor mye det kan gi i hverdagen om folk får en dag ekstra å hente seg inn på?

Og for framtida: hva hvis våre barn også hadde 4-dagers «normalarbeidsuke» i barnehage og skole?

Kanskje vi hadde fått et litt roligere og mer trivelig samfunn med voksne og barn som har mer tid og overskudd å dele med andre?

Få ro og fred til å gjøre mer av det man ellers ikke får mulighet til?

Kanskje det endatil vil føre til en større politisk deltakelse fra flere, og således styrke demokratiet? 

Hvem vet?

Uansett: et bra initiativ fra Stavanger kommune å prøve det ut og se hvilke ringvirkninger det får.

4-dagers normalarbeidsuke er et av de tiltakene i arbeidslivet Fred og Rettferdighet (FOR) ønsker velkommen. 

Et tiltak som gir vanlige arbeidsfolk mer frihet i livene sine; tid til å leve… 

Ja, hva er vel bedre enn litt mer helt ekte fri fra lønnsarbeidets dominerende plass i vårt samfunn og våre liv?

Publisert

Norway will be complicit in genocide!

“What Israel is announcing is GENOCIDE. Norwegian politicians who are now not doing EVERYTHING in their power to stop Israel are complicit,” says Marielle Leraand. 

The background to why the chairwoman of Peace and Justice (FOR) sees reason to describe what Israel is announcing as genocide is a video message from Israel’s Defense Minister, Yoav Gallant, in which he states, “I have ordered a complete siege on the Gaza Strip. There will be no electricity, no food, no fuel, everything is closed…We are fighting human animals and we are acting accordingly.”

Leraand emphasises that Norwegian politicians who do not employ every possible means to stop Israel also bear responsibility. 

“1.5 million children live there who – before long – will die of THIRST. They are locked in this tightly packed concentration camp with no possibility of escape because all escape routes are CLOSED,” says Leraand.

“But what does our Prime Minister Jonas Gahr Støre say? He announces his «understanding» of what Israel is doing and expresses NO protest,” she adds. 

Article 7 of the preliminary political platform of Peace and Justice reads as follows: “WE demand that Israel abolish apartheid and give all citizens equal rights. FOR supports the campaign for boycott, divestment and sanctions against Israel until the illegal annexations are reversed and the apartheid system is fully dismantled.» 

Publisert

Israel implements «the final solution» 

8. November 2023 

“When Jewish extremists, fanatic Zionists, religious zealots, ultranationalists and crypto-fascists in the apartheid state of Israel say they want to wipe Gaza off the face of the earth, believe them,” writes award-winning journalist Chris Hedges. 

Despite the fact that over 10,000 Palestinians, among them over 4,000 children, have so far been killed in Israel’s unrestrained bombing of civilian targets in Gaza, describing Israel as a Nazi state still provokes reactions in Norway, as described in here on FOR’s website. Chris Hedges, formerly the New York Times Middle East bureau chief for fifteen years and who was part of the 2002 Pulitzer Prize-winning team, says, “There has always been an undercurrent of Jewish fascism within the Zionist project. Now this trend has taken control of the Jewish state.” 

The Greater Israel vision 

In the post, Hedges describes the vision for the incumbent the Israeli government like this: 

The goal is a “pure” Israel, cleansed of Palestinian contaminants. Gaza is to become a wasteland. The Palestinians in Gaza will be killed or forced into refugee camps over the border in Egypt. Messianic redemption will take place once the Palestinians are expelled. Jewish extremists call for the Al-Aqsa mosque – the third holiest shrine for Muslims, built on the ruins of the Jewish Second Temple, which was destroyed in 70 CE by the Roman army – to be demolished. The mosque is to be replaced by a “Third” Jewish temple, a move that would set the Muslim world alight. The West Bank, which the zealots call “Judea and Samaria,” will be formally annexed by Israel.

The Israeli government coalition 

The Israeli government, which sat until October 7, was a coalition government between Benjamin Netanyahu’s traditional right-wing Likud party, the two religious-conservative parties Shas and United Torah Judaism, and three far-right parties. Noam is primarily ultra-conservative, focused on the fight against LGBTQI rights, while the other two, The Religious Zionist Party and Otzma Yehudit (Jewish Power), are described by English Wikipedia as anti-Arab and supporters of «Jewish supremacy«. From 13 October, the party National Unity, led by former prime minister Benny Ganz, also joined the government. On a personal level, Benny Ganz is Benjamin Netanyahu’s political rival, but politically, in relation to a political solution towards the Palestinians, National Unity stands for exactly the same line as Likud, as supporters of annexation of the settlements and the Jordan Valley in the occupied West Bank, and thus also as opponents of any two-state solution. 

Israel’s Electoral Commission in 1988: «Nazi-like ideology» 

«Jewish Power» considers itself a direct successor party to the Kach party. In 1988, the Israeli Electoral Commission moved to ban the Kach party, on the grounds that the party stood for a «Nazi-like ideology. 

However, Kach was only banned in 1994 after one of the party’s members, Baruch Goldstein, carried out a massacre of Palestinians who prayed in a mosque in Hebron. The fact that «Jewish Power» leader Itamar Ben-Gvir, who himself was a member of Kach in his youth, still fully supports Kach’s genocidal, «Nazi-like» ideology, is emphasised by the fact that he has had a large photograph of Baruch Goldstein hanging in his own living room. 

Israeli minister: Use of nuclear weapons against Gaza a possibility 

An estimated four million Jews were murdered during the Holocaust and, therefore, no one should take lightly any talk about the danger of a new Holocaust, or, as Chris Hedges does, refer to the Nazis’ own term, «the final solution», without there being a real risk of a crime being committed which is comparable in both intent and scope. 

However, the statement from Minister of Cultural Heritage Amihau Eliahu does not make it difficult. In a radio interview, the minister who also represents «Jewish Power” said that «nuclear weapons can be a way to solve the problem in Gaza». 

Using nuclear weapons against Gaza means killing 2.2 million Palestinians in one stroke. That in itself involves killing quite exactly twice the number gassed to death by the German Nazis at Auschwitz. 

Einstein and Arendt: Likud’s predecessor has «a strong resemblance to fascism and Nazism» 

After Eliahu’s statement, several media have reported that Prime Minister Netanyahu has suspended him from the government. However, there is no constitutional arrangement in Israel that allows a prime minister to suspend a minister. A minister, on the other hand, can be fired, but Netanyahu has chosen not to do that. Firing the «Jewish Power» minister from the government would mean that his party would also leave the government, and it would weaken Netanyahu’s position vis-a-vis the Knesset, making him dependent on the support of rival Benny Gantz and his party, which just entered government as part of a common front in the wake of the Hamas attack on 7 October. 

The fact that pragmatic party considerations make Israel’s prime minister choose to take in a party that is open for an ideology that Israel’s own electoral commission in 1988 described as «Nazi-like», and chooses to maintain the coalition even after a member of the government concretely and physically proposes to carry out a full-scale Holocaust against the Palestinians in Gaza, says a lot, also about the ideology of Likud and other mainstream parties in today’s Israel. 

Likud’s predecessor was the Herut party. Herut, the party of former Prime Minister Menachim Begin, had its origins in the Zionist terrorist organisation Irgun which, in addition to carrying out the bombing of the offices of the British administration at the King David Hotel, also carried out the massacre of Palestinian civilians in the village of Deir Yassin during the 1948 war. The Deir Yassin massacre, which Begin, as head of the Irgun, vowed to «repeat everywhere», was the main reason why three-quarters of the Palestinian population in what was, from 1949, recognised by the UN as the State of Israel, fled. Without this flight, Israel would not have become a Jewish state in the sense that the state would have a Jewish majority. Therefore, in all the years since, Israel has refused the right of return to all who fled during the war in 1948. 

However, Herut was not satisfied with having established a Jewish state in the parts of Palestine which in 1949 were recognised as Israel. Herut wanted the Jewish state to cover the entire former British mandate area of ​​Palestine, including Jerusalem and the West Bank, which is consistently referred to as «Judea and Samaria» by this, eventually dominant, tendency within the Zionist movement. The goal of a Jewish state in all of Palestine can only be achieved by killing and/or expelling a majority of the Palestinians who currently live in Gaza and the West Bank. 

Thus, we see that the ideology on which Prime Minister Netanyahu and his Likud party are based is not at all distant from the, according to Israel’s own electoral commission, «Nazi-like» ideology of the coalition partner «Jewish Power». Among those who saw this early on were the Jewish intellectuals Albert Einstein, Hannah Arendt and Sidney Cook. In a letter in the New York Times in 1948, they described Herut as «a political party closely akin in its organisation, methods, political philosophy and social appeal to the Nazi and Fascist parties.”

Publisert

Faktisk.no spreads Israeli disinformation

By, among other things, accepting a fabricated Israeli audio recording as real evidence, Faktisk.no contributes to creating a false lack of clarity around what happened when Israel bombed the al-Ahli hospital in Gaza on Tuesday evening. 

Map detail of Northern Gaza

«Israel says it has proof that the group Palestinian Islamic Jihad (PIJ) is behind it, and has published an audio recording of what Israel says is a conversation between Hamas leaders who confirm that the damage is due to a failed launch from the group.» This is how the Faktisk.no article begins, which purports to be an objective summary of the facts surrounding what happened at the al-Ahli hospital in Gaza. 

Hamas members who don’t speak proper Arabic? 

What the Faktisk article fails to mention is that neither of the two in the audio recording speak Arabic well enough to have had Arabic as their mother tongue. This is confirmed by the independent experts that Britain’s Channel 4 asked to assess the audio recording, after a number of Arabic-speaking commentators, including «Syrian girl», made sarcastic comments about this in social media.

Had the evidence that the audio recording is fake been presented to the readers, it is not just one piece of evidence in Israel’s favour that would have disappeared. Such evidence not only involves a misinterpretation of a given event, it also sheds light on Israel’s motives. A state that actively fabricates false evidence and then releases it to the world press, clearly does not have noble intentions, and clearly has something to hide. The fabrication is thus in itself strong evidence of Israel’s guilt. At the same time, the credibility of the other evidence Israel has presented is also undermined. 

Incompetence or political manipulation? 

There is reason to question whether the Faktisk.no journalists actually did not know the evidence that the audio recording is falsified when they wrote the article, given that it was published several hours after Channel 4 and others had pointed this out. At best, it reveals low journalistic competence in the editorial staff, but it is just as likely a deliberate omission. 

The Faktisk.no article has a form that is ostensibly neutral and objective, but this and the rest of the evidence presentation is in reality tendentially pro-Israel. In the analysis of what images of the rocket impact on the hospital area show and do not show, a number of experts are cited, but the only one who speaks categorically is Lieutenant Colonel and researcher at the Norwegian Military Academy, Trygve Johannes Smidt, who «believes that it can be ruled out that the damage after the explosion is due to an Israeli air strike ». 

What the article also omits is an analysis of the extent to which the physical evidence agrees with the Israeli narrative about where the alleged rocket from Islamic Jihad is supposed to have come from. Channel 4 has done such an analysis, however, and they conclude that the narrative that Islamic Jihad fired a rocket from the cemetery behind the hospital is physically incompatible with the photographic evidence. 

Israel’s motive for bombing the hospital 

The Faktisk.no article also leaves out other evidence related to the circumstances surrounding the attack. As part of the background information presented at the beginning of the article, it is indeed mentioned that «The hospital is one of 22 hospitals in the north of Gaza which, according to the WHO, have been told by Israel to evacuate». This is not only important to be able to confirm that Israel was behind the bombing. It is also central to the assessment of whether the bombing occurred by accident, if the target was initially something else, or whether the hospital was deliberately bombed. The fact that it was intentional will be central to the prosecutor in a future war crimes indictment against Israel’s political and military leaders. 

The Faktisk.no article does not mention that Israel bombed hospitals previously in this war operation, in addition to UN schools and other civilian buildings, and does not mention that Israel has demanded that all the 1.1 million civilians in northern Gaza leave the area . The motive for this is obviously that Israel will then be able to smash everything and everyone that is left, and then be able to occupy the ruins relatively easily. This goal will be difficult to achieve, however, if civilians can seek safety in hospital areas and other civilian installations which, according to the Geneva Conventions, are off-limits as bomb targets. 

Netanyahu adviser praised the bombing 

The fact that many in Israel see bombing a Palestinian hospital as completely legitimate was expressed shortly after the bombing in a tweet from Hananya Naftali, who is an adviser to Prime Minister Benjamin Netanyahu, and a favourite speaker and interviewee among Norwegian friends of Israel. Before the violent reactions in the Middle East created the need for an alternative narrative, Naftali came out boldly and claimed that the hospital had been bombed by Israel because there was a Hamas base there. 

Naftali subsequently sought to explain away the tweet, which was quickly deleted, by saying that he was only referring to media reports. But this is not true. No media reported at the time that Hamas had any base in the hospital area. Although everyone, including Naftali himself, agrees that this tweet does not describe what happened, it is nevertheless relevant in an overall evidence assessment. Alongside the fabricated audio recording, it illustrates how people in and close to Netanyahu’s administration do not even attempt to deal with the truth. An analysis that does not make such a critical assessment of sources is neither balanced nor objective. 

Netanyahu's aid's tweet admitting Israeli Air Force bombed Gaza hospital.