Åpent møte om Palestina
– Isoler USA!
Fred og rettferdighet ser motstand mot våpen til Ukraina og vilje til å stanse Israels folkemord på Gaza som to sider av samme sak.
Det at støtte fra USA er tilstrekkelig til at Israel kan ture fram, henger sammen med USAs globale hegemoni. FOR-leder Marielle Leraand beskriver sammenhengen i en post på Facebook:
– USA blokkerer for at Israel kan stanses
Israel er eneste land i verden som i vårt århundre har fått lov til å stenge inne 2.3 millioner mennesker i en eneste stor konsentrasjonsleir, uten tilgang til strøm, vann og mat, og som sakte men sikkert vil tørste og sulte befolkninga ihjel.
Israel er eneste land i verden som får lov til å bombe sykehus med kritisk skadde pasienter.
Israel er eneste land i verden som får lov til å bombe FN-skoler, kirker, moskeer hvor titusener av flyktninger har søkt tilflukt.
Israel er eneste land i verden som får lov til å drepe og skade flere hundre FN-ansatte sykepleiere og leger.
Israel er det eneste landet i verden som får lov til å drepe flere titalls journalister.
Alt dette i løpet av i overkant av en måned.
Og hvorfor kan de gjøre det uten at noe skjer?
Svaret på det spørsmålet er enkelt:
USA
USA BLOKKERER for at Israel kan stanses.
Og når verdens desidert største krigsmakt blokkerer og sikrer fortsatt bombing og innestenging av et folk, ja, så bestemmer de at denne bombinga og dreping av innestengte barn skal fortsette.
Det store spørsmålet blir da:
Hvordan kan verdenssamfunnet stanse USA?
Hvordan:
Vel, det er de samme politiske verktøyene, som vi må ha overfor Israel.
Boikott, handelsblokade, kutte de militære og diplomatiske båndene; ja, gjøre alt vi kan for å isolere og peke på USA.
Våpen til Ukraina styrker USAs hegemoni
Marielle Leraands påpekning av USA må isoleres om palestinerne skal kunne reddes fra Israels folkemord, har direkte sammenheng med Fred og rettferdighets motstand mot å levere våpen til Ukraina.
FOR begrunner våpenmotstanden med at fortsatt krigføring ikke fører til annet enn at stadig flere tusener ofres på slagmarken til ingen nytte, og at forhandlinger er det som realistisk kan avslutte krigen. Men samtidig avviser FOR også at en eventuell ukrainsk militær seier med NATO-våpen ville vært et bidrag til å styrke folkeretten og dermed skape varig fred i verden.
Krigen i Ukraina startet fordi NATO har insistert på at Ukraina skal kunne bli med i alliansen. Denne insisteringen handler om at NATO-utvidelsen er ment for å kunne opprettholde og styrke USAs og Vestens hegemoni. Og det er altså det samme hegemoniet som gjør det mulig for Israel ture fram straffefritt i Gaza.
Støtt Palestina ved å stanse våpenleveransene til Ukraina!
Rødt og SV har søkt å bruke sin egen støtte til å sende våpen til krigen mot Russland i Ukraina som argument for Norge som stat også må reagere når det er en av våre allierte som angriper og okkuperer. De fleste palestinere og andre med bakgrunn fra Midtøsten eller andre land i den muslimske verden som FOR-aktivister har snakket med på Palestinademonstrasjoner, har derimot sett den samme sammenhengen som FOR framhever:
Det hjelper ikke å gi støtte til palestinerne i ord, om du samtidig gir støtte til fienden i handling. Og fienden er ikke bare Israel direkte. Det er USA. Og det å gi våpen til Ukraina er ikke å gi støtte til folket i Ukraina. Det er å gi støtte til USA, til at USA fortsatt skal være den dominerende supermakten i verden.
Derfor er det å arbeide politisk for en forhandlingsløsning på krigen i Ukraina, og mot flere norske våpen til Ukraina, den viktigste formen for solidaritet du kan bidra med for palestinerne på Gaza.
– Israel gjennomfører «den endelige løsninga»
– Vi må forstå at de mener alvor når sier de skal utslette Gaza, at Vestbredden er neste, og at Al-Aqsa-moskeen skal rives, skriver den prisbelønte journalisten Chris Hedges.
Til tross for at over 10 000 palestinere, blant dem over 4 000 barn, til nå er drept i Israels hemningsløse bombing av sivile mål på Gaza, vekker det fortsatt reaksjoner i Norge å beskrive Israel som en Nazi-stat, slik det blir beskrevet i denne artikkelen her på FORs nettside. Chris Hedges, som tidligere i femten år var byråsjef i Midtøstenkontoret til New York Times, og som var med i teamet som vant Pulitzer-prisen i 2002, nøler derimot ikke med å påpeke det samme.
– Det har alltid vært en strømning av jødisk fascisme innen det sionistiske prosjektet. Nå har denne strømninga tatt kontroll over den jødiske staten, skriver han.
Den storisraelske visjonen
I innlegget beskriver Hedges visjonen for den sittende israelske regjeringa slik:
Målet er et «rent» Israel, renset for palestinsk forurensning. Gaza skal bli en folketom ødemark. Palestinerne i Gaza vil enten bli drept eller tvunget inn i flyktningleire på andre siden av grensa i Eygpt. Messiansk renselse vil finne sted I det palestinerne blir drevet ut. Jødiske ekstremister ber om riving av al-Aqsamoskeen, den tredje viktigste helligdommen for muslimer. […] Moskeen skal erstattes med et «tredje» jødisk tempel, en handling som vil sette fyr på hele den muslimske verden. Vestbredden, som de omtaler som Judea og Samaria, vil bli formelt annektert av Israel.
Den israelske regjeringskoalisjonen
Den israelske regjeringa som satt fram til 7. oktober, var en koalisjonsregjering mellom Benjamin Netanjahus tradisjonelle høyreparti Likud, de to religiøs-konservative partiene Shas og Forente Torah-Jødedom, og tre høyreekstreme partier. Noam er først og fremst ultrakonservativt, fokusert på kampen mot LGBTQI-rettigheter, mens de to andre Det religiøse sionistpartiet og Otzma Yehudit (Jødisk Makt) av engelsk Wikipedia beskrevet som anti-arabiske og tilhengere av «Jewish supremacy». Fra 13 oktober gikk også partiet Nasjonal Enhet, ledet av tidligere statsminister Benny Ganz, inn i regjeringa. Benny Ganz er på det personlige planet Benjamin Netanjahus politiske rival, men politisk, i forhold til politisk løsning overfor palestinerne, står Nasjonal Enhet for nøyaktig samme linje som Likud, som tilhengere av anneksjon av bosettingene og Jordandalen på den okkuperte Vestbredden, og dermed også som motstandere av noen tostatsløsning.
Israels valgkommisjon i 1988: «Nazi-lignende ideologi»
«Jødisk Makt» regner seg selv som et direkte etterfølgerparti til partiet Kach. Den israelske valgkommisjonen gikk i 1988 inn for å forby partiet, med den begrunnelsen at partiet sto for en «nazi-lignende ideologi».
Kach ble imidlertid først forbudt i 1994, etter at et av partiets medlemmer, Baruch Goldstein, gjennomførte en massakre på palestinere som ba i en moske i Hebron. Det at «Jødisk Makt»-leder Itamar Ben-Gvir, som selv var medlem av Kach i sin ungdom, fortsatt stiller seg fullt og helt bak Kachs folkemorderiske, «nazi-lignedende» ideologi, understrekes av det faktum at han har hatt et stort fotografi av Baruch Goldstein hengende i sin egen stue.
Israelsk minister: Bruk av atomvåpen mot Gaza en mulighet
Anslagsvis fire millioner jøder ble myrdet under Holocaust, og ingen bør derfor lettvint snakke om at faren for nytt Holocaust, eller som Chris Hedges gjør, referere til nazistenes egen betegnelse, «den endelige løsninga», uten at det er snakk om reell fare for at det blir begått en forbrytelse som både i intensjon og omfang er sammenlignbar.
Uttalelsen fra kulturarvsminister Amihau Eliahu gjør det imidlertid ikke vanskelig. I et radiointervju sa ministeren som også representerer «Jødisk Makt» at “atomvåpen kan være en måte å løse problemet på Gaza».
Bruk av atomvåpen mot Gaza innebærer altså å drepe 2,2 millioner palestinere i ett slag. Det innebærer i seg selv å drepe ganske nøyaktig dobbelt så mange som antallet som ble gasset i hjel av de tyske nazistene i Auschwitz.
Einstein og Arendt: Likuds forgjenger har «sterk likhet til fascisme og nazisme»
Etter Eliahus uttalelse, har flere medier meldt at statsminister Netanjahu har suspendert ham fra regjeringa. Det finnes imidlertid ingen konstitusjonell ordning i Israel som tillater en statsminister å suspendere en minister. En minister kan derimot bli sparket, men det har Netanjahu valgt å ikke gjøre. Å sparke ministeren fra «Jødisk Makt» fra regjeringa ville betydd at partiet hans også ville forlatt regjeringa, og det ville svekket Netanjahus posisjon overfor nasjonalforsamlinga Knesset, og gjort ham avhengig av støtte fra rivalen Benny Gantz og hans parti, som bare gikk inn i regjering som del av en felles front i kjølvannet av Hamasangrepet 7. oktober.
Det at partitaktiske betraktninger gjør at Israels statsminister velger å ta inn et parti som åpent står for en ideologi som Israels egen valgkommisjon i 1988 har beskrevet som «Nazi-lignende», og velger å opprettholde koalisjonen også etter at et medlem i regjeringa helt konkret og fysisk foreslår å gjennomføre et fullskalas Holocaust mot palestinerne på Gaza, forteller mye, også om ideologien til Likud og andre hovedstrømspartier i dagens Israel.
Likuds forgjenger var partiet Herut. Herut, partiet til tidligere statsminister Menachim Begin, hadde sitt utspring i den sionistiske terrororganisasjonen Irgun, som i tillegg til å gjennomføre bombeattentatet mot kontorene til den britiske administrasjonen på King David Hotell, også gjennomførte massakren på sivile palestinere i landsbyen Deir Yassin under krigen i 1948. Deir Yassin-massakren, som Begin, som leder av Irgun, lovte å «gjenta overalt», var hovedårsaken til at tre fjerdedeler av den palestinske befolkninga i det som fra 1949 ble anerkjent i FN som staten Israel, flyktet. Uten denne flukten, ville Israel ikke blitt en jødisk stat i den forstand at staten ville hatt et jødisk flertall. Derfor har Israel i alle år senere nektet alle som flyktet under krigen i 1948 å returnere.
Herut var imidlertid ikke tilfreds med å ha etablert en jødisk stat i de delene av Palestina som i 1949 ble anerkjent som Israel. Herut ønsket at den jødiske staten skulle dekke hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, inkludert Jerusalem og Vestbredden, som konsistent omtales som «Judea og Samaria» av denne, etter hvert dominerende, tendensen innen den sionistiske bevegelsen. Målet om en jødisk stat i hele Palestina, kan bare oppnås ved å drepe og/eller fordrive et flertall av palestinerne som i dag bor i Gaza og på Vestbredden.
Vi ser dermed at ideologien som statsminister Netanjahu og hans Likudparti bygger på, slett ikke står fjernt fra den, ifølge Israels egen valgkommisjon, «nazi-ligndende», ideologien til koalisjonspartneren «Jødisk Makt».Blant de som tidlig så dette, var de jødiske intellektuelle Albert Einstein, Hannah Arendt og Sidney Cook. I et brev i New York Times i 1948, beskriver de Herut som «et parti som i sin organisasjon, metoder, politisk filosofi og sosiale appell, er svært nær nazistiske og fascistiske partier».
Israel – en nazi-stat?
Jødene ble forsøkt utslettet av nazistene under andre verdenskrig. Kan vi likevel si at nazistisk tankegods i dag preger staten som definerer seg som jødisk?
I den følgende teksten skal jeg først redegjøre for hva vi kan si kjennetegner nazismen som tankesett og politisk handlingsprogram, og deretter drøfte i hvilken grad vi kan gjenfinne dette i tankesett og politisk handling i Israel i dag.
Nazismen – en rasistisk folkemordideologi
Begrepet nazisme, som forkortelse for nasjonalsosialisme, ble oppfunnet av Adolf Hitler etter at han tok kontroll over, og omdøpte Det tyske Arbeiderpartiet (DAP) som ble stiftet i 1920 til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP). Enhver beskrivelse av nazismen som ideologi, må derfor ta utgangspunkt i at den må være dekkende for det programmet Hitler utviklet. Akademiske beskrivelser av nazismen tenderer imidlertid mot å være mer tid og stedspesifikke enn det som er politisk meningsfullt.
I SNL.no’s artikkel om nazisme, blir hovedtrekkende beskrevet som «en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.» «Ytterliggående» er ikke presist nok når for å beskrive Hitlers antisemittisme. Det særegne ved Hitlers tenkning, er at han åpent formulerer en folkemorderisk intensjon. Jødene skulle ikke bare holdes nede og på plass, de skulle utryddes
Antisemittisme er en form for rasisme, rettet mot jøder, men må den folkemorderiske intensjonen være rettet mot jøder for at vi skal kunne snakke om nazisme? Det betyr i så fall at om et land skulle begynt å sende barn tilhørende en annen minoritetsgruppe i gasskamre, kunne vi ikke definert politikken som nazistisk, siden utryddelsespolitikken ville vært rettet mot en annen etnisk gruppe. Det ville ikke være nazistisk selv om det eventuelt var romfolket, den andre etniske gruppa som Hitler sendte til gasskamrene, som ble definert som mål for utrydning på nytt. Må vi da finne opp et nytt politisk begrep for å betegne en slik ideologi? Jeg ser ikke at det er formålstjenlig.
Selv om vi kan si at Det norske Arbeiderparti på 1930-tallet var et klassisk sosialdemokratisk parti, kan vi ikke avgrense sosialdemokrati som ideologi snevert til det som var, og ikke var, Arbeiderpartiets politikk i Norge på denne tiden. Tilsvarende må vi, for å forstå nazismen som ideologi, gå ut over det helt konkrete programmet til Hitlers parti slik at det er i hvert fall er teoretisk mulig at også andre partier og bevegelser, i andre land og til andre tider, kan beskrives som nazistiske.
Går vi til Hitler selv, til Mein Kampf, beskriver han sitt grunnperspektiv, som han kaller «folkish» (engelsk oversettelse) i overordnede termer.
the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […] favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580)
Det sentrale i nazismens tankesett er koblingen mellom ekstrem nasjonalisme og rasisme til en sosialdarwinistisk enhet, hvor verden forstås som en overlevelseskamp mellom ulike folkeslag. Staten er redskapet for ett folk, mot andre. I denne kampen er det vinn eller forsvinn, hvor de svake fortjener å bli utryddet, ganske enkelt fordi de er svake. Og denne tankegangen gjelder for alle folkegrupper. Hitler var opptatt av å fremme tyskerne og andre beslektede «ariske» folkegruppers sak, fordi han selv tilhørte, eller rettere, oppfattet at han tilhørte, denne «rasen». For Hitler var det også helt naturlig å forvente at andre folkegrupper ville kjempe for sin gruppe med de samme hensynsløse og hemningsløse midlene.
Jøder som hyller Hitler eller folkemord
“Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.”
Sitatet stammer fra rabbiner Giora Redler, og er referert i en artikkel i Times of Israel fra 2019. Når vi leser mer om hva rabbineren har sagt, er det vanskelig å ikke se at ideologien han står for samsvarer helt med det Hitler promoterte, bare med den forskjellen at han plasserer jødene i rollen herrefolk som Hitler plasserte «arierne» i:
“Yes, we’re racists. We believe in racism… There are races in the world and peoples have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They’re glad to be slaves, they want to be slaves,” he told a class in one of the video clips. “Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they’re slaves, their lives can begin to take shape.”
Mens noen israelske jøder ser for seg en tilstand hvor jøder utnytter palestinere og andre folkeslag som slaver, er det flere som åpent agiterer for å utrydde palestinerne fra Palestina, ved å drepe og/eller fordrive dem. Denne ideologien hadde et partipolitisk uttrykk i partiet Kach, som ble representert i Knesset med ett mandat ved valget i 1984. Partiet ble imidlertid forbudt i Israel som et rasistisk og proterroristisk parti, etter at et partimedlem, Baruch Goldstein førte denne ideen ut i handling i 1994, da han rakk å skyte og drepe 29 palestinere mens de leste bønn i en moske i Hebron, før han selv ble slått i hjel av andre i moskeen som overlevde.
Apartheid – ikke nazisme – til nå
Redler, Goldstein og partiet Kach forteller oss at nazistisk tankegods absolutt kan eksistere blant jøder, akkurat som det kan blant andre folkegrupper. Men samtidig forteller det at Kach ble forbudt etter Goldsteins massakre også at slikt tankegods ikke har vært dominerende og i hvert fall ikke statsbærende i Israel.
Nazisme er en ekstremversjon av etnonasjonalistisk tankegang, mens den formen for sionisme som har dominert Israel til nå, er en mer moderat variant, som imidlertid også er grunnleggende rasistisk. Den mest nærliggende parallellen til den politikken Israel har ført, har vært apartheidregimet i Sør-Afrika.
Så lenge apartheidregimet styrte Sør-Afrika, var Israel og Sør-Afrika nære allierte. Samarbeidet var praktisk og militært, men også understøttet av en felles ideologi. I følge den jødisk-sørafrikanske anti-apartheidaktivisten, og tidligere ministeren i Nelson Mandelas regjering, Ronnie Kasrils, var den første som beskrev Israel som en apartheidstat, ingen ringere enn arkitekten bak apartheid i Sør-Afrika, tidligere statsminister Hendrik Verwoerd.
Apartheidsystemet i Sør-Afrika sikret de hvite kontroll over staten ved å definere det svarte flertallet som utlendinger. I stedet for å få borgerrettigheter i landet de var født og vokst opp i, skilte apartheidregimet ut noen ressursfattige områder hvor det bodde få til ingen hvite settlere i utgangspunktet som uavhengige «bantustaner». Avhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhørte, ble de svarte definert som borgere av hvert sitt bantustan. De svarte trengtes fortsatt som arbeidskraft på hvite farmer, i industri og gruvevirsomhet og tjenestenæringer i byene, så de fleste fikk lov til å bli boende, men ble da definert som fremmedarbeidere, som når som helst kunne risikere å bli deportert til hjemlandet.
Andre ikke-hvite grupper, først og fremst de såkalte «coloured», etterkommere av blandingsekteskap mellom hvite settlere og afrikanske grupper, og etterkommere av asiatiske, særlig indiske, innvandrere til Sør-Afrika under det britiske kolonistyret, fikk derimot statsborgerrettigheter i Sør-Afrika, med egen representasjon i nasjonalforsamlinga. Dette truet ikke den politisk og økonomiske dominansen til de hvite.
Israel ble tilsvarende etablert som en jødisk stat etter krigen i 1948, da tre fjerdedeler av den palestinske befolkinga ble fordrevet. Sentralt i fordrivinga, var massakren i landsbyen Deir Yassin, utført av den sionistiske terrorgruppa Irgun, som ble grunnlagt av Menachim Begin. Etter massakren uttalte Begin:
«Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou has chosen us for conquest.»
Begin ble senere statsminister, for partiet Likud, det samme partiet som statsminister Benjamin Netanyahu leder i dag. Som en følge av flukten etter Deir Yassin og andre massakrer, fikk territoriet som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel et jødisk flertall. Det flertallet av palestinere som flyktet, først og fremst til Gaza og Vestbredden som fram til 1967 ble kontrollert av Egypt og Jordan, fikk aldri lov til å returnere, annet enn som fremmedarbeidere, tilsvarende de svarte i Sør-Afrika. Mindretallet av palestinere som av ulike grunner ikke hadde flyktet, fikk derimot borgerrettigheter i Israel, tilsvarende coloured og asiater i Sør-Afrika under apartheid, men fikk ikke fulle rettigheter tilsvarende de jødiske borgerne. Blant rettighetene palestinsk-israelske borgere ikke har, er retten til familiegjenforening. Om en israelsk palestiner gifter seg med en palestiner fra familiene som ble fordrevet til Gaza eller Vestbredden, kan de to ikke flytte sammen i Israel.
Dette har fortsatt også etter at Israel tok kontroll over resten av det historiske Palestina; Vestbredden med Jerusalem, og Gaza, etter krigen i 1967. Palestinerne der, har ikke fått borgerrettigheter i Israel, men har levd underlagt israelsk okkupasjon eller, i Gazas tilfelle, siden 2006, blokade.
Israelsk radikalisering etter mordet på Rabin
Det at flertallet, men ikke alle, palestinerne, ble fordrevet fra det som er folkerettslig anerkjent som Israel, men ikke fra hele det historiske Palestina som sådan, samtidig som palestinerne i hovedsak har fått beholde kulturelle og religiøse rettigheter, inkludert tilgang til Islams tredje helligste sted, al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, gjør at apartheidparallellen har vært presis og dekkende, mens det å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, eller påstå at Israel er gjennomsyret av nazistisk ideologi, har vært en kraftig overdrivelse.
Tidlig på 1990-tallet var det også optimisme knyttet til utsiktene til at palestinerne skulle få en egen stat basert på de delene av det historiske Palestina som er igjen når vi trekker fra det som ble anerkjent av FN som staten Israel i 1949. Det inkluderer Gaza og hele Vestbredden, inkludert Jerusalem, og ville, selv om det kun dekker en fjerdedel av det historiske Palestina, være en statsdannelse med et økonomisk og ressursmessig grunnlag for selvstendighet, ganske ulikt de sørafrikanske bantustanene. I 1995 ble imidlertid statsministeren i Israel som hadde skrevet under Osloavtalen, Yitzhak Rabin, skutt og drept av den jødiske høyreekstremisten Yigal Amir.
Grunnlaget for drapet, var motstand på israelsk høyreside mot implikasjonene av Osloavtalen, som var at de folkerettsstridige israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden må demonteres, og at den illegale anneksjonen av Jerusalem må oppheves for å gi plass for en palestinsk stat. Selv om Amir fortsatt sitter fengslet, fikk drapet politisk gjennomslag da Likud og Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, på motstand mot Osloavtalen.
Det at Likudregjeringen fra 1996 valgte å stanse gjennomføringen av Osloavtalen, og i stedet fornye og forsterke den illegale bosettingsvirksomheten på Vestbredden ikke ble møtt av noen former for sanksjoner fra de vestlige statene som hadde tilrettelagt for Osloavtalen, sendte budskapet til israelske velgere at det er helt opp til dem å bestemme om de vil gi noe til palestinerne eller ikke. Støtten fra Vesten er uansett ubetinget. Resultatet har vært en stadig dreining mot høyre i valg etter valg. Sentrum-venstrepartiene har blitt helt marginaliserte, mens ulike israelske høyrepartier har konkurrert om å overgå hverandre i lovnader til bosettere og andre som ønsker å ta over stadig mer palestinsk land.
I 2012 ble partiet Otzma Yehudit – Jødisk Makt, etablert. Partiet har tatt ideologien til det tidligere forbudte Kach-partiet videre. Partiet ble først representert i Knesset ved valget i 2021, med en representant, men ved valget i 2022 gjorde partiet som altså i høy grad kan beskrives som å stå for en sionistisk variant av nazisme, et byks i oppslutning, og fikk seks mandater inn i Knesset. Etter det ble partiet også medlem av regjeringen, med partileder Itamar Ben-Gvir, i rollen som nasjonal sikkerhetsminister.
Ben-Gvir har ikke gjort noe for å skjule sine folkemorderiske hensikter. Et uttrykk for det, er at han har hatt et hyllningsportrett av massadrapsmannen Baruch Goldstein i stua si.
«Al-Aqsa-stormen»
Hamasangrepet fra Gaza inn i Israel 7. oktober, ble kalt Al-Aqsa-storm av organisasjonen selv. Tittelen refererer til gjentatte krenkelser av Al-Aqsa-helligdommen begått av Ben-Gvir og hans tilhengere. Gitt at Ben-Gvir har vært sikkerhetsminister fra 2022, har den israelske staten, som tidligere også beskyttet helligdommen mot høyreekstreme jødiske inntrengere, tvert imot har støttet inntrengningen. Ben-Gvir har igjen ikke vært uklar i sine intensjoner:
“This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty”, uttalte Ben-Gvir, som dermed gjorde det klart at Israel nå heller ikke har til hensikt å ivareta de avtalene som landet hittil har hatt med Jordan om ivaretakelse av helligdommen.
For Hamas var det klart at opprettholdelse av status quo ikke var en mulighet, fordi Israel ikke har hatt det til hensikt. Uten det desperate, men avanserte og militært vellykkede angrepet 7. oktober, ville Israel styrt mot overtakelse og ødeleggelse av al-Aqsa, videre ekspansjon av bosettingene, anneksjon av Jordandalen, og i sum, en total ødeleggelse av den palestinske nasjonen.
Ja, Israel har blitt en nazi-stat!
Tilstedeværelsen av et parti i regjering som eksplisitt har som politisk program å bryte alle eksisterende avtaler, fordrive palestinere og overta deres religiøse helligdommer i Jerusalem i den israelske regjeringa, gjør at apartheidparallellen ikke lengre er holdbar. Den regjeringa Israel har hatt siden 2022 er mye mer høyreekstrem enn det noen apartheidregjering i Sør-Afrika noen gang var.
Selv om partiet som kan karakteriseres som åpent nazistisk på det ideologiske planet kun har vært et mindretallsparti i den israelske regjeringa siden 2022, skal vi huske at det samme var tilfellet med Hitlers første regjering fra januar 1933. Det var en koalisjonsregjering hvor de nazistiske regjeringsmedlemmene var i mindretall.
Det var de åpenlyse og direkte provokasjonene fra nazistene i den israelske regjeringa som utløste Hamasangrepet 7. oktober, men samtidig har dette angrepet fungert som en katalysator for å ytterligere radikalisere israelsk opinion. Det politiske målet om å fordrive alle palestinerne fra det historiske Palestina, som tidligere var en marginal posisjon blant jøder som samtidig ga uttrykk for beundring for Hitler, og et parti som ble forbudt som rasistisk og terroristisk, har nå blitt hovedstrømsholdning.
Selv om talsmenn for den israelske regjeringa overfor vestlige medier opprettholder retorikken om at Israel prøver å unngå sivile tap i krigen mot Hamas på Gaza, finnes det ingen indikasjoner på at Israel faktisk gjør dette. Tvert imot, Israels forsvarsminister Yoav Gallant, sendte ved starten av krigen melding om at befolkningen på Gaza fra nå ville bli avstengt fra ikke bare strøm og drivstoff, men også mat og vann. Befolkningen i den nordlige delen av Gaza har blitt beordret til å evakuere, men begrunnelsen om at de skal evakueres for sin egen sikkerhet, står ikke til troende. Lekkede dokumenter viser at Israels regjering nå jobber for en «løsning» som innebærer fordriving av hele Gazas befolkning inn i Sinaiørkenen i Egypt.
Sosiale medier i Israel strømmer over av hatefulle uttrykk, blant annet videoer som karikerer palestinske ansiktstrekk, ganske parallelt til nazistiske jødekarikaturer, samtidig som de gjør narr av palestinerne som gråter over at de har mistet husene sine og ikke har mat eller vann.
Det den israelske regjeringa gjennomfører er et folkemorderisk program, gjennomført med folkemorderiske metoder, basert på en ideologi som, om den ikke er direkte inspirert av Hitler, er helt parallell. Israel har ikke igangsatt gasskamre for palestinerne, men det skjedde heller ikke i Hitlers Tyskland før et stykke inn i andre verdenskrig. Hitlers mål i utgangspunktet, var å fordrive jødene fra Europa, og hvor de eventuelt dro etter det, var mindre viktig for ham. Det var da dette målet viste seg å være ugjennomførbart, at gasskamrene ble et alternativ.
Det hatet og dehumaniseringen som palestinerne utsettes for i Israel i dag, er helt parallelt til den hatretorikken som jødene ble utsatt for i forkant av Holocaust. Den ekspansive, hemningsløst folkerettsforbryterske politikken som Israels regjering står for, både med tanke på territoriell ekspansjon på palestinsk jord, og, unikt sammenlignet med Hitlers Tyskland, inn på religiøse helligdommer, har på tilsvarende måte potensial til å utløse en verdenskrig.
Man skal ikke utløse krigstyper i utide, og selv om det har vært feil tidligere å kategorisere Israel som en nazistat, er det ikke det lengre. Vi må rope ulv, når ulven er her. Og vi må si fra om at Israel nå har blitt en nazistat, for det har Israel blitt.
– Noen som faktisk støtter oss!
Dette uttaler palestinademonstranter til FOR-aktivister, som fort gikk tom for løpesedler med slagordet «Nei til våpen til Ukraina!» under demonstrasjon mot Israels krig mot Gaza.
Onsdag 18. og fredag 20. oktober arrangerte Palestinakomiteen demonstrasjon og markering foran Utenriksdepartementet i protest mot Norges passivitet i møte med Israels folkemorderiske angrep på palestinerne i Gaza. Senere på kvelden fredag arrangerte en gruppe aktivister med utspring i flere muslimske trossamfunn i Oslo en ny og enda bedre besøkt markering. Aktivister fra Fred og rettferdighet (FOR) deltok på alle de tre markeringene med løpesedler.
De aller fleste som deltok i demonstrasjonene tok interessert imot FOR-løpesedlene, men da den siste og største demonstrasjonen startet var det få løpesedler igjen. For å sikre at det var de mest interesserte som skulle få de gjenværende løpesedlene, sluttet aktivistene å dele ut til alle. Istedenfor gikk de rundt og ropte ut budskapet «Er du interessert i informasjon om et nytt parti som sier NEI til våpen til Ukraina?» Dette førte umiddelbart til at flere kom opp og ville ha løpesedler. Noen unge menn ønsket å være med på å dele ut de få løpesedlene som var igjen, og dermed var det slutt.
Motsatt budskap fra Rødt og SV
Tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes, som holdt appell på Palestinakomiteens første demonstrasjon onsdag, kom med et helt annet budskap. Moxnes gjorde et poeng av at Rødt, som støtter norske våpenleveranser til Ukraina, krever at Norge ikke bare må reagere når det er en fiende av Vesten som bryter folkeretten. – Vi må også kreve at Norge protesterer når det er en av våre allierte som angriper og okkuperer, slik Israel gjør i Palestina, sa Moxnes, til dempet applaus.
Også SV-leder Kirsti Bergstø holdt appell på demonstrasjonen, og uttrykte støtte til kravene fra Palestinakomiteen om at Norge anerkjenner staten Palestina, ratifiserer FNs konvensjon mot apartheid og innfører boikott mot varer produsert i folkerettsstridige bosettinger på okkupert palestinsk jord. Bergstø nevnte ikke Ukrainakrigen i sin appell.
Ingen stortingspartier på palestinernes side
Selv om både Rødt og SV gir full støtte til Palestinakomiteens krav, var det tydelig på mottakelsen FOR-aktivistene fikk med sine løpesedler at mange palestinere og andre deltakere i demonstrasjonen med bakgrunn fra Midtøsten og andre muslimske land likevel ikke oppfatter at noen av de nåværende stortingspartiene er på deres side. For selv om Rødt og SV uttrykker støtte til den palestinske saken, er det Ukraina de ønsker å gi våpen til, ikke den palestinske motstandskampen.
«Hør her karer, her er det noen norske som faktisk støtter oss!»
Mange ga derfor begeistret uttrykk for enighet i det budskapet FOR-aktivistene kom med:
– De andre partiene er hyklere. Selv om Israel har okkupert og ulovlig annektert palestinsk land gjennom mange tiår, sier det at konflikten må løses med forhandlinger, mens Russland skal drives ut av Ukraina med våpen. Russland har brutt folkeretten, men Israels folkerettsbrudd som ikke bare handler om å annektere land, men også om å fordrive den opprinnelige befolkningen derfra, er mye mer alvorlig.
– Heller ikke vi tror våpenleveranser til den palestinske motstandskampen som løsning, men skal vi kunne få en rettferdig fredsløsning, må Israel presses gjennom internasjonal boikott. Så når Norge skal boikotte et land for brudd på folkeretten må vi starte med Israel, ikke Russland.
«Hør her karer, her er det noen norske som faktisk støtter oss!» sa en av de mange unge demonstrantene på den siste og største av demonstrasjonene fredag kveld.
Våpen til Ukraina støtter USAs hegemoni – som gir Israel ryggdekning
Opplevelsen av den dype urettferdigheten som ligger i Vestens forskjellsbehandling av Israels og Russlands folkerettsbrudd, er en årsak til at så mange av Palestinademonstrantene ga uttrykk for sterk støtte til slagordet «nei til våpen til Ukraina». Våpenleveransene til Ukraina rammer imidlertid også palestinerne på en mer direkte måte.
Israel ville aldri kunne gjennomført en folkemorderisk krig mot palestinerne på Gaza uten full ryggdekning fra USA. Det tydeliggjøres ved at USA har sendt to hangarskip til Øst-Middelhavet for å avskrekke muslimske stater i regionen fra å gå inn i konflikten på palestinernes side. Det at USA har evnen til å gjøre dette, har sammenheng med at landet fortsatt er den dominerende supermakten i verden militært, og det målet om å opprettholde dette hegemoniet krigen i Ukraina overordnet sett handler om.
Bakgrunnen for Russlands invasjon, er NATOs planer om å innlemme Ukraina i NATO. NATO har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger og okkupasjoner etter 1999, og utvidelse til Ukraina oppleves som en eksistensiell trussel av Russland. Det at NATO, tross mange advarsler om fare for storkrig, har presset på for å få gjennomført videre utvidelse, er at utvidelse av NATO østover er en forutsetning for å opprettholde USAs rolle som den dominerende supermakten i verden.
Etter politiske og militære nederlag i Irak og Afghanistan, har mange land begynt å orientere seg bort fra USA. Det at Kina også har blitt en viktigere handels- og investeringspartner for svært mange land, har bidratt sterkt til det samme.
Ukrainsk NATO-medlemskap er en forutsetning for å sikre NATO-kontroll over Svartehavet, som igjen er en forutsetning for å sikre forbindelser til mulige framtidige NATO-medlemmer i Georgia og Aserbajdsjan, som igjen er broen til Kaspihavet. Det å kunne få innflytelse over de ressursrike statene i Kaspiregionen har vært en strategisk målsetting for USA siden Silk Road Strategy Act ble vedtatt i Kongressen i 1999.
Denne sammenhengen, som mange selverklærte norske antiimperialister nekter å forstå, er selvinnlysende for de fleste palestinere. Og det forklarer hvorfor parolen «Nei til våpen til Ukraina!» vakte så stor begeistring på en demonstrasjoner til støtte for Palestina.
Vil Israel bruke kjemiske våpen?
Israels president hevder å ha beviser for at Hamas besitter kjemiske våpen, men hvem har størst motiv for å bruke det?
I et intervju med Sky News 22.10 hevder Israels president Yitzhak Herzog at Israel har funnet instruksjonsmateriale fra IS og al-Qaida på en drept eller tilfangetatt Hamaskriger, som handler om hvordan man kan produsere kjemiske våpen. Spørsmålet blir da, hva kan ha vært motivet for å offentliggjøre dette?
Hamas mangler motiv
Kan det være sant at Hamas har eller prøver å skaffe seg slike våpen? Trolig ikke. Det er ikke fordi Hamas generelt retter seg etter Genevekonvensjonene, for det gjør gruppa åpenbart ikke, men ganske enkelt fordi Hamas ikke vil ha nytte av det. Stridsgass er mest effektivt nettopp for å drive en fiende ut av lukka bygninger og underjordiske systemer, og det er jo ikke der den israelske fienden i utgangspunktet vil befinne seg. Den fordømmelsen Hamas ville møtt ved en slik forbrytelse, har organisasjonen heller ikke noen velvillig verdenspresse til å dekke over.
«Nytt holocaust»
En alternativ teori er at Israel selv planlegger å bruke kjemiske våpen, men legge skylda på Hamas. Det å koble Hamas til giftgass kan ha en retorisk effekt for Israel ved å forsterke parallellene mellom Hamas og nazistene. Ihjelgassede jødiske gisler vil utvilsomt gi en voldsom symboleffekt.
Det å bruke giftgass som en falsk flagg-psyop for å demonisere Hamas, er likevel neppe et tilstrekkelig motiv for Israel til faktisk å gjøre dette. Hamas er allerede så demonisert i Vesten, gjennom de aksjonene organisasjonen faktisk har utført, at det å forsterke bildet av gruppa som de nye nazistene vil ha begrenset betydning.
Nøytraliserer dødsfelle
Om Israel velger å bruke stridsgass, vil hovedmotivet ganske sikkert være at det er et effektiv militært våpen i den kamparenaen Israel vil befinne seg i. Hamas’ har et vidstrakt tunnelsystem på Gaza som av alle militæreksperter antas å bli en dødsfelle for israelske soldater ved en bakkeinvasjon. Men det er om Israel begrenser seg til bruk av konvensjonelle midler. Ved å slippe saringass eller et annet dødelig kjemisk stridsmiddel ned i tunnelene, vil Israel raskt kunne uskadeliggjøre et stort antall Hamaskrigere, og selv gå trygt inn iført gassmasker.
Problemet for Israel med dette, er for det første at bruken av giftgass også vil drepe gisler og andre sivile som måtte oppholde seg i tunnelene, og for det andre at bruk av giftgass, uansett omstendighet, er å regne som en av de groveste krigsforbrytelsene som kan begås.
«Konspirasjonsteori»
Skulle Israel bruke giftgass uten en dekkhistorie om et overhengende trussel fra Hamas, vil den PR-messige katastrofen være total, og muligens langt overgå den militære gevinsten. Derfor vil det være nødvendig å bygge opp en fortelling hvor det framstår sannsynlig at det var Hamas som sto bak. Det å forberede opinionen på muligheten for et scenario hvor Hamas bruker kjemiske våpen, vil trolig gjøre denne jobben lettere.
Man kunne også tenkt seg det motsatte, at det å lekke slik informasjon vil sette flere på sporet av hva Israel selv kan tenkes å planlegge. Gitt det medieklimaet som råder i Vesten, er imidlertid risikoen for dette lav. Denne og eventuelle andre artikler som retter kritisk søkelys på om Israel selv kan ville bruke stridsgass, vil effektivt bli nøytralisert i hovedstrømsmedier som «konspirasjonsteori», som anstendige journalister ikke kan inngi seg med.
– Støtte til Israel gjør deg juridisk medskyldig
Det konservative britiske parlamentsmedlemmet Crispin Blunt tror ikke kollegene hans er klar over hvilken rettslig risiko de utsetter seg for ved å uttale støtte til Israel.
Ved å kreve at 1,1 millioner mennesker nord i Gaza skal forlate hjemmene sine, ved hemningsløs bombing av sivile hjem, skoler og sykehus, begår Israel udiskutabelt grove krigsforbrytelser.
– At det skjer i etterkant av et angrep fra den palestinske motstandsgruppa Hamas som udiskutabelt også var krigsforbrytersk er irrelevant. Israel er en stat og er forpliktet til å følge krigens folkerett under alle omstendigheter, sier det britiske parlamentsmedlemmet Crispin Blunt i et intervju til CNN 21. oktober.
Medvirkning gjør deg like skyldig
Blunt, som representerer det samme konservative partiet som statsminister Rishi Sunak, understreker samtidig at det ikke bare de israelske lederne som må regne med å bli straffeforfulgt for krigsforbrytelser i kjølvannet av den krigsforbryterske krigen som foregår mot folket på Gaza. Politiske ledere i USA, Storbritannia og andre vestlige land som gir uforbeholden støtte til Israel på tross av de forbrytelsene som blir begått, blir ikke bare politisk og moralsk, men også rettslig sett medskyldige. Dette klargjorde Blunt i intervju med Sky News 14.10.
«Hvis du vet at en part har til hensikt å begå en krigsforbrytelse – og tvangsforflytning av hele befolkninger er et entydig brudd på et av grunnprinsippene som styrer folkeretten og forplikter alle stater på dette området – da gjør du deg selv til medvirkende. Og slik folkeretten har utviklet seg på dette området, innebærer det å være medvirkende at du anses som like skyldig som parten som utfører forbrytelsen.»
Advarer norske politikere
Styreleder i FOR, Marielle Leraand, har tidligere uttalt det samme som Blunt. Hun understreker at Blunts advarsel til sine britiske kolleger i høy grad også kan rettes mot politikere i Norge som gir verbal støtte til Israel mens staten begår krigsforbrytelser.
– Det kommer et ETTERSPILL etter dette, og kommer Fred og Rettferdighet (FOR) inn på Stortinget høsten 2025 vil vi gjøre alt vi kan for å bringe disse krigsforbryterne inn og dømt for de forbrytelsene de nå begår, lover Leraand.
Spansk minister: Tiltal Netanyahu for krigsforbrytelser!
Spanias sosialminister ber sin regjering ta initiativ til å bringe Israels statsminister Benjamin Netanyahu inn for ICC for krigsforbrytelser.
– Vi ber vår partner om at vi som Spanias regjering bringer Netanyahu inn for ICC for krigsforbrytelser, skriver Ione Belerra på X. Belerra som er sosialminister og representerer venstrepartiet Podemos, utdyper i en videomelding at hun mener dom domstolen må undersøke om Netanyahu er i ferd med å gjennomføre et planlagt folkemord på Gaza.
Støtter kravet
Styreleder i FOR, Marielle Leraand, støtter kravet fra den spanske ministeren fullt ut.
– Det siste – i en rekke av bombing av sivile mål i Gaza – er nattens bombing av folk som har tatt oppfordringa fra Israels forsvarsminister Yoav Gallant om å flykte sørover, skriver hun på Facebook.
Leraand viser til at 71 mennesker er meldt drept så langt etter israelske luftangrep natt til tirsdag, mange av dem kvinner og barn. De tyngste bombardementene fant sted i 3 områder Sør i Gaza: Khan Younis, Rafah og Deir el-Balah.
- – Først ber altså Netanyahu de som bor nord i Gaza å flykte sørover. Men når de endelig er framme, blir de bomba likevel.
Etterspill for norske myndigheter
Leraand understreker at ansvaret for at disse krigsforbrytelsene finner sted, ikke bare ligger på Netanyahu og den israelske regjeringa, men også på USA, Norge og andre vestlige land som støtter Israel tross Israels gjentatte og pågående krigsforbrytelser. Hun krever at Norge umiddelbart kutter handel med Israel og sørger for at det delvis statseide Nammos fabrikk i USA ikke fortsetter å selge ammunisjon til Israel.
- – De som nå tror at de skal slippe unna med denne typen krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, tar feil.
– Det kommer et ETTERSPILL etter dette, og kommer Fred og Rettferdighet (FOR) inn på Stortinget høsten 2025 vil vi gjøre alt vi kan for å bringe disse krigsforbryterne inn og dømt for de forbrytelsene de nå begår, lover Marielle Leraand.
Faktisk.no sprer israelsk desinformasjon
Ved blant annet å gjengi et fabrikkert israelsk lydopptak som ekte bevis, bidrar Faktisk.no til å skape en falsk uklarhet rundt hva som skjedde da Israel bombet al-Ahli-sykehuset på Gaza tirsdag kveld.
«Israel mener å ha bevis for at det er grupperingen Palestinian Islamic Jihad (PIJ) som står bak, og har publisert et lydopptak av det Israel sier er en samtale mellom Hamas-ledere som bekrefter at skadene skyldes en mislykket oppskyting fra gruppa.» Slik starter Faktisk.no artikkelen som utgir seg å være en objektiv oppsummering av fakta rundt hva som skjedde da al-Ahli-sykehuset på Gaza.
Hamasfolk som ikke kan ordentlig arabisk?
Det Faktisk-artikkelen unnlater å nevne, er at ingen av de to i lydopptaket snakker bra nok arabisk til å ha kunnet ha arabisk som morsmål. Dette bekreftes av de uavhengige ekspertene som britiske Channel 4 ba vurdere lydopptaket, etter at en rekke arabisktalende kommentatorer, blant andre «Syrian girl», hadde kommentert dette sarkastisk i sosiale medier.
Hadde bevisene for at lydopptaket er fabrikkert blitt presentert for leserne, hadde ikke bare ett av bevisene for at det ikke var Israel som sto bak blitt borte. Et slikt bevis innebærer ikke bare en feiltolkning av en gitt hendelse, det kaster også lys over Israels motiver. En stat som aktivt fabrikkerer falske beviser som legges ut for verdenspressen, har åpenbart ikke edle hensikter, og har åpenbart noe å skjule. Fabrikkeringen er dermed i seg selv et sterkt bevis for Israels skyld. Samtidig undermineres også troverdigheten til de øvrige bevisene Israel har lagt fram.
Inkompetanse eller politisk manipulasjon?
Det er grunn til å stille spørsmål ved om Faktisk.no-journalistene virkelig ikke har kjent til bevisene for at lydopptaket er falsifisert da de skrev artikkelen, gitt at den ble produsert flere timer etter at Channel 4 og andre hadde påpekt dette. I beste fall vitner det om lav journalistisk kompetanse i redaksjonen, men like sannsynlig er det en bevisst utelatelse.
Faktisk.no-artikkelen har en form som utgir seg for å være nøytral og objektiv, men også i den øvrige bevispresentasjonen er i realiteten tendensiøst proisraelsk. I analysen av hva bilder av rakettnedslaget på sykehusområdet viser og ikke viser, gjengis en rekke eksperter, men den eneste som uttaler seg kategorisk er oberstløytnant og forsker ved Krigsskolen,Trygve Johannes Smidtsom «mener det kan utelukkes at skadene etter eksplosjonen skyldes et israelsk flyangrep».
Det artikkelen også utelater, er en analyse av i hvilken grad de fysiske bevisene stemmer overens med den israelske fortellinga om hvor den angivelige raketten fra Islamsk Jihad skal ha kommet fra. Det har derimot Channel 4 gjort, og de konkluderer med at fortellingen om at Islamsk Jihad skjøt en rakett fra kirkegården bak sykehuset, er fysisk uforenlig med bildebevisene.
Israels motiv for å bombe sykehuset
Det Faktisk.no-artikkelen også utelater, er andre bevis knyttet til omstendighetene rundt angrepet. Rett nok nevnes det som del av bakgrunninformasjonen tidlig i artikkelen at «Sykehuset er ett av 22 sykehus nord i Gaza som ifølge WHO har fått beskjed fra Israel om å evakuere». Dette er ikke bare viktig for å kunne bekrefte at det var Israel som sto bak bombeangrepet. Det er også helt sentralt i vurderinga av om bombinga skjedde ved et uhell, mens målet i utgangspunktet var noe annet, eller om det var med hensikt at sykehuset ble bombet. Det at det var med hensikt, vil være helt sentralt for aktor i en framtidig krigsforbrytertiltale mot Israels politiske og militære ledere.
Faktisk.no-artikkelen nevner ikke at Israel også tidligere i denne krigsoperasjonen har bombet sykehus, i tillegg til FN-skoler og andre sivile bygninger, og nevner ikke at Israel har krevd at alle de 1,1 millioner sivile i Nord-Gaza forlater området. Motivet for dette, er åpenbart at Israel da vil kunne smadre alt og alle som er igjen, for deretter relativt lett å kunne okkupere ruinene. Det målet blir det derimot vanskelig å nå dersom de sivile kan søke trygghet på sykehusområder og andre sivile installasjoner som ut fra Genevekonvensjonene er off-limit som bombemål.
Netanyahu-rådgiver hyllet bombeangrepet
Det at mange i Israel ser det å bombe et palestinsk sykehus som helt legitimt, kom til uttrykk kort tid etter bombeangrepet i en tweet fra Hananya Naftali, som er rådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu, og en yndet taler og intervjuobjekt blant norske Israelvenner. Før de voldsomme reaksjonene i Midtøsten skapte behov for en alternativ fortelling, gikk Naftali freidig ut og påsto at sykehuset var blitt bombet av Israel fordi det var en Hamasbase der. Selv om Naftali i ettertid har søkt å bortforklare tweeten som raskt ble slettet ved at han bare forholdt seg til mediemeldinger, stemmer ikke dette. Ingen medier meldte på det tidspunktet at Hamas hadde hatt noen base på sykehusområdet. Selv om alle, inkludert Naftali selv, er enige om at denne tweeten ikke beskriver det som skjedde, er den likevel relevant i en helhetlig bevisvurdering. Ved siden av det fabrikkerte lydopptaket illustrerer det hvordan folk i og nær Netanyahus administrasjon ikke engang forsøker seg på å forholde seg til sannheten. En analyseartikkel som ikke gjør en slik kildekritisk vurdering, er verken balansert eller objektiv.
