Styret i Fred og rettferdighet uttrykker ubetinget støtte og beundring for den innsatsen Ole Bertheus Sørensen har gjort for å stanse folkemordet i Gaza, som han nå står tiltalt for. Kongsberggruppen er blant våpenprodusentene som fortsetter å levere våpnene til folkemordet som Israel utsetter det palestinske folket for. Ved å bryte seg inn og søke å ødelegge deler til kampflyet F-35 som oppbevares på Kongsberggruppens anlegg på Rygge, har Sørensen søkt å svekke Israels evne til å drepe enda flere barn og andre sivile. Sørensen har derfor helt rett i å kreve frifinnelse ut fra nødvergeparagrafen.
Israelske regjeringsmedlemmers uttalelser levner ingen tvil om at målet for Israel er å drepe palestinere og å skape levekår som har til hensikt å ødelegge palestinerne på Gaza som nasjonal gruppe, helt eller delvis. Når Israel til nå har drept nær 15 000 barn, flere enn i alle væpnede konflikter i hele verden til sammen de siste fire årene, er det åpenbart resultat av en bevisst politikk. Alle som bistår det israelske militærvesenet som utfører folkemordet, er derfor medskyldige. I straffelovens paragraf 101 fastslås det at «til straff for medvirkning er forsett om hovedforøverens ødeleggelseshensikt tilstrekkelig.» Det er umulig å tenke seg at ledelsen i Kongsberggruppen på dette stadiet ikke er kjent med Israels ødeleggelseshensikt. Fred og rettferdighet krever derfor ikke bare at anklagene mot Sørensen for alvorlig skadeverk frafalles, men også at det reises tiltale mot konsernledelsen i Kongsberggruppen for medvirkning til folkemord.
Det at den norske staten fortsatt ikke forholder seg til at Israel begår folkemord, på tross av all dokumentasjon som er framlagt, føyer seg inn i et skammelig historisk mønster. I årene rett før utbruddet av andre verdenskrig var Nazi-Tysklands folkemorderiske hensikt allment kjent, men Norge fortsatte likevel å handle med Nazi-Tyskland som aldri før, spesielt ved å tilrettelegge for utførsel av strategisk viktig jernmalm fra Sverige. Motstandsgruppen under ledelse av Martin Hjelmen, som søkte å sabotere forsyninger til Nazi-Tyskland fra norske havner var helter, på tross av at de vurdert som kriminelle ut fra datidens norske lover. På samme måte er Ole Bertheus Sørensen en helt uavhengig av hva slags slutninger norske domstoler vil komme til.
Kjære Mr. Galloway, parlamentsmedlem, På vegne av alle medlemmene i Fred og Rettferdighet – Norge ønsker vi å gratulere deg med den overveldende seieren i suppleringsvalget i Rochdale. Vi er oppmuntret og inspirert av velgerne som i deg og Workers Party GB så en reell mulighet til å bekjempe farene som våre europeiske ledere utgjør med sitt konstante budskap om innstramninger, krigshissing og frykt. Vi ønsker dere stor suksess!
I solidaritet,
Medlemmer av styret Fred og rettferdighet FOR – Norge www.fredogrettferdighet.no
Text sent to Mr. Galloway:
Dear Mr. Galloway, M.P.,
On behalf of all the members of Fred og Rettferdighet – Norge, (Peace and Justice Party – Norway), we want to congratulate you on your resounding victory in the Rochdale by-election.
We are heartened and inspired by the electorate who recognised in you and the Workers Party GB a real chance to combat the dangers that our European leaders pose with their constant message of austerity, warmongering, and fear.
– Vi må forstå at de mener alvor når sier de skal utslette Gaza, at Vestbredden er neste, og at Al-Aqsa-moskeen skal rives, skriver den prisbelønte journalisten Chris Hedges.
Til tross for at over 10 000 palestinere, blant dem over 4 000 barn, til nå er drept i Israels hemningsløse bombing av sivile mål på Gaza, vekker det fortsatt reaksjoner i Norge å beskrive Israel som en Nazi-stat, slik det blir beskrevet i denne artikkelen her på FORs nettside. Chris Hedges, som tidligere i femten år var byråsjef i Midtøstenkontoret til New York Times, og som var med i teamet som vant Pulitzer-prisen i 2002, nøler derimot ikke med å påpeke det samme.
– Det har alltid vært en strømning av jødisk fascisme innen det sionistiske prosjektet. Nå har denne strømninga tatt kontroll over den jødiske staten, skriver han.
Den storisraelske visjonen
I innlegget beskriver Hedges visjonen for den sittende israelske regjeringa slik:
Målet er et «rent» Israel, renset for palestinsk forurensning. Gaza skal bli en folketom ødemark. Palestinerne i Gaza vil enten bli drept eller tvunget inn i flyktningleire på andre siden av grensa i Eygpt. Messiansk renselse vil finne sted I det palestinerne blir drevet ut. Jødiske ekstremister ber om riving av al-Aqsamoskeen, den tredje viktigste helligdommen for muslimer. […] Moskeen skal erstattes med et «tredje» jødisk tempel, en handling som vil sette fyr på hele den muslimske verden. Vestbredden, som de omtaler som Judea og Samaria, vil bli formelt annektert av Israel.
Den israelske regjeringskoalisjonen
Den israelske regjeringa som satt fram til 7. oktober, var en koalisjonsregjering mellom Benjamin Netanjahus tradisjonelle høyreparti Likud, de to religiøs-konservative partiene Shas og Forente Torah-Jødedom, og tre høyreekstreme partier. Noam er først og fremst ultrakonservativt, fokusert på kampen mot LGBTQI-rettigheter, mens de to andre Det religiøse sionistpartiet og Otzma Yehudit (Jødisk Makt) av engelsk Wikipedia beskrevet som anti-arabiske og tilhengere av «Jewish supremacy». Fra 13 oktober gikk også partiet Nasjonal Enhet, ledet av tidligere statsminister Benny Ganz, inn i regjeringa. Benny Ganz er på det personlige planet Benjamin Netanjahus politiske rival, men politisk, i forhold til politisk løsning overfor palestinerne, står Nasjonal Enhet for nøyaktig samme linje som Likud, som tilhengere av anneksjon av bosettingene og Jordandalen på den okkuperte Vestbredden, og dermed også som motstandere av noen tostatsløsning.
Israels valgkommisjon i 1988: «Nazi-lignende ideologi»
«Jødisk Makt» regner seg selv som et direkte etterfølgerparti til partiet Kach. Den israelske valgkommisjonen gikk i 1988 inn for å forby partiet, med den begrunnelsen at partiet sto for en «nazi-lignende ideologi».
Kach ble imidlertid først forbudt i 1994, etter at et av partiets medlemmer, Baruch Goldstein, gjennomførte en massakre på palestinere som ba i en moske i Hebron. Det at «Jødisk Makt»-leder Itamar Ben-Gvir, som selv var medlem av Kach i sin ungdom, fortsatt stiller seg fullt og helt bak Kachs folkemorderiske, «nazi-lignedende» ideologi, understrekes av det faktum at han har hatt et stort fotografi av Baruch Goldstein hengende i sin egen stue.
Israelsk minister: Bruk av atomvåpen mot Gaza en mulighet
Anslagsvis fire millioner jøder ble myrdet under Holocaust, og ingen bør derfor lettvint snakke om at faren for nytt Holocaust, eller som Chris Hedges gjør, referere til nazistenes egen betegnelse, «den endelige løsninga», uten at det er snakk om reell fare for at det blir begått en forbrytelse som både i intensjon og omfang er sammenlignbar.
Uttalelsen fra kulturarvsminister Amihau Eliahu gjør det imidlertid ikke vanskelig. I et radiointervju sa ministeren som også representerer «Jødisk Makt» at “atomvåpen kan være en måte å løse problemet på Gaza».
Einstein og Arendt: Likuds forgjenger har «sterk likhet til fascisme og nazisme»
Etter Eliahus uttalelse, har flere medier meldt at statsminister Netanjahu har suspendert ham fra regjeringa. Det finnes imidlertid ingen konstitusjonell ordning i Israel som tillater en statsminister å suspendere en minister. En minister kan derimot bli sparket, men det har Netanjahu valgt å ikke gjøre. Å sparke ministeren fra «Jødisk Makt» fra regjeringa ville betydd at partiet hans også ville forlatt regjeringa, og det ville svekket Netanjahus posisjon overfor nasjonalforsamlinga Knesset, og gjort ham avhengig av støtte fra rivalen Benny Gantz og hans parti, som bare gikk inn i regjering som del av en felles front i kjølvannet av Hamasangrepet 7. oktober.
Det at partitaktiske betraktninger gjør at Israels statsminister velger å ta inn et parti som åpent står for en ideologi som Israels egen valgkommisjon i 1988 har beskrevet som «Nazi-lignende», og velger å opprettholde koalisjonen også etter at et medlem i regjeringa helt konkret og fysisk foreslår å gjennomføre et fullskalas Holocaust mot palestinerne på Gaza, forteller mye, også om ideologien til Likud og andre hovedstrømspartier i dagens Israel.
Likuds forgjenger var partiet Herut. Herut, partiet til tidligere statsminister Menachim Begin, hadde sitt utspring i den sionistiske terrororganisasjonen Irgun, som i tillegg til å gjennomføre bombeattentatet mot kontorene til den britiske administrasjonen på King David Hotell, også gjennomførte massakren på sivile palestinere i landsbyen Deir Yassin under krigen i 1948. Deir Yassin-massakren, som Begin, som leder av Irgun, lovte å «gjenta overalt», var hovedårsaken til at tre fjerdedeler av den palestinske befolkninga i det som fra 1949 ble anerkjent i FN som staten Israel, flyktet. Uten denne flukten, ville Israel ikke blitt en jødisk stat i den forstand at staten ville hatt et jødisk flertall. Derfor har Israel i alle år senere nektet alle som flyktet under krigen i 1948 å returnere.
Herut var imidlertid ikke tilfreds med å ha etablert en jødisk stat i de delene av Palestina som i 1949 ble anerkjent som Israel. Herut ønsket at den jødiske staten skulle dekke hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, inkludert Jerusalem og Vestbredden, som konsistent omtales som «Judea og Samaria» av denne, etter hvert dominerende, tendensen innen den sionistiske bevegelsen. Målet om en jødisk stat i hele Palestina, kan bare oppnås ved å drepe og/eller fordrive et flertall av palestinerne som i dag bor i Gaza og på Vestbredden.
Vi ser dermed at ideologien som statsminister Netanjahu og hans Likudparti bygger på, slett ikke står fjernt fra den, ifølge Israels egen valgkommisjon, «nazi-ligndende», ideologien til koalisjonspartneren «Jødisk Makt».Blant de som tidlig så dette, var de jødiske intellektuelle Albert Einstein, Hannah Arendt og Sidney Cook. I et brev i New York Times i 1948, beskriver de Herut som «et parti som i sin organisasjon, metoder, politisk filosofi og sosiale appell, er svært nær nazistiske og fascistiske partier».
Jødene ble forsøkt utslettet av nazistene under andre verdenskrig. Kan vi likevel si at nazistisk tankegods i dag preger staten som definerer seg som jødisk?
I den følgende teksten skal jeg først redegjøre for hva vi kan si kjennetegner nazismen som tankesett og politisk handlingsprogram, og deretter drøfte i hvilken grad vi kan gjenfinne dette i tankesett og politisk handling i Israel i dag.
Begrepet nazisme, som forkortelse for nasjonalsosialisme, ble oppfunnet av Adolf Hitler etter at han tok kontroll over, og omdøpte Det tyske Arbeiderpartiet (DAP) som ble stiftet i 1920 til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP). Enhver beskrivelse av nazismen som ideologi, må derfor ta utgangspunkt i at den må være dekkende for det programmet Hitler utviklet. Akademiske beskrivelser av nazismen tenderer imidlertid mot å være mer tid og stedspesifikke enn det som er politisk meningsfullt.
I SNL.no’s artikkel om nazisme, blir hovedtrekkende beskrevet som «en aggressiv, rasebasertnasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.» «Ytterliggående» er ikke presist nok når for å beskrive Hitlers antisemittisme. Det særegne ved Hitlers tenkning, er at han åpent formulerer en folkemorderisk intensjon. Jødene skulle ikke bare holdes nede og på plass, de skulle utryddes
Antisemittisme er en form for rasisme, rettet mot jøder, men må den folkemorderiske intensjonen være rettet mot jøder for at vi skal kunne snakke om nazisme? Det betyr i så fall at om et land skulle begynt å sende barn tilhørende en annen minoritetsgruppe i gasskamre, kunne vi ikke definert politikken som nazistisk, siden utryddelsespolitikken ville vært rettet mot en annen etnisk gruppe. Det ville ikke være nazistisk selv om det eventuelt var romfolket, den andre etniske gruppa som Hitler sendte til gasskamrene, som ble definert som mål for utrydning på nytt. Må vi da finne opp et nytt politisk begrep for å betegne en slik ideologi? Jeg ser ikke at det er formålstjenlig.
Selv om vi kan si at Det norske Arbeiderparti på 1930-tallet var et klassisk sosialdemokratisk parti, kan vi ikke avgrense sosialdemokrati som ideologi snevert til det som var, og ikke var, Arbeiderpartiets politikk i Norge på denne tiden. Tilsvarende må vi, for å forstå nazismen som ideologi, gå ut over det helt konkrete programmet til Hitlers parti slik at det er i hvert fall er teoretiskmulig at også andre partier og bevegelser, i andre land og til andre tider, kan beskrives som nazistiske.
Går vi til Hitler selv, til Mein Kampf, beskriver han sitt grunnperspektiv, som han kaller «folkish» (engelsk oversettelse) i overordnede termer.
the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […] favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580)
Det sentrale i nazismens tankesett er koblingen mellom ekstrem nasjonalisme og rasisme til en sosialdarwinistisk enhet, hvor verden forstås som en overlevelseskamp mellom ulike folkeslag. Staten er redskapet for ett folk, mot andre. I denne kampen er det vinn eller forsvinn, hvor de svake fortjener å bli utryddet, ganske enkelt fordi de er svake. Og denne tankegangen gjelder for alle folkegrupper. Hitler var opptatt av å fremme tyskerne og andre beslektede «ariske» folkegruppers sak, fordi han selv tilhørte, eller rettere, oppfattet at han tilhørte, denne «rasen». For Hitler var det også helt naturlig å forvente at andre folkegrupper ville kjempe for sin gruppe med de samme hensynsløse og hemningsløse midlene.
Jøder som hyller Hitler eller folkemord
“Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.”
Sitatet stammer fra rabbiner Giora Redler, og er referert i en artikkel i Times of Israel fra 2019. Når vi leser mer om hva rabbineren har sagt, er det vanskelig å ikke se at ideologien han står for samsvarer helt med det Hitler promoterte, bare med den forskjellen at han plasserer jødene i rollen herrefolk som Hitler plasserte «arierne» i:
“Yes, we’re racists. We believe in racism… There are races in the world and peoples have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They’re glad to be slaves, they want to be slaves,” he told a class in one of the video clips. “Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they’re slaves, their lives can begin to take shape.”
Mens noen israelske jøder ser for seg en tilstand hvor jøder utnytter palestinere og andre folkeslag som slaver, er det flere som åpent agiterer for å utrydde palestinerne fra Palestina, ved å drepe og/eller fordrive dem. Denne ideologien hadde et partipolitisk uttrykk i partiet Kach, som ble representert i Knesset med ett mandat ved valget i 1984. Partiet ble imidlertid forbudt i Israel som et rasistisk og proterroristisk parti, etter at et partimedlem, Baruch Goldstein førte denne ideen ut i handling i 1994, da han rakk å skyte og drepe 29 palestinere mens de leste bønn i en moske i Hebron, før han selv ble slått i hjel av andre i moskeen som overlevde.
Apartheid – ikke nazisme – til nå
Redler, Goldstein og partiet Kach forteller oss at nazistisk tankegods absolutt kan eksistere blant jøder, akkurat som det kan blant andre folkegrupper. Men samtidig forteller det at Kach ble forbudt etter Goldsteins massakre også at slikt tankegods ikke har vært dominerende og i hvert fall ikke statsbærende i Israel.
Nazisme er en ekstremversjon av etnonasjonalistisk tankegang, mens den formen for sionisme som har dominert Israel til nå, er en mer moderat variant, som imidlertid også er grunnleggende rasistisk. Den mest nærliggende parallellen til den politikken Israel har ført, har vært apartheidregimet i Sør-Afrika.
Så lenge apartheidregimet styrte Sør-Afrika, var Israel og Sør-Afrika nære allierte. Samarbeidet var praktisk og militært, men også understøttet av en felles ideologi. I følge den jødisk-sørafrikanske anti-apartheidaktivisten, og tidligere ministeren i Nelson Mandelas regjering, Ronnie Kasrils, var den første som beskrev Israel som en apartheidstat, ingen ringere enn arkitekten bak apartheid i Sør-Afrika, tidligere statsminister Hendrik Verwoerd.
Apartheidsystemet i Sør-Afrika sikret de hvite kontroll over staten ved å definere det svarte flertallet som utlendinger. I stedet for å få borgerrettigheter i landet de var født og vokst opp i, skilte apartheidregimet ut noen ressursfattige områder hvor det bodde få til ingen hvite settlere i utgangspunktet som uavhengige «bantustaner». Avhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhørte, ble de svarte definert som borgere av hvert sitt bantustan. De svarte trengtes fortsatt som arbeidskraft på hvite farmer, i industri og gruvevirsomhet og tjenestenæringer i byene, så de fleste fikk lov til å bli boende, men ble da definert som fremmedarbeidere, som når som helst kunne risikere å bli deportert til hjemlandet.
Andre ikke-hvite grupper, først og fremst de såkalte «coloured», etterkommere av blandingsekteskap mellom hvite settlere og afrikanske grupper, og etterkommere av asiatiske, særlig indiske, innvandrere til Sør-Afrika under det britiske kolonistyret, fikk derimot statsborgerrettigheter i Sør-Afrika, med egen representasjon i nasjonalforsamlinga. Dette truet ikke den politisk og økonomiske dominansen til de hvite.
Israel ble tilsvarende etablert som en jødisk stat etter krigen i 1948, da tre fjerdedeler av den palestinske befolkinga ble fordrevet. Sentralt i fordrivinga, var massakren i landsbyen Deir Yassin, utført av den sionistiske terrorgruppa Irgun, som ble grunnlagt av Menachim Begin. Etter massakren uttalte Begin:
«Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou has chosen us for conquest.»
Begin ble senere statsminister, for partiet Likud, det samme partiet som statsminister Benjamin Netanyahu leder i dag. Som en følge av flukten etter Deir Yassin og andre massakrer, fikk territoriet som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel et jødisk flertall. Det flertallet av palestinere som flyktet, først og fremst til Gaza og Vestbredden som fram til 1967 ble kontrollert av Egypt og Jordan, fikk aldri lov til å returnere, annet enn som fremmedarbeidere, tilsvarende de svarte i Sør-Afrika. Mindretallet av palestinere som av ulike grunner ikke hadde flyktet, fikk derimot borgerrettigheter i Israel, tilsvarende coloured og asiater i Sør-Afrika under apartheid, men fikk ikke fulle rettigheter tilsvarende de jødiske borgerne. Blant rettighetene palestinsk-israelske borgere ikke har, er retten til familiegjenforening. Om en israelsk palestiner gifter seg med en palestiner fra familiene som ble fordrevet til Gaza eller Vestbredden, kan de to ikke flytte sammen i Israel.
Dette har fortsatt også etter at Israel tok kontroll over resten av det historiske Palestina; Vestbredden med Jerusalem, og Gaza, etter krigen i 1967. Palestinerne der, har ikke fått borgerrettigheter i Israel, men har levd underlagt israelsk okkupasjon eller, i Gazas tilfelle, siden 2006, blokade.
Israelsk radikalisering etter mordet på Rabin
Det at flertallet, men ikke alle, palestinerne, ble fordrevet fra det som er folkerettslig anerkjent som Israel, men ikke fra hele det historiske Palestina som sådan, samtidig som palestinerne i hovedsak har fått beholde kulturelle og religiøse rettigheter, inkludert tilgang til Islams tredje helligste sted, al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, gjør at apartheidparallellen har vært presis og dekkende, mens det å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, eller påstå at Israel er gjennomsyret av nazistisk ideologi, har vært en kraftig overdrivelse.
Tidlig på 1990-tallet var det også optimisme knyttet til utsiktene til at palestinerne skulle få en egen stat basert på de delene av det historiske Palestina som er igjen når vi trekker fra det som ble anerkjent av FN som staten Israel i 1949. Det inkluderer Gaza og hele Vestbredden, inkludert Jerusalem, og ville, selv om det kun dekker en fjerdedel av det historiske Palestina, være en statsdannelse med et økonomisk og ressursmessig grunnlag for selvstendighet, ganske ulikt de sørafrikanske bantustanene. I 1995 ble imidlertid statsministeren i Israel som hadde skrevet under Osloavtalen, Yitzhak Rabin, skutt og drept av den jødiske høyreekstremisten Yigal Amir.
Grunnlaget for drapet, var motstand på israelsk høyreside mot implikasjonene av Osloavtalen, som var at de folkerettsstridige israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden må demonteres, og at den illegale anneksjonen av Jerusalem må oppheves for å gi plass for en palestinsk stat. Selv om Amir fortsatt sitter fengslet, fikk drapet politisk gjennomslag da Likud og Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, på motstand mot Osloavtalen.
Det at Likudregjeringen fra 1996 valgte å stanse gjennomføringen av Osloavtalen, og i stedet fornye og forsterke den illegale bosettingsvirksomheten på Vestbredden ikke ble møtt av noen former for sanksjoner fra de vestlige statene som hadde tilrettelagt for Osloavtalen, sendte budskapet til israelske velgere at det er helt opp til dem å bestemme om de vil gi noe til palestinerne eller ikke. Støtten fra Vesten er uansett ubetinget. Resultatet har vært en stadig dreining mot høyre i valg etter valg. Sentrum-venstrepartiene har blitt helt marginaliserte, mens ulike israelske høyrepartier har konkurrert om å overgå hverandre i lovnader til bosettere og andre som ønsker å ta over stadig mer palestinsk land.
I 2012 ble partiet Otzma Yehudit – Jødisk Makt, etablert. Partiet har tatt ideologien til det tidligere forbudte Kach-partiet videre. Partiet ble først representert i Knesset ved valget i 2021, med en representant, men ved valget i 2022 gjorde partiet som altså i høy grad kan beskrives som å stå for en sionistisk variant av nazisme, et byks i oppslutning, og fikk seks mandater inn i Knesset. Etter det ble partiet også medlem av regjeringen, med partileder Itamar Ben-Gvir, i rollen som nasjonal sikkerhetsminister.
Hamasangrepet fra Gaza inn i Israel 7. oktober, ble kalt Al-Aqsa-storm av organisasjonen selv. Tittelen refererer til gjentatte krenkelser av Al-Aqsa-helligdommen begått av Ben-Gvir og hans tilhengere. Gitt at Ben-Gvir har vært sikkerhetsminister fra 2022, har den israelske staten, som tidligere også beskyttet helligdommen mot høyreekstreme jødiske inntrengere, tvert imot har støttet inntrengningen. Ben-Gvir har igjen ikke vært uklar i sine intensjoner:
“This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty”, uttalte Ben-Gvir, som dermed gjorde det klart at Israel nå heller ikke har til hensikt å ivareta de avtalene som landet hittil har hatt med Jordan om ivaretakelse av helligdommen.
For Hamas var det klart at opprettholdelse av status quo ikke var en mulighet, fordi Israel ikke har hatt det til hensikt. Uten det desperate, men avanserte og militært vellykkede angrepet 7. oktober, ville Israel styrt mot overtakelse og ødeleggelse av al-Aqsa, videre ekspansjon av bosettingene, anneksjon av Jordandalen, og i sum, en total ødeleggelse av den palestinske nasjonen.
Ja, Israel har blitt en nazi-stat!
Tilstedeværelsen av et parti i regjering som eksplisitt har som politisk program å bryte alle eksisterende avtaler, fordrive palestinere og overta deres religiøse helligdommer i Jerusalem i den israelske regjeringa, gjør at apartheidparallellen ikke lengre er holdbar. Den regjeringa Israel har hatt siden 2022 er mye mer høyreekstrem enn det noen apartheidregjering i Sør-Afrika noen gang var.
Selv om partiet som kan karakteriseres som åpent nazistisk på det ideologiske planet kun har vært et mindretallsparti i den israelske regjeringa siden 2022, skal vi huske at det samme var tilfellet med Hitlers første regjering fra januar 1933. Det var en koalisjonsregjering hvor de nazistiske regjeringsmedlemmene var i mindretall.
Det var de åpenlyse og direkte provokasjonene fra nazistene i den israelske regjeringa som utløste Hamasangrepet 7. oktober, men samtidig har dette angrepet fungert som en katalysator for å ytterligere radikalisere israelsk opinion. Det politiske målet om å fordrive alle palestinerne fra det historiske Palestina, som tidligere var en marginal posisjon blant jøder som samtidig ga uttrykk for beundring for Hitler, og et parti som ble forbudt som rasistisk og terroristisk, har nå blitt hovedstrømsholdning.
Selv om talsmenn for den israelske regjeringa overfor vestlige medier opprettholder retorikken om at Israel prøver å unngå sivile tap i krigen mot Hamas på Gaza, finnes det ingen indikasjoner på at Israel faktisk gjør dette. Tvert imot, Israels forsvarsminister Yoav Gallant, sendte ved starten av krigen melding om at befolkningen på Gaza fra nå ville bli avstengt fra ikke bare strøm og drivstoff, men også mat og vann. Befolkningen i den nordlige delen av Gaza har blitt beordret til å evakuere, men begrunnelsen om at de skal evakueres for sin egen sikkerhet, står ikke til troende. Lekkede dokumenter viser at Israels regjering nå jobber for en «løsning» som innebærer fordriving av hele Gazas befolkning inn i Sinaiørkenen i Egypt.
Sosiale medier i Israel strømmer over av hatefulle uttrykk, blant annet videoer som karikerer palestinske ansiktstrekk, ganske parallelt til nazistiske jødekarikaturer, samtidig som de gjør narr av palestinerne som gråter over at de har mistet husene sine og ikke har mat eller vann.
Det den israelske regjeringa gjennomfører er et folkemorderisk program, gjennomført med folkemorderiske metoder, basert på en ideologi som, om den ikke er direkte inspirert av Hitler, er helt parallell. Israel har ikke igangsatt gasskamre for palestinerne, men det skjedde heller ikke i Hitlers Tyskland før et stykke inn i andre verdenskrig. Hitlers mål i utgangspunktet, var å fordrive jødene fra Europa, og hvor de eventuelt dro etter det, var mindre viktig for ham. Det var da dette målet viste seg å være ugjennomførbart, at gasskamrene ble et alternativ.
Det hatet og dehumaniseringen som palestinerne utsettes for i Israel i dag, er helt parallelt til den hatretorikken som jødene ble utsatt for i forkant av Holocaust. Den ekspansive, hemningsløst folkerettsforbryterske politikken som Israels regjering står for, både med tanke på territoriell ekspansjon på palestinsk jord, og, unikt sammenlignet med Hitlers Tyskland, inn på religiøse helligdommer, har på tilsvarende måte potensial til å utløse en verdenskrig.
Man skal ikke utløse krigstyper i utide, og selv om det har vært feil tidligere å kategorisere Israel som en nazistat, er det ikke det lengre. Vi må rope ulv, når ulven er her. Og vi må si fra om at Israel nå har blitt en nazistat, for det har Israel blitt.
I et intervju med Sky News 22.10 hevder Israels president Yitzhak Herzog at Israel har funnet instruksjonsmateriale fra IS og al-Qaida på en drept eller tilfangetatt Hamaskriger, som handler om hvordan man kan produsere kjemiske våpen. Spørsmålet blir da, hva kan ha vært motivet for å offentliggjøre dette?
Hamas mangler motiv
Kan det være sant at Hamas har eller prøver å skaffe seg slike våpen? Trolig ikke. Det er ikke fordi Hamas generelt retter seg etter Genevekonvensjonene, for det gjør gruppa åpenbart ikke, men ganske enkelt fordi Hamas ikke vil ha nytte av det. Stridsgass er mest effektivt nettopp for å drive en fiende ut av lukka bygninger og underjordiske systemer, og det er jo ikke der den israelske fienden i utgangspunktet vil befinne seg. Den fordømmelsen Hamas ville møtt ved en slik forbrytelse, har organisasjonen heller ikke noen velvillig verdenspresse til å dekke over.
«Nytt holocaust»
En alternativ teori er at Israel selv planlegger å bruke kjemiske våpen, men legge skylda på Hamas. Det å koble Hamas til giftgass kan ha en retorisk effekt for Israel ved å forsterke parallellene mellom Hamas og nazistene. Ihjelgassede jødiske gisler vil utvilsomt gi en voldsom symboleffekt.
Det å bruke giftgass som en falsk flagg-psyop for å demonisere Hamas, er likevel neppe et tilstrekkelig motiv for Israel til faktisk å gjøre dette. Hamas er allerede så demonisert i Vesten, gjennom de aksjonene organisasjonen faktisk har utført, at det å forsterke bildet av gruppa som de nye nazistene vil ha begrenset betydning.
Nøytraliserer dødsfelle
Om Israel velger å bruke stridsgass, vil hovedmotivet ganske sikkert være at det er et effektiv militært våpen i den kamparenaen Israel vil befinne seg i. Hamas’ har et vidstrakt tunnelsystem på Gaza som av alle militæreksperter antas å bli en dødsfelle for israelske soldater ved en bakkeinvasjon. Men det er om Israel begrenser seg til bruk av konvensjonelle midler. Ved å slippe saringass eller et annet dødelig kjemisk stridsmiddel ned i tunnelene, vil Israel raskt kunne uskadeliggjøre et stort antall Hamaskrigere, og selv gå trygt inn iført gassmasker.
Problemet for Israel med dette, er for det første at bruken av giftgass også vil drepe gisler og andre sivile som måtte oppholde seg i tunnelene, og for det andre at bruk av giftgass, uansett omstendighet, er å regne som en av de groveste krigsforbrytelsene som kan begås.
«Konspirasjonsteori»
Skulle Israel bruke giftgass uten en dekkhistorie om et overhengende trussel fra Hamas, vil den PR-messige katastrofen være total, og muligens langt overgå den militære gevinsten. Derfor vil det være nødvendig å bygge opp en fortelling hvor det framstår sannsynlig at det var Hamas som sto bak. Det å forberede opinionen på muligheten for et scenario hvor Hamas bruker kjemiske våpen, vil trolig gjøre denne jobben lettere.
Man kunne også tenkt seg det motsatte, at det å lekke slik informasjon vil sette flere på sporet av hva Israel selv kan tenkes å planlegge. Gitt det medieklimaet som råder i Vesten, er imidlertid risikoen for dette lav. Denne og eventuelle andre artikler som retter kritisk søkelys på om Israel selv kan ville bruke stridsgass, vil effektivt bli nøytralisert i hovedstrømsmedier som «konspirasjonsteori», som anstendige journalister ikke kan inngi seg med.
Ved blant annet å gjengi et fabrikkert israelsk lydopptak som ekte bevis, bidrar Faktisk.no til å skape en falsk uklarhet rundt hva som skjedde da Israel bombet al-Ahli-sykehuset på Gaza tirsdag kveld.
«Israel mener å ha bevis for at det er grupperingen Palestinian Islamic Jihad (PIJ) som står bak, og har publisert et lydopptak av det Israel sier er en samtale mellom Hamas-ledere som bekrefter at skadene skyldes en mislykket oppskyting fra gruppa.» Slik starter Faktisk.no artikkelen som utgir seg å være en objektiv oppsummering av fakta rundt hva som skjedde da al-Ahli-sykehuset på Gaza.
Hamasfolk som ikke kan ordentlig arabisk?
Det Faktisk-artikkelen unnlater å nevne, er at ingen av de to i lydopptaket snakker bra nok arabisk til å ha kunnet ha arabisk som morsmål. Dette bekreftes av de uavhengige ekspertene som britiske Channel 4 ba vurdere lydopptaket, etter at en rekke arabisktalende kommentatorer, blant andre «Syrian girl», hadde kommentert dette sarkastisk i sosiale medier.
Hadde bevisene for at lydopptaket er fabrikkert blitt presentert for leserne, hadde ikke bare ett av bevisene for at det ikke var Israel som sto bak blitt borte. Et slikt bevis innebærer ikke bare en feiltolkning av en gitt hendelse, det kaster også lys over Israels motiver. En stat som aktivt fabrikkerer falske beviser som legges ut for verdenspressen, har åpenbart ikke edle hensikter, og har åpenbart noe å skjule. Fabrikkeringen er dermed i seg selv et sterkt bevis for Israels skyld. Samtidig undermineres også troverdigheten til de øvrige bevisene Israel har lagt fram.
Inkompetanse eller politisk manipulasjon?
Det er grunn til å stille spørsmål ved om Faktisk.no-journalistene virkelig ikke har kjent til bevisene for at lydopptaket er falsifisert da de skrev artikkelen, gitt at den ble produsert flere timer etter at Channel 4 og andre hadde påpekt dette. I beste fall vitner det om lav journalistisk kompetanse i redaksjonen, men like sannsynlig er det en bevisst utelatelse.
Faktisk.no-artikkelen har en form som utgir seg for å være nøytral og objektiv, men også i den øvrige bevispresentasjonen er i realiteten tendensiøst proisraelsk. I analysen av hva bilder av rakettnedslaget på sykehusområdet viser og ikke viser, gjengis en rekke eksperter, men den eneste som uttaler seg kategorisk er oberstløytnant og forsker ved Krigsskolen,Trygve Johannes Smidtsom «mener det kan utelukkes at skadene etter eksplosjonen skyldes et israelsk flyangrep».
Det artikkelen også utelater, er en analyse av i hvilken grad de fysiske bevisene stemmer overens med den israelske fortellinga om hvor den angivelige raketten fra Islamsk Jihad skal ha kommet fra. Det har derimot Channel 4 gjort, og de konkluderer med at fortellingen om at Islamsk Jihad skjøt en rakett fra kirkegården bak sykehuset, er fysisk uforenlig med bildebevisene.
Israels motiv for å bombe sykehuset
Det Faktisk.no-artikkelen også utelater, er andre bevis knyttet til omstendighetene rundt angrepet. Rett nok nevnes det som del av bakgrunninformasjonen tidlig i artikkelen at «Sykehuset er ett av 22 sykehus nord i Gaza som ifølge WHO har fått beskjed fra Israel om å evakuere». Dette er ikke bare viktig for å kunne bekrefte at det var Israel som sto bak bombeangrepet. Det er også helt sentralt i vurderinga av om bombinga skjedde ved et uhell, mens målet i utgangspunktet var noe annet, eller om det var med hensikt at sykehuset ble bombet. Det at det var med hensikt, vil være helt sentralt for aktor i en framtidig krigsforbrytertiltale mot Israels politiske og militære ledere.
Faktisk.no-artikkelen nevner ikke at Israel også tidligere i denne krigsoperasjonen har bombet sykehus, i tillegg til FN-skoler og andre sivile bygninger, og nevner ikke at Israel har krevd at alle de 1,1 millioner sivile i Nord-Gaza forlater området. Motivet for dette, er åpenbart at Israel da vil kunne smadre alt og alle som er igjen, for deretter relativt lett å kunne okkupere ruinene. Det målet blir det derimot vanskelig å nå dersom de sivile kan søke trygghet på sykehusområder og andre sivile installasjoner som ut fra Genevekonvensjonene er off-limit som bombemål.
Netanyahu-rådgiver hyllet bombeangrepet
Det at mange i Israel ser det å bombe et palestinsk sykehus som helt legitimt, kom til uttrykk kort tid etter bombeangrepet i en tweet fra Hananya Naftali, som er rådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu, og en yndet taler og intervjuobjekt blant norske Israelvenner. Før de voldsomme reaksjonene i Midtøsten skapte behov for en alternativ fortelling, gikk Naftali freidig ut og påsto at sykehuset var blitt bombet av Israel fordi det var en Hamasbase der. Selv om Naftali i ettertid har søkt å bortforklare tweeten som raskt ble slettet ved at han bare forholdt seg til mediemeldinger, stemmer ikke dette. Ingen medier meldte på det tidspunktet at Hamas hadde hatt noen base på sykehusområdet. Selv om alle, inkludert Naftali selv, er enige om at denne tweeten ikke beskriver det som skjedde, er den likevel relevant i en helhetlig bevisvurdering. Ved siden av det fabrikkerte lydopptaket illustrerer det hvordan folk i og nær Netanyahus administrasjon ikke engang forsøker seg på å forholde seg til sannheten. En analyseartikkel som ikke gjør en slik kildekritisk vurdering, er verken balansert eller objektiv.
Reality check: Er det et godt tegn at Rødt og SVs stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstream-media? Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av krigsprofitørene? spør styreleder i FOR, Marielle Leraand.
Denne kommentaren til skolevalgsresultatet ble først publisert på hennes Facebookside.
Cut the crap!
Klassekampen ser ut til å ha konkludert: FpU-leder Simen Velle er «Kongen i skolegården» (heter det på avisas forside). Han er stor på TikTok, og ja, jeg tror absolutt at TikTok er viktig for de unge.
Men kan det være at forklaringa går dypere enn det? Det er mange unge menn (og kvinner) som faller for typer som Andrew Tate; de ser opp til de som våger å tale alt det politisk korrekte som de er så dritlei av midt imot.
Og i stedet for å henge ut disse unge mennene (og kvinnene) som en dag blir voksne, så kan man heller spørre seg: hvilken jobb har venstresida gjort for å mobilisere til noe annet enn en tiltakende nedsløvende apati blant unge de siste tiårene?
Ja, hva mobiliserer venstresida på egentlig? De skoleflinke? De som «sier det riktige» for å høste anerkjennelse innafor slik samfunnet er i dag og som skal sørge for at samfunnet ikke endres nevneverdig?
For de som har glemt det: Venstresida – på sitt historisk beste – har vært bevegelser som har vært RÅE, modige, sprengt grenser for hva man har «lov til å si» og «lov til å gjøre». «Tvers gjennom lov til seier!» DET var mottoet da arbeiderbevegelsen og venstresida var en revolusjonær bevegelse.
Men hva heter det i dag?
Det er plusser og minuser innafor det «politisk korrekte» sosialdemokratiet som man finner i offentligheten. Enkeltindivider som står fram som krenka, alle skal vi «føle på» hva vi «er» eller «trenger». Individualismen er enorm og ofte forflata til noe overfadisk som blir gjort om til det viktigste i verden.
Ikke rart at ungdommer (eller gamle) ikke ser vitsen i å stemme det ene eller det andre.
For gjelder det noe spesielt egentlig? Hva da? Er det noe som står på spill?
Det later ofte til at man starter et hvert utspill med en forsikring om at man må unngå å bli hengt ut.
Ja, Gud forby å bli hengt ut – det er det verste som kan skje!
Når man så må «balansere budskapet» opp og ned og herfra-til-månen; foreslå «de små, men viktige kutt og pluss og minus på budsjettene…
Ja, et sosialdemokratisk uttalelsesmønster, som ofte glipper for mange; for hva SIER de egentlig? Er det noe? Er det egentlig noe spesielt de skal forandre på? En gang i 2040 eller? Sette ned et utvalg først?
Lakmustesten på apatien kan tydelig ses: Rødt og SVs Stortingsrepresentanter er blitt så populære i mainstreamen at VG, NRK og Dagbladets redaksjoner at de har glidd inn og forbi AP allerede blant de som koses mest med.
Altså, reality-check: Er dette et GODT tegn?
Hvis venstresida bare har noen små plusser og minuser å hive inn i valgkampen.
Ingen substansielle digre forskjeller som sprenger en grense mellom høyre- og venstresida og som ALLE kan se.
Og, ja, kanskje særlig de unge; men også de eldre, vi slutter å lytte, det blir en underholdning hvor de som kan si noe litt morsomt eller slående kanskje greier å vekke oss et bittelite øyeblikk…
Og mediene roser, ler med og stemmer opp og ned. Igjen og igjen.
Medier, eid og styrt av kapitalister og bekjentskapskretser som forsvarer det bestående systemet.
Selvsagt.
Men skal venstresida fremdeles gå i front for å endre samfunnet så man for pokker våge å mene og gjøre noe mer!
Våge å være gneldrebikker, få nedsettende karakteristikker klistra i panna, bli latterligjort. Ikke hoppe rundt i sirkuset for å bli «likt» eller få ros av av flest mulig nøye medie- utplukkede «eksperter»!
Hva med å stå for standpunkter som blir bannlyst av kapitalistene og krigsprofitørene?
Men det er selvsagt behagelig innafor andedammen, og jeg ser lite tegn på at venstresidas partier har tenkt seg ut av den. Snarere tvert imot ser det ut for at de som trives like godt der som andre, er venstresida, og det merker folk, og ungdommen er ikke så dumme at de ikke får det med seg når de leter etter politikere som vil noe mer, noe annet, noe å strekke seg etter.
Og hvordan ble det slik?
Jo, av den enkle grunnen at «venstresida» i dagens NATO-land, og da særlig i land som klistrer oss tett på USA og NATOs kriger, faktisk har forlatt den prioriteringa som tidligere tiders venstreside har hatt: innenrikspolitikk dreier seg om hvordan vi skal leve. Utenrikspolitikk handler OM vi i det hele tatt skal leve.
Det betyr at utenrikspolitkk, og da kampen mot krig i særdeleshet, er noe som ikke kan nedprioriteres.
Varisjonene innenrikspolitisk er også så små at folk ofte gjesper seg gjennom dem.
Og ja, jeg vet mange vil skrike opp nå: men hva med….!!?? Du tar feil… for… vi mener jo…!!
Ja, venstresida foreslår noen små endringer i budsjettene. Men de store samfunnsomveltende samtalene tar de ikke lenger.
De samtalene og den organiseringa som utgjorde selve grunnlaget for de revolusjonære bevegelsene som ble store og som faktisk fikk stansa første verdenskrig og forandra verden den gang til det bedre.
Men venstresida i Norge minner ikke befolkninga på dette lenger. Nå er det knapt en sjel som tør å nevne at det var de revolusjonære på begge sider av krigen som greide å stanse 1. verdenskrig. Hadde krigsmotstanderne føyd seg inn i rekka av sosialdemokrater og støtta opp om krigsbevilgninger, så hadde krigen fortsatt å rase.
Så hva gjør vi i dag i 2023?
Skal vi våge å bli like upopulære blant makthaverne som det bolsjevikene og spartakistene i Tyskland var under 1.verdenskrig?
Eller er det for komfortabelt å være «innafor»?
Det har det bestandig vært.
Og denne gangen gjelder det som da: Det dreier seg om å stanse en pågende krig mellom stormakter hvor hundretusener dør på slagmarken, og hvor det denne gangen kan ende i et stort «smell» for hele menneskeheten.
Så da kan man spørre seg: hva er mest behagelig: – Vente på «smellet» eller bli med på å stanse krigen og bygge opp en reell venstreside igjen?»
Reality check: Is it a good sign that Rødt and SV’s parliamentary representatives have become so popular in the mainstream media? What about standing for positions that are banned by the war profiteers? asks the chairman of FOR, Marielle Leraand.
This comment on the school election result was first published on her Facebook page.
Cut the crap!
Klassekampen seems to have concluded: FpU leader Simen Velle is the «King of the schoolyard» (according to the newspaper’s front page). He’s popular on TikTok, and yes, I absolutely believe that TikTok is important for the younger generation.
But could it be that the explanation goes deeper than that? There are many young men (and women) who fall for people like Andrew Tate; they look up to those who dare to challenge all the politically correct things they are so sick of.
And instead of hanging out these young men (and women) who will one day become adults, one could ask: what has the left done to mobilise anything else but an increasingly dull apathy among young people in recent decades?
Yes, what is the left actually mobilising?
The school elite? Those who «say the right thing» to gain recognition within today’s society and who will ensure that society does not significantly change?
For those who have forgotten: The Left – at its historical best – have been movements that have been FEARLESS, courageous, pushed the boundaries of what we are «allowed to say» and «allowed to do».
“Straight through law to victory!» THAT was the motto when the labor movement and the left were revolutionary movements.
But what is it called today?
There are positives and negatives within the «politically correct» social democracy that we have today. Individuals who declare themselves to be offended, we must all «feel» what we «are» or «need». Individualism is enormous and often flattened into something superficial that is turned into the most important thing in the world.
No wonder young people (or old people) don’t see the point in voting one way or the other.
Because does it really apply to anything special?
What?
Is there something at stake?
It often seems that you start every move only after ensuring it won’t lead to controversy.
Yes, God forbid controversy – that’s the worst thing that can happen!
When you then have to «balance the message» up and down and from here-to-the-moon; propose «the small but important” cuts and pluses and minuses on the budgets…
Yes, a social democratic statement pattern, which many often miss; because what are they actually SAYING?
Is it anything?
Is there really anything in particular they would change?
Sometime in 2040 perhaps?
Select a committee first?
The litmus test of apathy is clear:
Rødt and SV’s parliamentary representatives have become so popular in the mainstream that VG, NRK and Dagbladet’s editorial staff have slipped into and past AP already among those they are most comfortable with.
So, reality check: Is this a GOOD sign?
If the left only has a few small positives and negatives to heave into the election campaign?
No substantial, important differences that detonates a border between the right and the left and that EVERYONE can see?
And, yes, perhaps especially the young; but also the elderly, we stop listening, it becomes entertainment where those who can say something a little funny or striking might manage to wake us up for a short moment…
And the media praises, laughs along and votes up and down.
Rinse and repeat.
Entertainment.
Competition; 2 stars? 5?
Haha…
Media, owned and controlled by capitalists and circles of acquaintances who defend the existing system.
Of course.
But the left should still be in the forefront to change society so that you dare to think and do something more!
Dare to grumble, be labeled a troublemaker, be ridiculed. Don’t jump around in the circus to be «liked» or praised by as many carefully selected media «experts» as possible!
What about standing for positions that are banned by the capitalists and war profiteers?
But of course it is comfortable inside the duck pond, and I see little sign that the parties on the left have thought their way out of it. On the contrary, the left seem as comfortable there as any of the others, and people notice that, and the youth are not so stupid that they don’t get it when they look for politicians who want something more, something different, something to reach for.
And how did that happen?
Yes, for the simple reason that the «left» in today’s NATO countries, and especially in countries that cling closely to the US and NATO’s wars, have actually abandoned the priority that the left had in the past: domestic politics decides how we live. Foreign policy is about IF we are going to live at all.
This means that foreign policy, and the struggle against war in particular, is something that cannot be de-prioritised.
The variations in domestic politics are also so small that people often yawn through them.
And yes, I know many will scream now: but what about….!!??
You are wrong… because… but we mean…!!
Yes, the left side proposes some small changes in the budgets. But they no longer engage in the big, society-changing conversations.
The conversations and the organizations that formed the very basis for the revolutionary movements that became large and that actually stopped the First World War and changed the world at that time for the better.
But the left in Norway does not remind the citizens of this any longer. Now there is hardly a soul who dares to mention that it was the revolutionaries on both sides of the war who managed to stop the First World War.
If the opponents of the war had joined the ranks of social democrats and supported war appropriations, then the war would have continued to rage.
So what are we doing today in 2023?
Should we dare to become as unpopular among those in power as the Bolsheviks and Spartacists in Germany were during the First World War?
Or is it too comfortable to be «inside»?
It has always been that way.
And this time it applies as then:
It is about stopping an ongoing war between great powers where hundreds of thousands die on the battlefield, and where this time it could end in a big «bang» for all of humanity.
So then you can ask yourself, what is more comfortable: – Waiting for the «bang» or joining in to stop the war and build up a real left again?
Pentagon krever at Ukraina ofrer færre dyre droner og flere menn i krigen mot Russland. – Ukrainerne lider som følge av de vestlige våpenleveransene, sier Ungarns statsminister.
Washington Post melder at Pentagon begynner å bli utålmodig med at Ukraina forbruker så mange dyre droner i krigen. De vil at Ukraina skal forbruke færre droner, og flere menn. Utdraget under illustrerer hvor liten verdi USA og NATO tillegger livene til de samme ukrainerne som de hevder å ville hjelpe.
FOR våpenvile
Partiene på Stortinget fortsetter å støtte opp om NATOs krigsstrategi mot Russland, sist med vedtaket om å sende norske F16-fly til Ukraina. FOR støtter derimot Ungarns statsminister Viktor Orban i synet på hvordan konflikten må avsluttes:
“This strategy will not bring victory. I call for an immediate ceasefire because Ukrainians suffer from Western support”.
Orban er alene om å si dette blant statslederne i NATO, og Belgias tidligere statsminister Guy Verhofstadt omtaler Orban åpent som en forræder. Orban står i mange politiske spørsmål langt til høyre, men i denne saken sier han det samme som det overveldende flertallet av statsledere i land utenfor Vesten, blant andre de sosialdemokratiske presidentene i Mexico, Colombia, Brasil og Sør-Afrika.
By, among other things, accepting a fabricated Israeli audio recording as real evidence, Faktisk.no contributes to creating a false lack of clarity around what happened when Israel bombed the al-Ahli hospital in Gaza on Tuesday evening.
«Israel says it has proof that the group Palestinian Islamic Jihad (PIJ) is behind it, and has published an audio recording of what Israel says is a conversation between Hamas leaders who confirm that the damage is due to a failed launch from the group.» This is how the Faktisk.no article begins, which purports to be an objective summary of the facts surrounding what happened at the al-Ahli hospital in Gaza.
Hamas members who don’t speak proper Arabic?
What the Faktisk article fails to mention is that neither of the two in the audio recording speak Arabic well enough to have had Arabic as their mother tongue. This is confirmed by the independent experts that Britain’s Channel 4 asked to assess the audio recording, after a number of Arabic-speaking commentators, including «Syrian girl», made sarcastic comments about this in social media.
Had the evidence that the audio recording is fake been presented to the readers, it is not just one piece of evidence in Israel’s favour that would have disappeared. Such evidence not only involves a misinterpretation of a given event, it also sheds light on Israel’s motives. A state that actively fabricates false evidence and then releases it to the world press, clearly does not have noble intentions, and clearly has something to hide. The fabrication is thus in itself strong evidence of Israel’s guilt. At the same time, the credibility of the other evidence Israel has presented is also undermined.
Incompetence or political manipulation?
There is reason to question whether the Faktisk.no journalists actually did not know the evidence that the audio recording is falsified when they wrote the article, given that it was published several hours after Channel 4 and others had pointed this out. At best, it reveals low journalistic competence in the editorial staff, but it is just as likely a deliberate omission.
The Faktisk.no article has a form that is ostensibly neutral and objective, but this and the rest of the evidence presentation is in reality tendentially pro-Israel. In the analysis of what images of the rocket impact on the hospital area show and do not show, a number of experts are cited, but the only one who speaks categorically is Lieutenant Colonel and researcher at the Norwegian Military Academy, Trygve Johannes Smidt, who «believes that it can be ruled out that the damage after the explosion is due to an Israeli air strike ».
What the article also omits is an analysis of the extent to which the physical evidence agrees with the Israeli narrative about where the alleged rocket from Islamic Jihad is supposed to have come from. Channel 4 has done such an analysis, however, and they conclude that the narrative that Islamic Jihad fired a rocket from the cemetery behind the hospital is physically incompatible with the photographic evidence.
Israel’s motive for bombing the hospital
The Faktisk.no article also leaves out other evidence related to the circumstances surrounding the attack. As part of the background information presented at the beginning of the article, it is indeed mentioned that «The hospital is one of 22 hospitals in the north of Gaza which, according to the WHO, have been told by Israel to evacuate». This is not only important to be able to confirm that Israel was behind the bombing. It is also central to the assessment of whether the bombing occurred by accident, if the target was initially something else, or whether the hospital was deliberately bombed. The fact that it was intentional will be central to the prosecutor in a future war crimes indictment against Israel’s political and military leaders.
The Faktisk.no article does not mention that Israel bombed hospitals previously in this war operation, in addition to UN schools and other civilian buildings, and does not mention that Israel has demanded that all the 1.1 million civilians in northern Gaza leave the area . The motive for this is obviously that Israel will then be able to smash everything and everyone that is left, and then be able to occupy the ruins relatively easily. This goal will be difficult to achieve, however, if civilians can seek safety in hospital areas and other civilian installations which, according to the Geneva Conventions, are off-limits as bomb targets.
Netanyahu adviser praised the bombing
The fact that many in Israel see bombing a Palestinian hospital as completely legitimate was expressed shortly after the bombing in a tweet from Hananya Naftali, who is an adviser to Prime Minister Benjamin Netanyahu, and a favourite speaker and interviewee among Norwegian friends of Israel. Before the violent reactions in the Middle East created the need for an alternative narrative, Naftali came out boldly and claimed that the hospital had been bombed by Israel because there was a Hamas base there.
Naftali subsequently sought to explain away the tweet, which was quickly deleted, by saying that he was only referring to media reports. But this is not true. No media reported at the time that Hamas had any base in the hospital area. Although everyone, including Naftali himself, agrees that this tweet does not describe what happened, it is nevertheless relevant in an overall evidence assessment. Alongside the fabricated audio recording, it illustrates how people in and close to Netanyahu’s administration do not even attempt to deal with the truth. An analysis that does not make such a critical assessment of sources is neither balanced nor objective.
