– Vi må forstå at de mener alvor når sier de skal utslette Gaza, at Vestbredden er neste, og at Al-Aqsa-moskeen skal rives, skriver den prisbelønte journalisten Chris Hedges.
Til tross for at over 10 000 palestinere, blant dem over 4 000 barn, til nå er drept i Israels hemningsløse bombing av sivile mål på Gaza, vekker det fortsatt reaksjoner i Norge å beskrive Israel som en Nazi-stat, slik det blir beskrevet i denne artikkelen her på FORs nettside. Chris Hedges, som tidligere i femten år var byråsjef i Midtøstenkontoret til New York Times, og som var med i teamet som vant Pulitzer-prisen i 2002, nøler derimot ikke med å påpeke det samme.
– Det har alltid vært en strømning av jødisk fascisme innen det sionistiske prosjektet. Nå har denne strømninga tatt kontroll over den jødiske staten, skriver han.
Den storisraelske visjonen
I innlegget beskriver Hedges visjonen for den sittende israelske regjeringa slik:
Målet er et «rent» Israel, renset for palestinsk forurensning. Gaza skal bli en folketom ødemark. Palestinerne i Gaza vil enten bli drept eller tvunget inn i flyktningleire på andre siden av grensa i Eygpt. Messiansk renselse vil finne sted I det palestinerne blir drevet ut. Jødiske ekstremister ber om riving av al-Aqsamoskeen, den tredje viktigste helligdommen for muslimer. […] Moskeen skal erstattes med et «tredje» jødisk tempel, en handling som vil sette fyr på hele den muslimske verden. Vestbredden, som de omtaler som Judea og Samaria, vil bli formelt annektert av Israel.
Den israelske regjeringskoalisjonen
Den israelske regjeringa som satt fram til 7. oktober, var en koalisjonsregjering mellom Benjamin Netanjahus tradisjonelle høyreparti Likud, de to religiøs-konservative partiene Shas og Forente Torah-Jødedom, og tre høyreekstreme partier. Noam er først og fremst ultrakonservativt, fokusert på kampen mot LGBTQI-rettigheter, mens de to andre Det religiøse sionistpartiet og Otzma Yehudit (Jødisk Makt) av engelsk Wikipedia beskrevet som anti-arabiske og tilhengere av «Jewish supremacy». Fra 13 oktober gikk også partiet Nasjonal Enhet, ledet av tidligere statsminister Benny Ganz, inn i regjeringa. Benny Ganz er på det personlige planet Benjamin Netanjahus politiske rival, men politisk, i forhold til politisk løsning overfor palestinerne, står Nasjonal Enhet for nøyaktig samme linje som Likud, som tilhengere av anneksjon av bosettingene og Jordandalen på den okkuperte Vestbredden, og dermed også som motstandere av noen tostatsløsning.
Israels valgkommisjon i 1988: «Nazi-lignende ideologi»
«Jødisk Makt» regner seg selv som et direkte etterfølgerparti til partiet Kach. Den israelske valgkommisjonen gikk i 1988 inn for å forby partiet, med den begrunnelsen at partiet sto for en «nazi-lignende ideologi».
Kach ble imidlertid først forbudt i 1994, etter at et av partiets medlemmer, Baruch Goldstein, gjennomførte en massakre på palestinere som ba i en moske i Hebron. Det at «Jødisk Makt»-leder Itamar Ben-Gvir, som selv var medlem av Kach i sin ungdom, fortsatt stiller seg fullt og helt bak Kachs folkemorderiske, «nazi-lignedende» ideologi, understrekes av det faktum at han har hatt et stort fotografi av Baruch Goldstein hengende i sin egen stue.
Israelsk minister: Bruk av atomvåpen mot Gaza en mulighet
Anslagsvis fire millioner jøder ble myrdet under Holocaust, og ingen bør derfor lettvint snakke om at faren for nytt Holocaust, eller som Chris Hedges gjør, referere til nazistenes egen betegnelse, «den endelige løsninga», uten at det er snakk om reell fare for at det blir begått en forbrytelse som både i intensjon og omfang er sammenlignbar.
Uttalelsen fra kulturarvsminister Amihau Eliahu gjør det imidlertid ikke vanskelig. I et radiointervju sa ministeren som også representerer «Jødisk Makt» at “atomvåpen kan være en måte å løse problemet på Gaza».
Einstein og Arendt: Likuds forgjenger har «sterk likhet til fascisme og nazisme»
Etter Eliahus uttalelse, har flere medier meldt at statsminister Netanjahu har suspendert ham fra regjeringa. Det finnes imidlertid ingen konstitusjonell ordning i Israel som tillater en statsminister å suspendere en minister. En minister kan derimot bli sparket, men det har Netanjahu valgt å ikke gjøre. Å sparke ministeren fra «Jødisk Makt» fra regjeringa ville betydd at partiet hans også ville forlatt regjeringa, og det ville svekket Netanjahus posisjon overfor nasjonalforsamlinga Knesset, og gjort ham avhengig av støtte fra rivalen Benny Gantz og hans parti, som bare gikk inn i regjering som del av en felles front i kjølvannet av Hamasangrepet 7. oktober.
Det at partitaktiske betraktninger gjør at Israels statsminister velger å ta inn et parti som åpent står for en ideologi som Israels egen valgkommisjon i 1988 har beskrevet som «Nazi-lignende», og velger å opprettholde koalisjonen også etter at et medlem i regjeringa helt konkret og fysisk foreslår å gjennomføre et fullskalas Holocaust mot palestinerne på Gaza, forteller mye, også om ideologien til Likud og andre hovedstrømspartier i dagens Israel.
Likuds forgjenger var partiet Herut. Herut, partiet til tidligere statsminister Menachim Begin, hadde sitt utspring i den sionistiske terrororganisasjonen Irgun, som i tillegg til å gjennomføre bombeattentatet mot kontorene til den britiske administrasjonen på King David Hotell, også gjennomførte massakren på sivile palestinere i landsbyen Deir Yassin under krigen i 1948. Deir Yassin-massakren, som Begin, som leder av Irgun, lovte å «gjenta overalt», var hovedårsaken til at tre fjerdedeler av den palestinske befolkninga i det som fra 1949 ble anerkjent i FN som staten Israel, flyktet. Uten denne flukten, ville Israel ikke blitt en jødisk stat i den forstand at staten ville hatt et jødisk flertall. Derfor har Israel i alle år senere nektet alle som flyktet under krigen i 1948 å returnere.
Herut var imidlertid ikke tilfreds med å ha etablert en jødisk stat i de delene av Palestina som i 1949 ble anerkjent som Israel. Herut ønsket at den jødiske staten skulle dekke hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, inkludert Jerusalem og Vestbredden, som konsistent omtales som «Judea og Samaria» av denne, etter hvert dominerende, tendensen innen den sionistiske bevegelsen. Målet om en jødisk stat i hele Palestina, kan bare oppnås ved å drepe og/eller fordrive et flertall av palestinerne som i dag bor i Gaza og på Vestbredden.
Vi ser dermed at ideologien som statsminister Netanjahu og hans Likudparti bygger på, slett ikke står fjernt fra den, ifølge Israels egen valgkommisjon, «nazi-ligndende», ideologien til koalisjonspartneren «Jødisk Makt».Blant de som tidlig så dette, var de jødiske intellektuelle Albert Einstein, Hannah Arendt og Sidney Cook. I et brev i New York Times i 1948, beskriver de Herut som «et parti som i sin organisasjon, metoder, politisk filosofi og sosiale appell, er svært nær nazistiske og fascistiske partier».
Jødene ble forsøkt utslettet av nazistene under andre verdenskrig. Kan vi likevel si at nazistisk tankegods i dag preger staten som definerer seg som jødisk?
I den følgende teksten skal jeg først redegjøre for hva vi kan si kjennetegner nazismen som tankesett og politisk handlingsprogram, og deretter drøfte i hvilken grad vi kan gjenfinne dette i tankesett og politisk handling i Israel i dag.
Begrepet nazisme, som forkortelse for nasjonalsosialisme, ble oppfunnet av Adolf Hitler etter at han tok kontroll over, og omdøpte Det tyske Arbeiderpartiet (DAP) som ble stiftet i 1920 til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP). Enhver beskrivelse av nazismen som ideologi, må derfor ta utgangspunkt i at den må være dekkende for det programmet Hitler utviklet. Akademiske beskrivelser av nazismen tenderer imidlertid mot å være mer tid og stedspesifikke enn det som er politisk meningsfullt.
I SNL.no’s artikkel om nazisme, blir hovedtrekkende beskrevet som «en aggressiv, rasebasertnasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.» «Ytterliggående» er ikke presist nok når for å beskrive Hitlers antisemittisme. Det særegne ved Hitlers tenkning, er at han åpent formulerer en folkemorderisk intensjon. Jødene skulle ikke bare holdes nede og på plass, de skulle utryddes
Antisemittisme er en form for rasisme, rettet mot jøder, men må den folkemorderiske intensjonen være rettet mot jøder for at vi skal kunne snakke om nazisme? Det betyr i så fall at om et land skulle begynt å sende barn tilhørende en annen minoritetsgruppe i gasskamre, kunne vi ikke definert politikken som nazistisk, siden utryddelsespolitikken ville vært rettet mot en annen etnisk gruppe. Det ville ikke være nazistisk selv om det eventuelt var romfolket, den andre etniske gruppa som Hitler sendte til gasskamrene, som ble definert som mål for utrydning på nytt. Må vi da finne opp et nytt politisk begrep for å betegne en slik ideologi? Jeg ser ikke at det er formålstjenlig.
Selv om vi kan si at Det norske Arbeiderparti på 1930-tallet var et klassisk sosialdemokratisk parti, kan vi ikke avgrense sosialdemokrati som ideologi snevert til det som var, og ikke var, Arbeiderpartiets politikk i Norge på denne tiden. Tilsvarende må vi, for å forstå nazismen som ideologi, gå ut over det helt konkrete programmet til Hitlers parti slik at det er i hvert fall er teoretiskmulig at også andre partier og bevegelser, i andre land og til andre tider, kan beskrives som nazistiske.
Går vi til Hitler selv, til Mein Kampf, beskriver han sitt grunnperspektiv, som han kaller «folkish» (engelsk oversettelse) i overordnede termer.
the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […] favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580)
Det sentrale i nazismens tankesett er koblingen mellom ekstrem nasjonalisme og rasisme til en sosialdarwinistisk enhet, hvor verden forstås som en overlevelseskamp mellom ulike folkeslag. Staten er redskapet for ett folk, mot andre. I denne kampen er det vinn eller forsvinn, hvor de svake fortjener å bli utryddet, ganske enkelt fordi de er svake. Og denne tankegangen gjelder for alle folkegrupper. Hitler var opptatt av å fremme tyskerne og andre beslektede «ariske» folkegruppers sak, fordi han selv tilhørte, eller rettere, oppfattet at han tilhørte, denne «rasen». For Hitler var det også helt naturlig å forvente at andre folkegrupper ville kjempe for sin gruppe med de samme hensynsløse og hemningsløse midlene.
Jøder som hyller Hitler eller folkemord
“Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.”
Sitatet stammer fra rabbiner Giora Redler, og er referert i en artikkel i Times of Israel fra 2019. Når vi leser mer om hva rabbineren har sagt, er det vanskelig å ikke se at ideologien han står for samsvarer helt med det Hitler promoterte, bare med den forskjellen at han plasserer jødene i rollen herrefolk som Hitler plasserte «arierne» i:
“Yes, we’re racists. We believe in racism… There are races in the world and peoples have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They’re glad to be slaves, they want to be slaves,” he told a class in one of the video clips. “Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they’re slaves, their lives can begin to take shape.”
Mens noen israelske jøder ser for seg en tilstand hvor jøder utnytter palestinere og andre folkeslag som slaver, er det flere som åpent agiterer for å utrydde palestinerne fra Palestina, ved å drepe og/eller fordrive dem. Denne ideologien hadde et partipolitisk uttrykk i partiet Kach, som ble representert i Knesset med ett mandat ved valget i 1984. Partiet ble imidlertid forbudt i Israel som et rasistisk og proterroristisk parti, etter at et partimedlem, Baruch Goldstein førte denne ideen ut i handling i 1994, da han rakk å skyte og drepe 29 palestinere mens de leste bønn i en moske i Hebron, før han selv ble slått i hjel av andre i moskeen som overlevde.
Apartheid – ikke nazisme – til nå
Redler, Goldstein og partiet Kach forteller oss at nazistisk tankegods absolutt kan eksistere blant jøder, akkurat som det kan blant andre folkegrupper. Men samtidig forteller det at Kach ble forbudt etter Goldsteins massakre også at slikt tankegods ikke har vært dominerende og i hvert fall ikke statsbærende i Israel.
Nazisme er en ekstremversjon av etnonasjonalistisk tankegang, mens den formen for sionisme som har dominert Israel til nå, er en mer moderat variant, som imidlertid også er grunnleggende rasistisk. Den mest nærliggende parallellen til den politikken Israel har ført, har vært apartheidregimet i Sør-Afrika.
Så lenge apartheidregimet styrte Sør-Afrika, var Israel og Sør-Afrika nære allierte. Samarbeidet var praktisk og militært, men også understøttet av en felles ideologi. I følge den jødisk-sørafrikanske anti-apartheidaktivisten, og tidligere ministeren i Nelson Mandelas regjering, Ronnie Kasrils, var den første som beskrev Israel som en apartheidstat, ingen ringere enn arkitekten bak apartheid i Sør-Afrika, tidligere statsminister Hendrik Verwoerd.
Apartheidsystemet i Sør-Afrika sikret de hvite kontroll over staten ved å definere det svarte flertallet som utlendinger. I stedet for å få borgerrettigheter i landet de var født og vokst opp i, skilte apartheidregimet ut noen ressursfattige områder hvor det bodde få til ingen hvite settlere i utgangspunktet som uavhengige «bantustaner». Avhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhørte, ble de svarte definert som borgere av hvert sitt bantustan. De svarte trengtes fortsatt som arbeidskraft på hvite farmer, i industri og gruvevirsomhet og tjenestenæringer i byene, så de fleste fikk lov til å bli boende, men ble da definert som fremmedarbeidere, som når som helst kunne risikere å bli deportert til hjemlandet.
Andre ikke-hvite grupper, først og fremst de såkalte «coloured», etterkommere av blandingsekteskap mellom hvite settlere og afrikanske grupper, og etterkommere av asiatiske, særlig indiske, innvandrere til Sør-Afrika under det britiske kolonistyret, fikk derimot statsborgerrettigheter i Sør-Afrika, med egen representasjon i nasjonalforsamlinga. Dette truet ikke den politisk og økonomiske dominansen til de hvite.
Israel ble tilsvarende etablert som en jødisk stat etter krigen i 1948, da tre fjerdedeler av den palestinske befolkinga ble fordrevet. Sentralt i fordrivinga, var massakren i landsbyen Deir Yassin, utført av den sionistiske terrorgruppa Irgun, som ble grunnlagt av Menachim Begin. Etter massakren uttalte Begin:
«Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou has chosen us for conquest.»
Begin ble senere statsminister, for partiet Likud, det samme partiet som statsminister Benjamin Netanyahu leder i dag. Som en følge av flukten etter Deir Yassin og andre massakrer, fikk territoriet som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel et jødisk flertall. Det flertallet av palestinere som flyktet, først og fremst til Gaza og Vestbredden som fram til 1967 ble kontrollert av Egypt og Jordan, fikk aldri lov til å returnere, annet enn som fremmedarbeidere, tilsvarende de svarte i Sør-Afrika. Mindretallet av palestinere som av ulike grunner ikke hadde flyktet, fikk derimot borgerrettigheter i Israel, tilsvarende coloured og asiater i Sør-Afrika under apartheid, men fikk ikke fulle rettigheter tilsvarende de jødiske borgerne. Blant rettighetene palestinsk-israelske borgere ikke har, er retten til familiegjenforening. Om en israelsk palestiner gifter seg med en palestiner fra familiene som ble fordrevet til Gaza eller Vestbredden, kan de to ikke flytte sammen i Israel.
Dette har fortsatt også etter at Israel tok kontroll over resten av det historiske Palestina; Vestbredden med Jerusalem, og Gaza, etter krigen i 1967. Palestinerne der, har ikke fått borgerrettigheter i Israel, men har levd underlagt israelsk okkupasjon eller, i Gazas tilfelle, siden 2006, blokade.
Israelsk radikalisering etter mordet på Rabin
Det at flertallet, men ikke alle, palestinerne, ble fordrevet fra det som er folkerettslig anerkjent som Israel, men ikke fra hele det historiske Palestina som sådan, samtidig som palestinerne i hovedsak har fått beholde kulturelle og religiøse rettigheter, inkludert tilgang til Islams tredje helligste sted, al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, gjør at apartheidparallellen har vært presis og dekkende, mens det å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, eller påstå at Israel er gjennomsyret av nazistisk ideologi, har vært en kraftig overdrivelse.
Tidlig på 1990-tallet var det også optimisme knyttet til utsiktene til at palestinerne skulle få en egen stat basert på de delene av det historiske Palestina som er igjen når vi trekker fra det som ble anerkjent av FN som staten Israel i 1949. Det inkluderer Gaza og hele Vestbredden, inkludert Jerusalem, og ville, selv om det kun dekker en fjerdedel av det historiske Palestina, være en statsdannelse med et økonomisk og ressursmessig grunnlag for selvstendighet, ganske ulikt de sørafrikanske bantustanene. I 1995 ble imidlertid statsministeren i Israel som hadde skrevet under Osloavtalen, Yitzhak Rabin, skutt og drept av den jødiske høyreekstremisten Yigal Amir.
Grunnlaget for drapet, var motstand på israelsk høyreside mot implikasjonene av Osloavtalen, som var at de folkerettsstridige israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden må demonteres, og at den illegale anneksjonen av Jerusalem må oppheves for å gi plass for en palestinsk stat. Selv om Amir fortsatt sitter fengslet, fikk drapet politisk gjennomslag da Likud og Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, på motstand mot Osloavtalen.
Det at Likudregjeringen fra 1996 valgte å stanse gjennomføringen av Osloavtalen, og i stedet fornye og forsterke den illegale bosettingsvirksomheten på Vestbredden ikke ble møtt av noen former for sanksjoner fra de vestlige statene som hadde tilrettelagt for Osloavtalen, sendte budskapet til israelske velgere at det er helt opp til dem å bestemme om de vil gi noe til palestinerne eller ikke. Støtten fra Vesten er uansett ubetinget. Resultatet har vært en stadig dreining mot høyre i valg etter valg. Sentrum-venstrepartiene har blitt helt marginaliserte, mens ulike israelske høyrepartier har konkurrert om å overgå hverandre i lovnader til bosettere og andre som ønsker å ta over stadig mer palestinsk land.
I 2012 ble partiet Otzma Yehudit – Jødisk Makt, etablert. Partiet har tatt ideologien til det tidligere forbudte Kach-partiet videre. Partiet ble først representert i Knesset ved valget i 2021, med en representant, men ved valget i 2022 gjorde partiet som altså i høy grad kan beskrives som å stå for en sionistisk variant av nazisme, et byks i oppslutning, og fikk seks mandater inn i Knesset. Etter det ble partiet også medlem av regjeringen, med partileder Itamar Ben-Gvir, i rollen som nasjonal sikkerhetsminister.
Hamasangrepet fra Gaza inn i Israel 7. oktober, ble kalt Al-Aqsa-storm av organisasjonen selv. Tittelen refererer til gjentatte krenkelser av Al-Aqsa-helligdommen begått av Ben-Gvir og hans tilhengere. Gitt at Ben-Gvir har vært sikkerhetsminister fra 2022, har den israelske staten, som tidligere også beskyttet helligdommen mot høyreekstreme jødiske inntrengere, tvert imot har støttet inntrengningen. Ben-Gvir har igjen ikke vært uklar i sine intensjoner:
“This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty”, uttalte Ben-Gvir, som dermed gjorde det klart at Israel nå heller ikke har til hensikt å ivareta de avtalene som landet hittil har hatt med Jordan om ivaretakelse av helligdommen.
For Hamas var det klart at opprettholdelse av status quo ikke var en mulighet, fordi Israel ikke har hatt det til hensikt. Uten det desperate, men avanserte og militært vellykkede angrepet 7. oktober, ville Israel styrt mot overtakelse og ødeleggelse av al-Aqsa, videre ekspansjon av bosettingene, anneksjon av Jordandalen, og i sum, en total ødeleggelse av den palestinske nasjonen.
Ja, Israel har blitt en nazi-stat!
Tilstedeværelsen av et parti i regjering som eksplisitt har som politisk program å bryte alle eksisterende avtaler, fordrive palestinere og overta deres religiøse helligdommer i Jerusalem i den israelske regjeringa, gjør at apartheidparallellen ikke lengre er holdbar. Den regjeringa Israel har hatt siden 2022 er mye mer høyreekstrem enn det noen apartheidregjering i Sør-Afrika noen gang var.
Selv om partiet som kan karakteriseres som åpent nazistisk på det ideologiske planet kun har vært et mindretallsparti i den israelske regjeringa siden 2022, skal vi huske at det samme var tilfellet med Hitlers første regjering fra januar 1933. Det var en koalisjonsregjering hvor de nazistiske regjeringsmedlemmene var i mindretall.
Det var de åpenlyse og direkte provokasjonene fra nazistene i den israelske regjeringa som utløste Hamasangrepet 7. oktober, men samtidig har dette angrepet fungert som en katalysator for å ytterligere radikalisere israelsk opinion. Det politiske målet om å fordrive alle palestinerne fra det historiske Palestina, som tidligere var en marginal posisjon blant jøder som samtidig ga uttrykk for beundring for Hitler, og et parti som ble forbudt som rasistisk og terroristisk, har nå blitt hovedstrømsholdning.
Selv om talsmenn for den israelske regjeringa overfor vestlige medier opprettholder retorikken om at Israel prøver å unngå sivile tap i krigen mot Hamas på Gaza, finnes det ingen indikasjoner på at Israel faktisk gjør dette. Tvert imot, Israels forsvarsminister Yoav Gallant, sendte ved starten av krigen melding om at befolkningen på Gaza fra nå ville bli avstengt fra ikke bare strøm og drivstoff, men også mat og vann. Befolkningen i den nordlige delen av Gaza har blitt beordret til å evakuere, men begrunnelsen om at de skal evakueres for sin egen sikkerhet, står ikke til troende. Lekkede dokumenter viser at Israels regjering nå jobber for en «løsning» som innebærer fordriving av hele Gazas befolkning inn i Sinaiørkenen i Egypt.
Sosiale medier i Israel strømmer over av hatefulle uttrykk, blant annet videoer som karikerer palestinske ansiktstrekk, ganske parallelt til nazistiske jødekarikaturer, samtidig som de gjør narr av palestinerne som gråter over at de har mistet husene sine og ikke har mat eller vann.
Det den israelske regjeringa gjennomfører er et folkemorderisk program, gjennomført med folkemorderiske metoder, basert på en ideologi som, om den ikke er direkte inspirert av Hitler, er helt parallell. Israel har ikke igangsatt gasskamre for palestinerne, men det skjedde heller ikke i Hitlers Tyskland før et stykke inn i andre verdenskrig. Hitlers mål i utgangspunktet, var å fordrive jødene fra Europa, og hvor de eventuelt dro etter det, var mindre viktig for ham. Det var da dette målet viste seg å være ugjennomførbart, at gasskamrene ble et alternativ.
Det hatet og dehumaniseringen som palestinerne utsettes for i Israel i dag, er helt parallelt til den hatretorikken som jødene ble utsatt for i forkant av Holocaust. Den ekspansive, hemningsløst folkerettsforbryterske politikken som Israels regjering står for, både med tanke på territoriell ekspansjon på palestinsk jord, og, unikt sammenlignet med Hitlers Tyskland, inn på religiøse helligdommer, har på tilsvarende måte potensial til å utløse en verdenskrig.
Man skal ikke utløse krigstyper i utide, og selv om det har vært feil tidligere å kategorisere Israel som en nazistat, er det ikke det lengre. Vi må rope ulv, når ulven er her. Og vi må si fra om at Israel nå har blitt en nazistat, for det har Israel blitt.
I et intervju med Sky News 22.10 hevder Israels president Yitzhak Herzog at Israel har funnet instruksjonsmateriale fra IS og al-Qaida på en drept eller tilfangetatt Hamaskriger, som handler om hvordan man kan produsere kjemiske våpen. Spørsmålet blir da, hva kan ha vært motivet for å offentliggjøre dette?
Hamas mangler motiv
Kan det være sant at Hamas har eller prøver å skaffe seg slike våpen? Trolig ikke. Det er ikke fordi Hamas generelt retter seg etter Genevekonvensjonene, for det gjør gruppa åpenbart ikke, men ganske enkelt fordi Hamas ikke vil ha nytte av det. Stridsgass er mest effektivt nettopp for å drive en fiende ut av lukka bygninger og underjordiske systemer, og det er jo ikke der den israelske fienden i utgangspunktet vil befinne seg. Den fordømmelsen Hamas ville møtt ved en slik forbrytelse, har organisasjonen heller ikke noen velvillig verdenspresse til å dekke over.
«Nytt holocaust»
En alternativ teori er at Israel selv planlegger å bruke kjemiske våpen, men legge skylda på Hamas. Det å koble Hamas til giftgass kan ha en retorisk effekt for Israel ved å forsterke parallellene mellom Hamas og nazistene. Ihjelgassede jødiske gisler vil utvilsomt gi en voldsom symboleffekt.
Det å bruke giftgass som en falsk flagg-psyop for å demonisere Hamas, er likevel neppe et tilstrekkelig motiv for Israel til faktisk å gjøre dette. Hamas er allerede så demonisert i Vesten, gjennom de aksjonene organisasjonen faktisk har utført, at det å forsterke bildet av gruppa som de nye nazistene vil ha begrenset betydning.
Nøytraliserer dødsfelle
Om Israel velger å bruke stridsgass, vil hovedmotivet ganske sikkert være at det er et effektiv militært våpen i den kamparenaen Israel vil befinne seg i. Hamas’ har et vidstrakt tunnelsystem på Gaza som av alle militæreksperter antas å bli en dødsfelle for israelske soldater ved en bakkeinvasjon. Men det er om Israel begrenser seg til bruk av konvensjonelle midler. Ved å slippe saringass eller et annet dødelig kjemisk stridsmiddel ned i tunnelene, vil Israel raskt kunne uskadeliggjøre et stort antall Hamaskrigere, og selv gå trygt inn iført gassmasker.
Problemet for Israel med dette, er for det første at bruken av giftgass også vil drepe gisler og andre sivile som måtte oppholde seg i tunnelene, og for det andre at bruk av giftgass, uansett omstendighet, er å regne som en av de groveste krigsforbrytelsene som kan begås.
«Konspirasjonsteori»
Skulle Israel bruke giftgass uten en dekkhistorie om et overhengende trussel fra Hamas, vil den PR-messige katastrofen være total, og muligens langt overgå den militære gevinsten. Derfor vil det være nødvendig å bygge opp en fortelling hvor det framstår sannsynlig at det var Hamas som sto bak. Det å forberede opinionen på muligheten for et scenario hvor Hamas bruker kjemiske våpen, vil trolig gjøre denne jobben lettere.
Man kunne også tenkt seg det motsatte, at det å lekke slik informasjon vil sette flere på sporet av hva Israel selv kan tenkes å planlegge. Gitt det medieklimaet som råder i Vesten, er imidlertid risikoen for dette lav. Denne og eventuelle andre artikler som retter kritisk søkelys på om Israel selv kan ville bruke stridsgass, vil effektivt bli nøytralisert i hovedstrømsmedier som «konspirasjonsteori», som anstendige journalister ikke kan inngi seg med.
Ved blant annet å gjengi et fabrikkert israelsk lydopptak som ekte bevis, bidrar Faktisk.no til å skape en falsk uklarhet rundt hva som skjedde da Israel bombet al-Ahli-sykehuset på Gaza tirsdag kveld.
«Israel mener å ha bevis for at det er grupperingen Palestinian Islamic Jihad (PIJ) som står bak, og har publisert et lydopptak av det Israel sier er en samtale mellom Hamas-ledere som bekrefter at skadene skyldes en mislykket oppskyting fra gruppa.» Slik starter Faktisk.no artikkelen som utgir seg å være en objektiv oppsummering av fakta rundt hva som skjedde da al-Ahli-sykehuset på Gaza.
Hamasfolk som ikke kan ordentlig arabisk?
Det Faktisk-artikkelen unnlater å nevne, er at ingen av de to i lydopptaket snakker bra nok arabisk til å ha kunnet ha arabisk som morsmål. Dette bekreftes av de uavhengige ekspertene som britiske Channel 4 ba vurdere lydopptaket, etter at en rekke arabisktalende kommentatorer, blant andre «Syrian girl», hadde kommentert dette sarkastisk i sosiale medier.
Hadde bevisene for at lydopptaket er fabrikkert blitt presentert for leserne, hadde ikke bare ett av bevisene for at det ikke var Israel som sto bak blitt borte. Et slikt bevis innebærer ikke bare en feiltolkning av en gitt hendelse, det kaster også lys over Israels motiver. En stat som aktivt fabrikkerer falske beviser som legges ut for verdenspressen, har åpenbart ikke edle hensikter, og har åpenbart noe å skjule. Fabrikkeringen er dermed i seg selv et sterkt bevis for Israels skyld. Samtidig undermineres også troverdigheten til de øvrige bevisene Israel har lagt fram.
Inkompetanse eller politisk manipulasjon?
Det er grunn til å stille spørsmål ved om Faktisk.no-journalistene virkelig ikke har kjent til bevisene for at lydopptaket er falsifisert da de skrev artikkelen, gitt at den ble produsert flere timer etter at Channel 4 og andre hadde påpekt dette. I beste fall vitner det om lav journalistisk kompetanse i redaksjonen, men like sannsynlig er det en bevisst utelatelse.
Faktisk.no-artikkelen har en form som utgir seg for å være nøytral og objektiv, men også i den øvrige bevispresentasjonen er i realiteten tendensiøst proisraelsk. I analysen av hva bilder av rakettnedslaget på sykehusområdet viser og ikke viser, gjengis en rekke eksperter, men den eneste som uttaler seg kategorisk er oberstløytnant og forsker ved Krigsskolen,Trygve Johannes Smidtsom «mener det kan utelukkes at skadene etter eksplosjonen skyldes et israelsk flyangrep».
Det artikkelen også utelater, er en analyse av i hvilken grad de fysiske bevisene stemmer overens med den israelske fortellinga om hvor den angivelige raketten fra Islamsk Jihad skal ha kommet fra. Det har derimot Channel 4 gjort, og de konkluderer med at fortellingen om at Islamsk Jihad skjøt en rakett fra kirkegården bak sykehuset, er fysisk uforenlig med bildebevisene.
Israels motiv for å bombe sykehuset
Det Faktisk.no-artikkelen også utelater, er andre bevis knyttet til omstendighetene rundt angrepet. Rett nok nevnes det som del av bakgrunninformasjonen tidlig i artikkelen at «Sykehuset er ett av 22 sykehus nord i Gaza som ifølge WHO har fått beskjed fra Israel om å evakuere». Dette er ikke bare viktig for å kunne bekrefte at det var Israel som sto bak bombeangrepet. Det er også helt sentralt i vurderinga av om bombinga skjedde ved et uhell, mens målet i utgangspunktet var noe annet, eller om det var med hensikt at sykehuset ble bombet. Det at det var med hensikt, vil være helt sentralt for aktor i en framtidig krigsforbrytertiltale mot Israels politiske og militære ledere.
Faktisk.no-artikkelen nevner ikke at Israel også tidligere i denne krigsoperasjonen har bombet sykehus, i tillegg til FN-skoler og andre sivile bygninger, og nevner ikke at Israel har krevd at alle de 1,1 millioner sivile i Nord-Gaza forlater området. Motivet for dette, er åpenbart at Israel da vil kunne smadre alt og alle som er igjen, for deretter relativt lett å kunne okkupere ruinene. Det målet blir det derimot vanskelig å nå dersom de sivile kan søke trygghet på sykehusområder og andre sivile installasjoner som ut fra Genevekonvensjonene er off-limit som bombemål.
Netanyahu-rådgiver hyllet bombeangrepet
Det at mange i Israel ser det å bombe et palestinsk sykehus som helt legitimt, kom til uttrykk kort tid etter bombeangrepet i en tweet fra Hananya Naftali, som er rådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu, og en yndet taler og intervjuobjekt blant norske Israelvenner. Før de voldsomme reaksjonene i Midtøsten skapte behov for en alternativ fortelling, gikk Naftali freidig ut og påsto at sykehuset var blitt bombet av Israel fordi det var en Hamasbase der. Selv om Naftali i ettertid har søkt å bortforklare tweeten som raskt ble slettet ved at han bare forholdt seg til mediemeldinger, stemmer ikke dette. Ingen medier meldte på det tidspunktet at Hamas hadde hatt noen base på sykehusområdet. Selv om alle, inkludert Naftali selv, er enige om at denne tweeten ikke beskriver det som skjedde, er den likevel relevant i en helhetlig bevisvurdering. Ved siden av det fabrikkerte lydopptaket illustrerer det hvordan folk i og nær Netanyahus administrasjon ikke engang forsøker seg på å forholde seg til sannheten. En analyseartikkel som ikke gjør en slik kildekritisk vurdering, er verken balansert eller objektiv.
“When Jewish extremists, fanatic Zionists, religious zealots, ultranationalists and crypto-fascists in the apartheid state of Israel say they want to wipe Gaza off the face of the earth, believe them,” writes award-winning journalist Chris Hedges.
Despite the fact that over 10,000 Palestinians, among them over 4,000 children, have so far been killed in Israel’s unrestrained bombing of civilian targets in Gaza, describing Israel as a Nazi state still provokes reactions in Norway, as described in here on FOR’s website. Chris Hedges, formerly the New York Times Middle East bureau chief for fifteen years and who was part of the 2002 Pulitzer Prize-winning team, says, “There has always been an undercurrent of Jewish fascism within the Zionist project. Now this trend has taken control of the Jewish state.”
The Greater Israel vision
In the post, Hedges describes the vision for the incumbent the Israeli government like this:
The goal is a “pure” Israel, cleansed of Palestinian contaminants. Gaza is to become a wasteland. The Palestinians in Gaza will be killed or forced into refugee camps over the border in Egypt. Messianic redemption will take place once the Palestinians are expelled. Jewish extremists call for the Al-Aqsa mosque – the third holiest shrine for Muslims, built on the ruins of the Jewish Second Temple, which was destroyed in 70 CE by the Roman army – to be demolished. The mosque is to be replaced by a “Third” Jewish temple, a move that would set the Muslim world alight. The West Bank, which the zealots call “Judea and Samaria,” will be formally annexed by Israel.
The Israeli government coalition
The Israeli government, which sat until October 7, was a coalition government between Benjamin Netanyahu’s traditional right-wing Likud party, the two religious-conservative parties Shas and United Torah Judaism, and three far-right parties. Noam is primarily ultra-conservative, focused on the fight against LGBTQI rights, while the other two, The Religious Zionist Party and Otzma Yehudit (Jewish Power), are described by English Wikipedia as anti-Arab and supporters of «Jewish supremacy«. From 13 October, the party National Unity, led by former prime minister Benny Ganz, also joined the government. On a personal level, Benny Ganz is Benjamin Netanyahu’s political rival, but politically, in relation to a political solution towards the Palestinians, National Unity stands for exactly the same line as Likud, as supporters of annexation of the settlements and the Jordan Valley in the occupied West Bank, and thus also as opponents of any two-state solution.
Israel’s Electoral Commission in 1988: «Nazi-like ideology»
«Jewish Power» considers itself a direct successor party to the Kach party. In 1988, the Israeli Electoral Commission moved to ban the Kach party, on the grounds that the party stood for a «Nazi-like ideology.
However, Kach was only banned in 1994 after one of the party’s members, Baruch Goldstein, carried out a massacre of Palestinians who prayed in a mosque in Hebron. The fact that «Jewish Power» leader Itamar Ben-Gvir, who himself was a member of Kach in his youth, still fully supports Kach’s genocidal, «Nazi-like» ideology, is emphasised by the fact that he has had a large photograph of Baruch Goldstein hanging in his own living room.
Israeli minister: Use of nuclear weapons against Gaza a possibility
An estimated four million Jews were murdered during the Holocaust and, therefore, no one should take lightly any talk about the danger of a new Holocaust, or, as Chris Hedges does, refer to the Nazis’ own term, «the final solution», without there being a real risk of a crime being committed which is comparable in both intent and scope.
However, the statement from Minister of Cultural Heritage Amihau Eliahu does not make it difficult. In a radio interview, the minister who also represents «Jewish Power” said that «nuclear weapons can be a way to solve the problem in Gaza».
Using nuclear weapons against Gaza means killing 2.2 million Palestinians in one stroke. That in itself involves killing quite exactly twice the number gassed to death by the German Nazis at Auschwitz.
Einstein and Arendt: Likud’s predecessor has «a strong resemblance to fascism and Nazism»
After Eliahu’s statement, several media have reported that Prime Minister Netanyahu has suspended him from the government. However, there is no constitutional arrangement in Israel that allows a prime minister to suspend a minister. A minister, on the other hand, can be fired, but Netanyahu has chosen not to do that. Firing the «Jewish Power» minister from the government would mean that his party would also leave the government, and it would weaken Netanyahu’s position vis-a-vis the Knesset, making him dependent on the support of rival Benny Gantz and his party, which just entered government as part of a common front in the wake of the Hamas attack on 7 October.
The fact that pragmatic party considerations make Israel’s prime minister choose to take in a party that is open for an ideology that Israel’s own electoral commission in 1988 described as «Nazi-like», and chooses to maintain the coalition even after a member of the government concretely and physically proposes to carry out a full-scale Holocaust against the Palestinians in Gaza, says a lot, also about the ideology of Likud and other mainstream parties in today’s Israel.
Likud’s predecessor was the Herut party. Herut, the party of former Prime Minister Menachim Begin, had its origins in the Zionist terrorist organisation Irgun which, in addition to carrying out the bombing of the offices of the British administration at the King David Hotel, also carried out the massacre of Palestinian civilians in the village of Deir Yassin during the 1948 war. The Deir Yassin massacre, which Begin, as head of the Irgun, vowed to «repeat everywhere», was the main reason why three-quarters of the Palestinian population in what was, from 1949, recognised by the UN as the State of Israel, fled. Without this flight, Israel would not have become a Jewish state in the sense that the state would have a Jewish majority. Therefore, in all the years since, Israel has refused the right of return to all who fled during the war in 1948.
However, Herut was not satisfied with having established a Jewish state in the parts of Palestine which in 1949 were recognised as Israel. Herut wanted the Jewish state to cover the entire former British mandate area of Palestine, including Jerusalem and the West Bank, which is consistently referred to as «Judea and Samaria» by this, eventually dominant, tendency within the Zionist movement. The goal of a Jewish state in all of Palestine can only be achieved by killing and/or expelling a majority of the Palestinians who currently live in Gaza and the West Bank.
Thus, we see that the ideology on which Prime Minister Netanyahu and his Likud party are based is not at all distant from the, according to Israel’s own electoral commission, «Nazi-like» ideology of the coalition partner «Jewish Power». Among those who saw this early on were the Jewish intellectuals Albert Einstein, Hannah Arendt and Sidney Cook. In a letter in the New York Times in 1948, they described Herut as «a political party closely akin in its organisation, methods, political philosophy and social appeal to the Nazi and Fascist parties.”
By, among other things, accepting a fabricated Israeli audio recording as real evidence, Faktisk.no contributes to creating a false lack of clarity around what happened when Israel bombed the al-Ahli hospital in Gaza on Tuesday evening.
«Israel says it has proof that the group Palestinian Islamic Jihad (PIJ) is behind it, and has published an audio recording of what Israel says is a conversation between Hamas leaders who confirm that the damage is due to a failed launch from the group.» This is how the Faktisk.no article begins, which purports to be an objective summary of the facts surrounding what happened at the al-Ahli hospital in Gaza.
Hamas members who don’t speak proper Arabic?
What the Faktisk article fails to mention is that neither of the two in the audio recording speak Arabic well enough to have had Arabic as their mother tongue. This is confirmed by the independent experts that Britain’s Channel 4 asked to assess the audio recording, after a number of Arabic-speaking commentators, including «Syrian girl», made sarcastic comments about this in social media.
Had the evidence that the audio recording is fake been presented to the readers, it is not just one piece of evidence in Israel’s favour that would have disappeared. Such evidence not only involves a misinterpretation of a given event, it also sheds light on Israel’s motives. A state that actively fabricates false evidence and then releases it to the world press, clearly does not have noble intentions, and clearly has something to hide. The fabrication is thus in itself strong evidence of Israel’s guilt. At the same time, the credibility of the other evidence Israel has presented is also undermined.
Incompetence or political manipulation?
There is reason to question whether the Faktisk.no journalists actually did not know the evidence that the audio recording is falsified when they wrote the article, given that it was published several hours after Channel 4 and others had pointed this out. At best, it reveals low journalistic competence in the editorial staff, but it is just as likely a deliberate omission.
The Faktisk.no article has a form that is ostensibly neutral and objective, but this and the rest of the evidence presentation is in reality tendentially pro-Israel. In the analysis of what images of the rocket impact on the hospital area show and do not show, a number of experts are cited, but the only one who speaks categorically is Lieutenant Colonel and researcher at the Norwegian Military Academy, Trygve Johannes Smidt, who «believes that it can be ruled out that the damage after the explosion is due to an Israeli air strike ».
What the article also omits is an analysis of the extent to which the physical evidence agrees with the Israeli narrative about where the alleged rocket from Islamic Jihad is supposed to have come from. Channel 4 has done such an analysis, however, and they conclude that the narrative that Islamic Jihad fired a rocket from the cemetery behind the hospital is physically incompatible with the photographic evidence.
Israel’s motive for bombing the hospital
The Faktisk.no article also leaves out other evidence related to the circumstances surrounding the attack. As part of the background information presented at the beginning of the article, it is indeed mentioned that «The hospital is one of 22 hospitals in the north of Gaza which, according to the WHO, have been told by Israel to evacuate». This is not only important to be able to confirm that Israel was behind the bombing. It is also central to the assessment of whether the bombing occurred by accident, if the target was initially something else, or whether the hospital was deliberately bombed. The fact that it was intentional will be central to the prosecutor in a future war crimes indictment against Israel’s political and military leaders.
The Faktisk.no article does not mention that Israel bombed hospitals previously in this war operation, in addition to UN schools and other civilian buildings, and does not mention that Israel has demanded that all the 1.1 million civilians in northern Gaza leave the area . The motive for this is obviously that Israel will then be able to smash everything and everyone that is left, and then be able to occupy the ruins relatively easily. This goal will be difficult to achieve, however, if civilians can seek safety in hospital areas and other civilian installations which, according to the Geneva Conventions, are off-limits as bomb targets.
Netanyahu adviser praised the bombing
The fact that many in Israel see bombing a Palestinian hospital as completely legitimate was expressed shortly after the bombing in a tweet from Hananya Naftali, who is an adviser to Prime Minister Benjamin Netanyahu, and a favourite speaker and interviewee among Norwegian friends of Israel. Before the violent reactions in the Middle East created the need for an alternative narrative, Naftali came out boldly and claimed that the hospital had been bombed by Israel because there was a Hamas base there.
Naftali subsequently sought to explain away the tweet, which was quickly deleted, by saying that he was only referring to media reports. But this is not true. No media reported at the time that Hamas had any base in the hospital area. Although everyone, including Naftali himself, agrees that this tweet does not describe what happened, it is nevertheless relevant in an overall evidence assessment. Alongside the fabricated audio recording, it illustrates how people in and close to Netanyahu’s administration do not even attempt to deal with the truth. An analysis that does not make such a critical assessment of sources is neither balanced nor objective.
The Nazis attempted to exterminate the Jews during the Second World War. But can we say that Nazi ideology characterises the state that defines itself as Jewish?
In the following text, I will first explain the characteristics of Nazism as a mindset and political action program, and then discuss to what extent we can find this mindset and political action in Israel today.
Nazism – a racist, genocidal ideology
The term Nazism, short for National Socialism, was invented by Adolf Hitler after he took control of, and renamed, the German Workers’ Party (DAP), which was founded in 1920, the National Socialist German Workers’ Party (NSDAP). Any description of Nazism as an ideology must therefore be based on the fact that it must cover the program Hitler developed. Academic descriptions of Nazism, however, tend to be more time and place specific than is politically meaningful.
In SNL.no’s article on Nazism, the main features are described as «an aggressive, race-basednationalism, an extreme anti-Semitism and a distrust of democratic forms of government.» «Extreme» is not precise enough to describe Hitler’s anti-Semitism. The singular uniqueness of Hitler’s thinking is that he openly formulates a genocidal intention. The Jews were not only to be kept down and in place, they were to be exterminated.
Anti-Semitism is a form of racism aimed at Jews, but must the genocidal intent be aimed at Jews for us to be able to talk about Nazism? In that case, it means that if a country were to start sending children belonging to another minority group to gas chambers, we could not define the policy as Nazi, since the extermination policy would have been aimed at another ethnic group. It would not be Nazi even if it were possibly the Roma people, the other ethnic the group that Hitler sent to the gas chambers, and who were selected as targets for extermination again. Do we then have to invent a new political term to denote such an ideology? I don’t see that it is expedient.
Although we can say that the Norwegian Labor Party in the 1930s was a classic social democratic party, we cannot limit social democracy as an ideology narrowly to what was, and was not, the Labor Party’s policy in Norway at that time. Correspondingly, in order to understand Nazism as an ideology, we must go beyond the concrete program of Hitler’s party so that it is at least theoretically possible that other parties and movements, in other countries and at other times, can also be described as Nazi .
If we go to Hitler himself, to Mein Kampf, he describes his basic perspective, which he calls “folkish» in general terms:
The 'folkish' view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […] also favors the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf p. 580)
Central to Nazism’s mindset is the link between extreme nationalism and racism to a social Darwinist unity, where the world is understood as a struggle for survival between different peoples. The state is the tool of one people against others. In this battle it is win or lose, where the weak deserve to be exterminated, simply because they are weak. And this way of thinking applies to all ethnic groups. Hitler was keen to advance the cause of the Germans, and other related «Aryan» groups, because he himself belonged, or rather, perceived that he belonged, to this «race». For Hitler, it was also quite natural to expect that other ethnic groups would fight for their group with the same ruthless and unrestrained means.
Jews who pay tribute to Hitler or genocide
Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.
The quote originates from Rabbi Giora Redler, and is referenced in an article in the Times of Israel from 2019. When we read more about what the rabbi has said, it is hard not to see that the ideology he stands for is completely consistent with what Hitler promoted, the only difference being that he sees the Jews as the master race while Hitler saw the «Aryans»:
Yes, we're racists. We believe in racism... There are races in the world and people have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They're glad to be slaves, they want to be slaves," he told a class in one of the video clips. "Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they're slaves, their lives can begin to take shape.
While some Israeli Jews imagine a state where Jews exploit Palestinians and other ethnic groups as slaves, there are several who openly agitate to eradicate the Palestinians from Palestine, by killing and/or expelling them. This ideology had a partisan political expression in the Kach party, which won one seat in the Knesset in the 1984 elections. However, the party was banned in Israel as a racist and pro-terrorist party, after a party member, Baruch Goldstein, put this idea into action. In 1994, Goldstein shot and killed 29 Palestinians while they were reading prayer in a mosque in Hebron, before he himself was beaten to death by others from the mosque who survived.
Apartheid – not Nazism – until now
Redler, and Goldstein and the Kach party, tell us that Nazi ideology can certainly exist among Jews, just as it can among other people groups. But at the same time, the fact that Kach was banned after Goldstein’s massacre also tells us that such thinking has not been dominant, or at least not government policy, in Israel.
Nazism is an extreme version of ethno-nationalist thought, while the form of Zionism that has dominated Israel until now is a more moderate variety, which is, however, also fundamentally racist. The closest parallel to the policy Israel has pursued has been the apartheid regime in South Africa.
As long as the apartheid regime ruled South Africa, Israel and South Africa were close allies. The cooperation was practical and military, but also underpinned by a common ideology. According to the Jewish-South African anti-apartheid activist, and former minister in Nelson Mandela’s government, Ronnie Kasrils, the first person to describe Israel as an apartheid state was none other than the architect of apartheid in South Africa, former Prime Minister Hendrik Verwoerd.
The apartheid system in South Africa ensured white control of the state by defining the black majority as foreigners. Instead of getting civil rights in the country they were born and raised in, the apartheid regime created independent “Bantustans” in resource-poor areas, where few if any white settlers lived.
Depending on which ethnic group they belonged to, the blacks were defined as citizens of their respective Bantustan. The blacks were still needed as labor on white farms, in industry and mining and service industries in the cities, so most were allowed to stay, but were then defined as foreign workers, who could at any time risk being deported to their homeland.
At the same time, other non-white groups, primarily the so-called «coloureds», descendants of mixed marriages between white settlers and African groups, and descendants of Asian, especially Indian, immigrants to South Africa during the British colonial rule, received citizenship rights in South Africa, with their own representation in the national assembly. This did not threaten the political and economic dominance of the whites.
Israel was similarly established as a Jewish state after the 1948 war, when three quarters of the Palestinian population were displaced. Central to the expulsion was the massacre in the village of Deir Yassin, carried out by the Zionist terrorist group Irgun, which was founded by Menachim Begin. After the massacre, Begin stated:
Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou hast chosen us for conquest.
Begin later became prime minister, for the Likud party, the same party that Prime Minister Benjamin Netanyahu leads today. As a result of the flight after Deir Yassin and other massacres, the territory which in 1949 was recognized by the United Nations as the State of Israel gained a Jewish majority. The majority of Palestinians who fled, primarily to Gaza and the West Bank which until 1967 were controlled by Egypt and Jordan, were never allowed to return, other than as migrant workers, similar to the blacks in South Africa. The minority of Palestinians who, for various reasons, had not fled, however, were given civil rights in Israel, similar to coloreds and Asians in South Africa during apartheid, but did not receive full rights corresponding to the Jewish citizens. Among the rights Palestinian-Israeli citizens do not have is the right to family reunification. If an Israeli Palestinian marries a Palestinian from the families that were displaced to Gaza or the West Bank, the two cannot move together in Israel.
This has continued even after Israel took control of the rest of historic Palestine; The West Bank with Jerusalem, and Gaza, after the 1967 war. The Palestinians there have not been given civil rights in Israel, but have lived under Israeli occupation or, in the case of Gaza since 2006, blockade.
Israeli radicalisation after the assassination of Rabin
The fact that the majority, but not all, of the Palestinians were expelled from what is recognised under international law as Israel, but not from the whole of historical Palestine as such, while the Palestinians have mainly been allowed to retain cultural and religious rights, including access to Islam’s third holiest site, the al-Aqsa Mosque in Jerusalem, means that the apartheid parallel has been precise and comprehensive, while drawing a parallel between Israel and Nazi Germany, or claiming that Israel is imbued with Nazi ideology, has been a gross exaggeration.
In the early 1990s, there was also optimism about the prospect of the Palestinians gaining a state of their own based on the parts of historic Palestine that remain after subtracting what was recognised by the United Nations as the State of Israel in 1949. This included Gaza and the entire West Bank, including Jerusalem, and would, even if it covered only a quarter of historical Palestine, be a state formation with an economic and resource-based basis for independence, quite unlike the South African Bantustans. In 1995, however, the Prime Minister of Israel who had signed the Oslo Accords, Yitzhak Rabin, was shot and killed by the Jewish right-wing extremist Yigal Amir.
The basis for the murder was resistance in the Israeli right against the implications of the Oslo Accords, which were that the Israeli settlements in the occupied West Bank, which violate international law, must be dismantled, and that the illegal annexation of Jerusalem must be repealed to make way for a Palestinian state. Although Amir is still in prison, the murder gained political influence when Likud and Benjamin Netanyahu won the 1996 election, in opposition to the Oslo Accords.
The fact that the Likud government from 1996 chose to halt the implementation of the Oslo Agreement, and instead renew and strengthen the illegal settlement activities in the West Bank, was not met with any form of sanctions from the Western states that had facilitated the Oslo Agreement, sent the message to Israeli voters that it is completely up to them to decide if they want to give something to the Palestinians or not. In either case, the support from the West is unconditional. The result has been a steady turn to the right in election after election. The centre-left parties have become completely marginalised, while various Israeli right-wing parties have competed to outdo each other in promises to settlers and others who want to take over more and more Palestinian land.
In 2012, the party Otzma Yehudit – Jewish Power – was established. The party has progressed with the ideology of the previously banned Kach Party. The party was first represented with one representative in the Knesset after the 2021 election, but with the 2022 election, the party, which can be described as a distinctly Zionist variant of Nazism, gained more support, and received six seats in the Knesset. After that, the party also became a member of the government, with party leader Itamar Ben-Gvir, in the role of national security minister.
Ben-Gvir has done nothing to hide his genocidal intentions. An expression of this is that he has a portrait of the mass murderer Baruch Goldstein in his living room.
«Al-Aqsa storm»
The Hamas attack from Gaza into Israel on 7 October was called Al-Aqsa storm by the organisation itself. The title refers to repeated violations of the Al-Aqsa shrine committed by Ben-Gvir and his followers. Given that Ben-Gvir has been security minister from 2022, the Israeli state, which previously also protected the sanctuary from right-wing Jewish invaders, has on the contrary supported the invasion. Ben-Gvir has again not been unclear in his intentions. «This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty,” stated Ben-Gvir, who thus made it clear that Israel now has no intention to safeguard the agreements that the country has had with Jordan so far regarding safeguarding the sanctuary.
For Hamas, it was clear that maintaining the status quo was not an option because Israel had no intention of doing so. Without the desperate but advanced and militarily successful attack on October 7, Israel would have steered towards the takeover and destruction of al-Aqsa, further expansion of the settlements, annexation of the Jordan Valley and, in sum, the total destruction of the Palestinian nation.
Yes, Israel has become a Nazi state!
The presence of a party in the Israeli government whose political program is explicitly to break all existing agreements, expel Palestinians, and take over their religious sanctuaries in Jerusalem, means that the apartheid parallel is no longer applicable. Since 2022, the Israeli government is far more right-wing than any apartheid government in South Africa.
Although the party that can be characterised as openly Nazi on the ideological level has only been a minority party in the Israeli government since 2022, we must remember that the same was the case with Hitler’s first government from January 1933. It was a coalition government where the Nazi government members were in the minority.
It was the open and direct provocations by the Nazis in the Israeli government that triggered the Hamas attack on 7 October, but at the same time this attack has acted as a catalyst to further radicalise Israeli public opinion. The political goal of expelling all Palestinians from historical Palestine, which was once a marginal position among Jews who simultaneously expressed admiration for Hitler, and a party banned as racist and terrorist, has now become mainstream.
Although spokespeople for the Israeli government to Western media maintain the rhetoric that Israel tries to avoid civilian casualties in the war against Hamas in Gaza, there are no indications that Israel is actually doing this. On the contrary, Israel’s Defense Minister, Yoav Gallant, sent a message at the start of the war that the population of Gaza would from now on be cut off from not only electricity and fuel, but also food and water.
The population of the northern part of Gaza has been ordered to evacuate, but the justification that they should evacuate for their own safety is not credible. Leaked documents show that Israel’s government is now working for a «solution» which involves the displacement of the entire population of Gaza into the Sinai desert in Egypt.
Social media in Israel is overflowing with hate speech, including videos that caricature Palestinian facial features, reminiscent of Nazi caricatures of Jews, while making fun of the Palestinians who cry because they have lost their houses and have no food or water.
What the Israeli government is carrying out is a genocidal program, perpetrated with genocidal methods, based on an ideology which, if not directly inspired by Hitler, is entirely parallel. Israel has not initiated gas chambers for the Palestinians, but neither did it happen in Hitler’s Germany until well into the Second World War. Hitler’s goal in the first place was to expel the Jews from Europe, and where they eventually went after that was less important to him. It was when this goal proved unfeasible that the gas chambers became an alternative.
The hatred and dehumanisation that the Palestinians are subjected to in Israel today is completely parallel to the rhetoric of hatred that the Jews were subjected to in the run-up to the Holocaust. The expansive and unrestrained policies of the Israeli government, which run counter to international law both in terms of territorial expansion on Palestinian soil and, uniquely compared to Hitler’s Germany, into religious sanctuaries, similarly have the potential to trigger a world war.
One should not compare types of war prematurely, and although it has been wrong in the past to categorise Israel as a Nazi state, it is no longer so. We must cry wolf, when the wolf is here. And we must speak out about the fact that Israel has now become a Nazi state, because that is what Israel has become.
FOR activists quickly ran out of leaflets with the slogan «No to arms to Ukraine!» during a demonstration against Israel’s war on Gaza.
On Wednesday 18 and Friday 20 October, the Palestine Committee organised a demonstration in front of the Ministry of Foreign Affairs in protest against Norway’s passivity in the face of Israel’s genocidal attack on the Palestinians in Gaza. Later in the evening on Friday, a group of activists with origins in several Muslim religious communities in Oslo organised a new and even better attended commemoration. Activists from Peace and Justice (FOR) participated in all three marches with leaflets.
The vast majority of those who took part in the demonstrations accepted the FOR leaflets with interest, but when the last and largest demonstration started, there were few leaflets left. To ensure that only those most interested would receive the remaining leaflets, the activists stopped handing out to everyone, but instead went around shouting the message «Are you interested in information about a new party that says NO to arms to Ukraine?” This immediately led to more people coming up and wanting leaflets. Some young men wanted to help hand out the few leaflets that were left, and that was the end of it.
Opposite message from Rødt and SV
Former Rødt leader Bjørnar Moxnes, who held an appeal at the Palestine Committee’s first demonstration on Wednesday, came with a completely different message. Moxnes made a point that Rødt, who supports Norwegian arms deliveries to Ukraine, demands that Norway must not only react when it is an enemy of the West that violates international law. “We must also demand that Norway protests when it is one of our allies that attacks and occupies, as Israel does in Palestine”, said Moxnes, to muted applause.
SV leader Kirsti Bergstø also held an appeal at the demonstration, and expressed support for the demands from the Palestine Committee that Norway recognize the state of Palestine, ratify the UN convention against apartheid and introduce a boycott against goods produced in countries that violate international law settlements on occupied Palestinian land. Bergstø did not mention the Ukraine war in her appeal.
No parliamentary parties on the Palestinians’ side
Although both Red and SV give full support to the Palestine Committee’s demands, it was clear from the reception the FOR activists received with their leaflets that many Palestinians and other demonstrators with a background from the Middle East and other Muslim countries still do not perceive that some of the current parliamentary parties are on their side. Even though Rødt and SV express support for the Palestinian cause, it is Ukraine they want to give weapons to, not the Palestinian resistance.
«Listen guys, here are some Norwegians who actually support us!»
Many therefore enthusiastically expressed their agreement with the message the FOR activists brought:
The other parties are hypocrites. Although Israel has occupied and illegally annexed Palestinian land for decades, it says the conflict must be resolved through negotiations, while Russia must be driven out of Ukraine by force. Russia has broken international law, but Israel’s violation of international law, which is not only about annexing land, but also about expelling the original population from there, is much more serious.
And
We also do not believe arms deliveries to the Palestinian resistance struggle as a solution, but if we are to be able to get a fair peace solution, Israel must be pressured through an international boycott. So when Norway is going to boycott a country for violating international law, we must start with Israel, not Russia.
«Listen guys, here are some Norwegians who actually support us!» said one of the many young demonstrators at the last and largest of the demonstrations on Friday night.
Arms to Ukraine supportS US hegemony – And gives Israel cover
The experience of the deep injustice that lies in the West’s differential treatment of Israel’s and Russia’s violations of international law is one reason why so many of the Palestinian demonstrators expressed strong support for the slogan «No to arms to Ukraine» . However, the arms deliveries to Ukraine also affect the Palestinians a more direct way.
Israel would never be able to carry out a genocidal war against the Palestinians in Gaza without full backing from the United States. This is made clear by the fact that the US has sent two aircraft carriers to the Eastern Mediterranean to deter Muslim states in the region from entering the conflict on the Palestinian side. The fact that the US has the ability to do this is related to the fact that the country is still the dominant superpower in the world militarily, and that the goal of maintaining this hegemony is what the war in Ukraine is generally about.
The background for Russia’s invasion is NATO’s plans to incorporate Ukraine into NATO. NATO has carried out several wars of aggression and occupations contrary to international law after 1999, and expansion into Ukraine is perceived by Russia as an existential threat. The fact that NATO, despite many warnings about the danger of a major war, has pushed for further expansion is that expansion of NATO eastward is a prerequisite for maintaining the US’s role as the dominant superpower in the world.
After political and military defeats in Iraq and Afghanistan, many countries have begun to orient themselves away from the United States. The fact that China has also become a more important trade and investment partner for many countries has significantly contributed to this realignment.
Ukrainian NATO membership is a prerequisite for securing NATO control over the Black Sea, which in turn is a prerequisite for securing connections to possible future NATO members in Georgia and Azerbaijan, which in turn is the bridge to the Caspian Sea. Achieving influence over the resource-rich states in the Caspian region has been a strategic objective for the US since the Silk Road Strategy Act was passed in Congress in 1999.
This connection, which many self-proclaimed Norwegian anti-imperialists refuse to understand, is self-evident to most Palestinians. And that explains why the slogan «No arms to Ukraine!» created so much excitement at a demonstration in support of Palestine.
Israel’s president claims to have evidence that Hamas possesses chemical weapons, but who has the greatest motive to use them?
In an interview with Sky News on 22.10, Israeli President Yitzhak Herzog claims that Israel has found, on a killed or captured Hamas fighter, IS and al-Qaeda manuals about how to produce chemical weapons. The question then is, what could have been the motive for stating this publicly?
Hamas lacks motive
Could it be true that Hamas has or is trying to acquire such weapons? Probably not. This is not because Hamas generally complies with the Geneva Conventions (the group obviously does not), but simply because Hamas does not want to benefit from it. Poison gas is most effective precisely for driving an enemy out of closed buildings and underground systems — which is not where the Israeli enemy will initially be. In addition, Hamas does not have the necessary sympathy of the world press to mitigate such use.
«New holocaust»
An alternative theory is that Israel itself plans to use chemical weapons, but blame it on Hamas. Linking Hamas to poison gas could have a rhetorical effect for Israel by reinforcing the parallels between Hamas and the Nazis. Gassed Jewish hostages will undoubtedly have a tremendous symbolic effect.
However, using poison gas as a false flag PSYOP to demonise Hamas is hardly a sufficient motive for Israel to actually do this. Hamas is already so demonised in the West, through the actions the organisation has actually carried out, that reinforcing the image of the group as the new Nazis will have limited significance.
Neutralises death trap
If Israel chooses to use gas, the main motive will almost certainly be that it is an effective military weapon in the battle arena Israel finds itself. Hamas has an extensive tunnel system in Gaza which all military experts believe to be a death trap for Israeli soldiers with a ground invasion. But that is if Israel limits itself to the use of conventional weapons. By dropping sarin gas or another deadly chemical agent into the tunnels, Israel will quickly neutralise a large number of Hamas fighters, and could even enter safely wearing gas masks. The problem for Israel with this is, firstly, that the use of poison gas will also kill hostages and other civilians in the tunnels, and secondly, that the use of poison gas, regardless of the circumstances, is considered one of the most serious of war crimes.
«Conspiracy theory»
Should it be revealed that Israel itself used poison gas, the PR disaster would be total, and far exceed the military gain. Therefore, it would be necessary to construct a story where it appears plausible that Hamas was behind it. Preparing public opinion for the possibility of a scenario where Hamas uses chemical weapons will probably make this job easier. One could also imagine the opposite, that leaking such information would make more people suspect what Israel itself might be planning. However, given the media climate that prevails in the West, the risk of this is low. This and any other articles that cast a critical spotlight on whether Israel itself might want to use chemical weapons will effectively be neutralised in the mainstream media as «conspiracy theory», which decent journalists cannot be seen to engage with.
