I sin ferske artikkel, «Yama Wolasmal serverte tre feil i tre setninger på rad”, bruker Conrad Myrland ordlek for å imøtegå Wolasmals saklige rapportering på NRK om Israels pågående folkemord i Gaza.
Myrland hevder «FN har ikke slått fast fast at okkupasjonen til Israel er ulovlig.» Som bevis sier han:
I desember 2022 ba FNs generalforsamling Den internasjonale domstolen om å gi en juridisk uttalelse om Israels tilstedeværelse på Vestbredden… Et slikt tiltak ville ikke vært nødvendig dersom påstanden til Wolasmal hadde vært korrekt.
Det Myrland unnlater å nevne, er at ICJ allerede i 2004 kom med en rådgivende uttalelse i saken. ICJ uttalte eksplisitt at den fjerde Genève-konvensjonen gjelder for de okkuperte områdene, og at Israels handlinger er i strid med denne.
Myrland hevder deretter uærlig at FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 ikke erklærer Israels okkupasjon for ulovlig. FNs sikkerhetsråd avgjør ikke juss – det er det ICJ som gjør, og når det gjelder ulovligheten av Israels okkupasjon av palestinsk land, har den som nevnt gjort det.
Myrlands andre uheldige forsøk på å diskreditere Wolasmal dreier seg om hvorvidt FN-resolusjon 242 krever at Israel trekker seg ut av Vestbredden eller ikke.
Her ser vi igjen hans ønske om å tåkelegge. Han hevder at «FN har ikke slått fast at Israel må trekke seg ut av Vestbredden som er et palestinsk område.» Men det har det faktisk gjort. Ordspillet det her er snakk om, er den engelske bestemte artikkelen «the», eller mangelen på den.
I den engelskspråklige versjonen av resolusjonen kreves det at Israel skal trekke seg ut av “områdene” som ble okkupert under krigen i 1967. I den franske versjonen av resolusjonen, som er like offisiell, kreves det at Israel trekker seg ut av “de områdene” som ble okkupert under krigen i 1967. Israel hevder at mangelen på den bestemte artikkelen «the» i den engelske språkversjonen betyr at de ikke trenger å trekke seg ut av alle territoriene.
Enda viktigere er det at Myrland har rett i at det finnes et «land for fred»-element i resolusjonen. Men igjen, her er dette helt irrelevant. Forslaget om «land for fred» gjaldt kun de krigførende partene: Israel, Egypt (landet Israel opprinnelig angrep for å starte krigen), samt Jordan og Syria, landene som kom til Egypts forsvar. FN 242 nevner ikke Palestina og de okkuperte områdene. Likevel refererer FN 242 indirekte til dem, og språkbruken i 242 støtter på dette punktet opp om FN 194.
Myrland nevner også Oslo-avtalene som om disse på noen måte var relevante. Oslo-avtalene var politiske avtaler som aldri ble ratifisert, og de ble heller aldri underkastet internasjonale traktatprosesser.
Til slutt bruker Myrland mange ord på å ta avstand fra Wolasmals faktapåstand om at «FN har … sagt at palestinske flyktninger har rett til å returnere til hjemmene sine». Men ingenting av det Myrland sier, motsier Generalforsamlingens resolusjon fra 1948 eller Israels «uforbeholdne aksept» av FN-paktens forpliktelser ved opptaket i FN i 1949.
Israel var og er ikke noe annet enn Vestens koloniale bosetterprosjekt. Jøder, muslimer og kristne levde i fred i regionen i hundrevis av år – det vil si frem til sionismen. Sionismen har nå, i likhet med tidligere koloniprosjekter, tydd til folkemord for å opprettholde sine ulovlige besittelser. Fred for alle parter vil først komme tilbake når sionismens ideologi er utryddet.