Media i skyggen av krig / Media in the Shadow of War

54 % av norske ungdommer i Norge sa i fjor at de har liten tillit til media. Nyhetsmediene i USA, har hatt en kraftig «nedgang i offentlig tillit de siste årene» skriver amerikanske The Knight Foundation i en gallup i 2018. Å ikke ha tillit til TV og aviser er alvorlig. Men for USAs demokrati kan denne «tilliten [være] tapt for godt» legger de til. Gode medier og ett godt demokrati henger nøye sammen også hos oss.

Vi ser på dekning av krigene i Ukraina og Gaza og andre trusler (Står en krig med Kina for tur?) og på konsekvensene av forfølgelsen av Julian Assange og en svekket ytringsfrihet. Alt dette henger sammen. Og det aller viktigste: vi vil utforske hvordan vi kan helbrede den ødelagte tilliten til denne institusjonen som er så viktig for et sunt demokrati. 

Vi spør:

Hvorfor stoler vi ikke på media? Hva har skjedd og hva kan vi gjøre for å helbrede dagens mistillit til media og skape et grunnlag for tillit?

Velkommen til Oslo denne lørdagen 24. februar til «Media in the Shadow of War/Media i krigens skygge» på dagen to år etter Russlands invasjon av Ukraina og hundretusenvis av døde og sårede. En generasjon unge ukrainere og russere er gått tapt uten at krigen ser ut til å ta slutt. Vi er over fem måneder inn i et pågående, bestialsk, fullskala folkemord i Gaza og våre ledere er handlingslammede bortsett fra vestlige stormakter som har samlet seg for å svekke FNs humanitære innsats for desperate Gaza-beboere. Vi har hatt fem år med ulovlig fengsling av Julian Assange for avsløring av krigsforbrytelser og korrupsjon, og vi ser truende internasjonale kriser og spenninger på alle kontinenter. 

Disse vil delta:

Professor Jeffrey Sachs, økonom ved Columbia University i New York og mangeårig rådgiver for generalsekretærer i FN og ledere i mektige stater. Han vil tale om «Media in the Shadow of Wars: The collapse and required healing of media in our time. Ukraina, Gaza,threatening wars and the persecution of Julian Assange». Sachs har bakgrunn som rådgiver for Gorbatsjov, Medvedev, Jeltsin og Putin samt Ukrainas første president Leonid Kravchuk. Han blir ofte referert til som Tusenårsmålenes far. Sachs vil delta på zoom direkte fra Beijing.

Ghada Karmi, palestinsk lege, akademiker og forfatter, har vært aktiv for Palestina siden 1972. Hun tok sin doktorgrad ved University of London i historie med temaet arabisk medisin. Hun er stipendiat ved Royal Institute of International Affairs i London, gjesteprofessor ved London Metropolitan University og nestleder i Council for Arab-British Understanding. Hun ble drevet ut av hjemlandet Palestina i 1948. På besøk i sitt gamle hjem i Jerusalem skrev hun i sin bok Return: «Alt jeg kunne tenke på var de mange fremmede menneskene som hadde bodd i disse rommene etter oss, og hvordan hver enkelt slettet mer og mer av vår historie der.»

Mads Gilbert er en norsk lege og kirurg, et norsk ikon for humanisme i en livslang kamp for spesielt palestinere og Gazas befolkning, som daglig setter sitt liv i fare som så mange helse- og sosialarbeidere på Gazastripen. Han har nylig besøkt Midtøsten og kommer med ferske observasjoner fra dette undertrykte og urolige området. De siste månedene har han daglig blitt intervjuet av arabiske, indiske, egyptiske og afrikanske TV-kanaler og radiostasjoner, samt vestlige medier som BBC, CNN, Al Jazeera, Democracy Now, NBC, AlArabia. Av en eller annen merkelig grunn intervjues han sjelden på norske NRK. Mads vil snakke med oss direkte på nett fra en Gaza-konferanse i Ankara.

Craig Murray, tidligere britisk diplomat som mistet jobben som ambassadør i Usbekistan etter å ha avslørt tortur begått av den usbekiske Karimov-administrasjonen. Han har omfattende dekket saksgangen i Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag lansert av Sør- Afrika om Israels pågående folkemord i Gaza. Han er en nær venn og fortrolig av Julian Assange og var observatør ved høringene i Old Bailey mot Assange. Han publiserer rikelig på Substack-hjemmesiden sin.

Mads Andenæs, professor i jus ved Universitetet i Oslo, har, hvis vi plukker fra et hav av internasjonale stillinger og utmerkelser, bakgrunn fra Cambridge og Oxford Universiteter; er tidligere medlem av FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering, og engasjert i PEN-Norge i mange for å få slutt på den livstruende trakasseringen av Julian Assange og en økende trussel mot ytringsfriheten.

Yonatan Shapira er en israelsk pilot, en kaptein som flyr Black Hawk-helikoptre, som for 20 år siden ble en verdenskjent israelsk refusenik som mobiliserte hundrevis av israelske reservepiloter som nektet å tjene i den israelske forsvarsstyrken (IDF) som en protest mot Israels politikk overfor palestinere. Motstanden hans har kostet ham dyrt.

Dr. Deepa Govindarajan Driver er legal observer ved rettssakene mot Julian Assange ved Old Bailey i London og engasjert i ytringsfrihetsgruppen BRIDGE. Hun er økonom og fagforeningsforhandler i Storbritannia og skriver/redigerer for tiden en bok, støttet av Fritt Ord, med vitnemål fra og erfaringer gjort under rettssakene mot Julian Assange, og konsekvenser denne rettsaken kan ha for lovgiving og ytringsfrihet i Storbritannia og for resten av oss.

Professor Glenn Diesen, 44, har studert i Nederland, Russland og Australia. Til tross for sin unge alder er han uten tvil en av Norges mest kompetente og kunnskapsrike forskere på dagens Russland og russisk politikk. Podcasten hans er et uttrykk for hans dype engasjement for ytringsfrihet. Gjennom sin produktive publisering og sin populære podcast bringer han jevnlig til den offentlige debatten enestående og sårt tiltrengt informasjon, samt en gruppe internasjonale eksperter innen militær strategi og geopolitikk, det være seg om Israels krig mot Gaza, NATOs og Russlands engasjement i Ukraina, eller Julian Assange og ytringsfrihet.

Ögmundur Jonasson er en islandsk talsmann for menneskerettigheter og ytringsfrihet, tidligere islandsk statsråd og politiker, fagforeningsleder og korrespondent for islandsk statsradio. Initiativtaker til regelmessige åpne møter i Reykjavík om sosiale og politiske spørsmål.

Marielle Leraand, leder av det nyopprettede norske partiet Fred og Rettferdighet – FOR, har bakgrunn fra norsk politikk, sist som nestleder i partiet Rødt. Hun er for tiden involvert i motstand mot norsk våpensending til Ukraina, og støtte til palestinernes rettigheter, kvinners rettigheter og ytringsfrihet.

Arne Ruth, svensk medias Grand Old Man, er forfatter, kommentator og var sjefredaktør for Sveriges største avis Dagens Nyheter i 16 år. Han har ledet svenske PEN, den svenske Salman Rushdie-komiteen og Stig Dagerman-selskapet. Han var med å etablere det europeiske SetJulianFree.org og har de senere årene jobbet utrettelig med å informere om og adressere den svenske regjeringen og svensk rettsvesen for å få rettet opp deres uverdige behandling av ytringsfrihetsforkjemper Julian Assange.

Torgeir Salih Holgersen er sosialgeograf, og har vært med å etablere partiet Fred og Rettferdighet – FOR. Han arbeider som lærer i den videregående skolen og har vært medforfatter av en rekke lærerbøker i geografi og sosialfag. Han har også forfattet artikler om den geopolitiske bakgrunnen for forskjellige militære konflikter og folkemord.

Ola Tunander er forskningsprofessor emeritus ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO). Han tok sin doktorgrad i 1989, ledet PRIOs utenriks- og sikkerhetspolitiske program og har forelest over hele verden. Han har bidratt i offisielle utredninger og lanserte i sin tid begrepet «deep state». Tunander er forfatter og redaktør av 15 bøker i historie, geopolitikk og militærstrategi, inkludert bøker om psykologiske operasjoner (PSYOPS), etterretning og ubåtvirksomhet. Bøkene hans har vært på pensum ved Oxford University og US Naval War College. Han har nylig etablert Tenketanken Daidalos.

John Y. Jones, frilansjournalist og sekretær for SetJulianFree.org; arrangementet «En høring om Assange» med bl.a. FN-rapportør Nils Melzer og den norske advokaten Eva Joly; «En hyllest til Julian Assange» med bl.a. Julians far John Shipton og jazzmusikere; «Fokus på Assange og Guantanamo» med Jeremy Corbyn og Guantanamo-fange Mansoor Adayfi; «Korsfestelsen av Julian Assange» med Pulitzerprisvinnende journalist Chris Hedges, skuespiller Liv Ullmann og andre i en spesialtilpasset messe i Jakob Kulturkirke i Oslo. Se alt på Youtube, Setjulianfree.org og www.fredogrettferdighet.no.

Arrangementet ”Media in the Shadow of War”- er initiert av det nyopprettede norske partiet Fred- og rettferdighet – FOR; i samarbeid med den europeiske ytringsfrihetsgruppen Bridge; tenketanken Daidalos; Networkers SouthNorth; gruppen Nordic Set Julian Free og det norske Kvartalsmagasiner Ny Tid og Orientering

Appell på Mors Dag – Februar 11, 2024

Marielle Laraand ved solidaritetsmarkering for mødrene i Gaza, Munchmuseet, Oslo, Februar 11, 2024

Kjære mødre, søstre, venner av Palestina…

Det blir ingen morsdag uten barn.
Det blir ingen morsdag uten mødre.
I dag er det mors dag.

Norske mødre har rett til foreldrepermisjon.
Norske mødre har rett til barnetrygd
Spør en norsk mor om morsdagen

I dag er det mors dag.

Israelske mødre har rett til foreldrepermisjon
Israelske mødre har rett til barnetrygd
Spør en israelsk mor om morsdagen.

Spør en palestinsk mor om morsdagen.
Mødre i Palestina.

De er mødre uten sønner,
De er mødre uten døtre.
De er mødre uten barn.
De er mødre til fengsla, torturerte barn. 

Barn som står i lange køer med håp om å få litt mat til seg og sine søsken. 
Barn som forsøker å overleve. 
Barn sprengt til filler i bomberegnet, gjennomhullet av kuler der de søker ly, eller skutt ned på åpen gate av sionistiske snikskyttere.

Israel er et sionistisk kolonialt prosjekt med inspirasjon fra Europa.
Og barn har alltid vært målskive for koloniale prosjekter.

Spør en aboriginsk australsk mor om morsdagen.
Svaret vil være de stjålne generasjonene.
The Stolen Generations.
Og det er barna som er målet.

Spør en Native American om morsdagen.
Svaret vil være American Indian Boarding Schools.
Og de retter seg mot barna.

Spør en palestinsk mor om morsdagen.
Svaret vil være folkemord.
Fordi de går etter barna.

Per i dag har israelsk-sionistiske soldater drept langt over 10 000 barn.
Fullstendig uskyldige barn.

Da den palestinske jøden Jesus ble født, ville kong Herodes drepe ham. 
Og for å sikre at dette skulle skje, måtte alle småbarn dø.

Kong Herodes masseslakt av småbarn for å drepe Jesusbarnet, er den mest kjente massakren på uskyldige barn som vi kjenner fra vår barnelærdom her i Norge.

Men når en slik massakre skjer igjen?

Vi står her ved den symboltunge statuen ”Moren”. Edvard Munchs mor døde av tuberkulose da han var bare 5 år gammel. Men her står hun og vokter over det som er igjen etter sønnen sin. Hun skuer utover fjorden? Ut mot verden? Hva tenker hun?

5 år er nøyaktig den alderen hvor det er flest palestinske barn som er drept av Israel de siste fire månedene. 

Jeg har en datter på 5 år.
Å skulle miste sitt barn som bare er 5 år….

Og det ikke av en naturkatastrofe eller uungåelig sykdom, men fordi en STAT DREPER barnet ditt. 

Jeg har egentlig ingen ord… 
Bare en erkjennelse av at dette er VÅRE, MENNESKEHETENS BARN de dreper!

Og det å skulle feire morsdagen i dag er en forsvarskamp i solidaritet.

For det finnes ingen morsdag uten barn.
Det finnes ingen morsdag uten mødre.
Og de palestinske mødrene skriker mot våre vestlige statsledere:

Hvor er dere hen? 
Hvor har dere gjemt dere hen!? 
FOR noen feiginger dere er! 

Jonas Gahr Støre! 
Hører du? 
Hvor har du gjemt deg i dag? 
Dette skjer på DIN vakt! 

For en forakt for mødres liv. 
For en forakt for barn og for ungdommen!
Du og din regjering lar mødrene og barna være frontlinja. 
Frontlinja for det dere ikke våger. 

Dere våger ikke å stå opp mot USA og Israel. 
Dere lar i stedet mødrene og barna stikken.
Den som intet våger – intet vinner – og dette har aldri vært mer sant enn nå.

NÅ må VI våge!

Kjære mor…
Du som graver med nevene i ruinene med håp om å finne ditt barn levende
Du som står der og holder ditt døde barn i armene
Du skriker mot oss:
Hvorfor hjelper dere oss ikke?! 

Kjære mor… 
Vi skal være mange
Vi skal være sterke
Vi skal være din gjenklang 

En symfoni av stemmer
Høye!
Lave!
Lyse!
Mørke!
Modige!

Kjære mor…
Vi skal være deg nå!

Kall det folkemord!

Shoaib Sultan og Peter Eisenstein

Det Israel utfører på Gaza fyller alle kriterier for å bli beskrevet som et folkemord. Vil vi stanse det, må vi si at det er folkemord vi ser. 

FNs Folkemordskonvensjon definerer folkemord som «handlinger som er begått for å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Når Israels handlinger på Gaza må defineres som folkemord, er det fordi de har til hensikt å ødelegge palestinerne som nasjonal gruppe, i første omgang ved å fjerne dem fra Gaza. 

Bombing av sivile

Den første av de folkemorderiske handlingene som beskrives i konvensjonen, er «å drepe medlemmer av gruppen». Israel har systematisk bombet boligområder, FN-skoler, sykehus, moskeer og kirker. Dette har Israel forsøkt å forsvare med at Hamas bruker sivile som menneskelige skjold, men det er ikke framlagt uavhengige rapporter om at Hamaskrigere har oppholdt seg ved de utallige sivile målene som er rammet. Sivile fungerer bare som skjold mot en fiende som unnlater å skyte når sivile er i veien, og det har Israel aldri gjort. Hamas har derfor lagt alle sine militære kommandosentre dypt under bakken. 

Bombingen av sivile mål har derfor ingen strategisk effekt, om vi legger til grunn at Israel bare sikter mot å drepe Hamaskrigere. Men det er det ingen grunn til. Israels president Isaac Herzog uttalte 13. oktober at “Det er en hel nasjon der som er ansvarlige. Retorikken om at de sivile ikke var involvert er absolutt ikke sann». 

Bevisst bruk av sult og epidemier

«Det blir ikke noe elektrisitet, ikke noe mat, ikke noe vann, ikke noe drivstoff. Alt vil bli stengt”, uttalte forsvarsminister Yoav Gallant for åpen mikrofon 9. oktober . Tydeligere enn dette er det ikke mulig å uttrykke en hensikt om «bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis», som er en annen av de folkemorderiske handlingene som beskrives i Folkemordkonvensjonen

FNs Matvareprogram beskriver nå en situasjon hvor ingen er trygge mot hungersnød og rundt en fjerdedel av befolkninga, 500 000 mennesker, allerede står i en katastrofal situasjon. Mangel på mat og rent vann, mangel på husly, sanitære forhold og medisinsk hjelp har også skapt det James Elder i FNs Barnefond beskriver som en «perfekt storm» for spredning av sykdommer*^. Det er allerede registrert en kraftig økning av smittsomme sykdommer som kan være dødelige, spesielt for små barn.

Alt tyder på at den tidligere lederen for Israels nasjonale Sikkerhetsråd, Giora Eiland, reelt snakket på vegne av regjeringen, da han uttalte at «alvorlige epidemier på den sørlige Gazastripen vil bringe seieren nærmere». Målet er trolig å gjøre situasjonen så ekstrem at Egypt ser seg nødt å slippe palestinerne på Gaza inn i Sinaiørkenen, i tråd planen fra det israelske etterretningsministeriet.

Barnesang om folkemord

Det å mobilisere egen befolkning for å støtte et folkemord er blant forutsetningene for at folkemord kan gjennomføres. Blant de mest groteske uttrykkene for dette er en musikkvideo, produsert av Rosenbaum Communications, hvor israelske barn synger om å gjennomføre folkemord med refrenget «Om et år, er det ingenting der, om et år, har vi utryddet alle», til bilder av israelske bomber som tilintetgjør boligblokker på Gaza. 

Den 29. desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen for påståtte brudd på konvensjonen om forebygging av og straff for folkemord. Skulle saken føre til en delvis seier, vil det være mulig å reise tiltale mot propagandister som Rosenbaum Communications. Presedens for slike anklager kommer fra Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda hvor tre av de dømte «var ikke generaler, militsledere eller politikere, men medieledere.». De ble funnet skyldig i offentlig oppfordring til folkemord og dømt til mellom 30 og 35 års fengsel.

Feighet har en pris

Norske politikere beskriver en katastrofal humanitær situasjon på Gaza og ber om våpenhvile. Når Israel kontant avviser dette, er fordømmelse av Israel likevel fraværende. Malaysia og Tyrkia støtter Sør-Afrikas folkemordanklage mot Israel i FN-domstolen, mens Norge ikke har sagt et ord om den kommende rettssaken. Ingen folkevalgte på Stortinget har heller våget å si at det Israel gjennomfører er folkemord. Vi tror ikke dette er fordi norske politikere ikke forstår hva som skjer, men fordi de ikke tør bruke ordet, fordi det forplikter. Folkemordskonvensjonen pålegger alle stater som har signert å sørge for å at folkemord blir forhindret, og fastslår at også medvirkning til folkemord er straffbart. Det å bidra til at Israel fortsetter å få tilgang til våpen og ammunisjon som brukes på Gaza, er utvilsomt medvirkning.

Det å si sannheten, at Israel driver folkemord, vil ha politiske og kanskje økonomiske kostnader for Norge. Men kan vi leve med de moralske kostnadene det er å se på at et folkemord skjer uten engang å erkjenne det? Vi sier nei.

Shoaib Sultan, muslimsk fredsaktivist og medlem i Miljøpartiet de Grønne

Peter Eisenstein, jødisk fredsaktivist og medlem i partiet Fred og rettferdighet

Fordøm angrepene mot Jemen!

Fred og rettferdighet krever at Norge fordømmer angrepene mot Jemen og umiddelbart trekker seg ut av den USA-ledete «Operation Prosperity Guardian» i Rødehavet. Inntil dette skjer, må alle norske skip holde seg borte fra Rødehavet. 

Bakgrunnen for angrepet, er at Jemens myndigheter har erklært at skip som seiler til og fra israelske havner  ikke har anledning til å passere Jemens territorialfarvann ved innseilingen til Rødehavet så lenge Israel gjennomfører folkemord på Gaza. Med dette har Jemen tatt ansvar for oppfølging av FNs folkemordskonvensjon. Denne pålegger alle signaturstater å gjøre alt i sin makt for å forhindre folkemord. Angrepet mot Jemen er dermed ikke bare en illegal aggresjonshandling mot Jemen. Det innebærer også en ytterligere opptrapping av USA og Storbritannias aktive medvirkning til Israels folkemord på Gaza.

«Operation Prosperity Guardian» som ble opprettet av USA i desember, er en illegitim «koalisjon av villige» av samme type som den USA bygde i forkant av angrepet på Irak i 2003. Om Norge fortsetter å delta i koalisjonen etter at de ledende medlemmene har gjennomført angrep på Jemen, blir Norge som stat også trukket inn som krigførende part mot Jemen. 

Jemen har legitim rett til å gå til motangrep mot skip tilhørende stater som har angrepet landet. Om Norge ikke umiddelbart trekker seg ut av «Operation Prosperity Guardian», settes sjøfolk på norskregistrerte og norskeide skip som seiler i området i umiddelbar livsfare. Norske skipsredere må forholde seg til dette ved å holde skipene langt unna Jemens farvann. Forsøk på å seile inn i Rødehavet slik situasjonen er, vil være en kriminelt uansvarlig handling. 

Fredrik Heffermehl er død

Det er en trist melding jeg akkurat fikk: At Fredrik Heffermehl døde i dag. Det er bare 6 uker siden Fredrik stolt kunne lansere sitt livsverk, en engelsk oversettelse av boken sin «The Real Nobel Peace Prize – a squandered opportunity to abolish war.»

Med Fredrik Heffermehls bortgang går en forkjemper for nedrustning og kamp mot våpen og krig fra oss – midt i en tid som mer enn noe preges av døds- og krigskreftene.

Fredrik var forberedt på at helsa ikke ville gi ham mange år, men først og fremst engstelig for at han ikke ville få oppleve denne bokutgivelsen. Men det fikk den gamle kjempen til fulle oppleve!

I gode antikrigsvenners lag feiret han både hjemme i Åsgårdstrand og på hotell Continental i Oslo 85-årsdagen sin den 11.11, på selve fredens dag.

Som jurist var Fredrik oppbrakt over at Den norske Nobelkomité suverent definerte sitt mandat og ignorerte testamentators vilje om å gi prisen til forkjempere for reduksjon av hærer,  nedrustning, og folkenes forbrødring, og at de i stedet valgte en bred og populistisk forståelse der de søker forkjempere for «gode saker,» som miljø, menneskerettigheter og sosialt arbeid.

Slik røvet komiteen Nobels midler – år etter år – fra det livsviktige nedrustningsarbeidet, mente Fredrik.

Den 11.11 i år ble en sann fest for Fredrik, der mange æret ham for hans livslange arbeid i fredsbevegelsen. Med familien, som han satte så uendelig stor pris på, og venner til stede, fikk han tatt, det som idag fortoner seg som, et varmt og meningsfylt farvel.

Jeg vil savne ham, hans påståelighet, hans daglige telefonsamtaler, hans energi og urokkelige kompass – en god, ærlig og nær venn.

Takk, Fredrik!

– Isoler USA!

Marielle Leraand, Chairperson Peace and Justice Association, Norway

Fred og rettferdighet ser motstand mot våpen til Ukraina og vilje til å stanse Israels folkemord på Gaza som to sider av samme sak.

Det at støtte fra USA er tilstrekkelig til at Israel kan ture fram, henger sammen med USAs globale hegemoni. FOR-leder Marielle Leraand beskriver sammenhengen i en post på Facebook:

– USA blokkerer for at Israel kan stanses

Israel er eneste land i verden som i vårt århundre har fått lov til å stenge inne 2.3 millioner mennesker i en eneste stor konsentrasjonsleir, uten tilgang til strøm, vann og mat, og som sakte men sikkert vil tørste og sulte befolkninga ihjel.

Israel er eneste land i verden som får lov til å bombe sykehus med kritisk skadde pasienter.

Israel er eneste land i verden som får lov til å bombe FN-skoler, kirker, moskeer hvor titusener av flyktninger har søkt tilflukt.

Israel er eneste land i verden som får lov til å drepe og skade flere hundre FN-ansatte sykepleiere og leger.

Israel er det eneste landet i verden som får lov til å drepe flere titalls journalister.

Alt dette i løpet av i overkant av en måned.

Og hvorfor kan de gjøre det uten at noe skjer?

Svaret på det spørsmålet er enkelt:

USA

USA BLOKKERER for at Israel kan stanses.

Og når verdens desidert største krigsmakt blokkerer og sikrer fortsatt bombing og innestenging av et folk, ja, så bestemmer de at denne bombinga og dreping av innestengte barn skal fortsette.

Det store spørsmålet blir da:

Hvordan kan verdenssamfunnet stanse USA?

Hvordan:

Vel, det er de samme politiske verktøyene, som vi må ha overfor Israel.

Boikott, handelsblokade, kutte de militære og diplomatiske båndene; ja, gjøre alt vi kan for å isolere og peke på USA.

Våpen til Ukraina styrker USAs hegemoni

Marielle Leraands påpekning av USA må isoleres om palestinerne skal kunne reddes fra Israels folkemord, har direkte sammenheng med Fred og rettferdighets motstand mot å levere våpen til Ukraina.

FOR begrunner våpenmotstanden med at fortsatt krigføring ikke fører til annet enn at stadig flere tusener ofres på slagmarken til ingen nytte, og at forhandlinger er det som realistisk kan avslutte krigen. Men samtidig avviser FOR også at en eventuell ukrainsk militær seier med NATO-våpen ville vært et bidrag til å styrke folkeretten og dermed skape varig fred i verden.

Krigen i Ukraina startet fordi NATO har insistert på at Ukraina skal kunne bli med i alliansen. Denne insisteringen handler om at NATO-utvidelsen er ment for å kunne opprettholde og styrke USAs og Vestens hegemoni. Og det er altså det samme hegemoniet som gjør det mulig for Israel ture fram straffefritt i Gaza.

Støtt Palestina ved å stanse våpenleveransene til Ukraina!

Rødt og SV har søkt å bruke sin egen støtte til å sende våpen til krigen mot Russland i Ukraina som argument for Norge som stat også må reagere når det er en av våre allierte som angriper og okkuperer. De fleste palestinere og andre med bakgrunn fra Midtøsten eller andre land i den muslimske verden som FOR-aktivister har snakket med på Palestinademonstrasjoner, har derimot sett den samme sammenhengen som FOR framhever:

Det hjelper ikke å gi støtte til palestinerne i ord, om du samtidig gir støtte til fienden i handling. Og fienden er ikke bare Israel direkte. Det er USA. Og det å gi våpen til Ukraina er ikke å gi støtte til folket i Ukraina. Det er å gi støtte til USA, til at USA fortsatt skal være den dominerende supermakten i verden.

Derfor er det å arbeide politisk for en forhandlingsløsning på krigen i Ukraina, og mot flere norske våpen til Ukraina, den viktigste formen for solidaritet du kan bidra med for palestinerne på Gaza.

– Israel gjennomfører «den endelige løsninga»

– Vi må forstå at de mener alvor når sier de skal utslette Gaza, at Vestbredden er neste, og at Al-Aqsa-moskeen skal rives, skriver den prisbelønte journalisten Chris Hedges.

Til tross for at over 10 000 palestinere, blant dem over 4 000 barn, til nå er drept i Israels hemningsløse bombing av sivile mål på Gaza, vekker det fortsatt reaksjoner i Norge å beskrive Israel som en Nazi-stat, slik det blir beskrevet i denne artikkelen her på FORs nettside. Chris Hedges, som tidligere i femten år var byråsjef i Midtøstenkontoret til New York Times, og som var med i teamet som vant Pulitzer-prisen i 2002, nøler derimot ikke med å påpeke det samme.

– Det har alltid vært en strømning av jødisk fascisme innen det sionistiske prosjektet. Nå har denne strømninga tatt kontroll over den jødiske staten, skriver han.

Den storisraelske visjonen

I innlegget beskriver Hedges visjonen for den sittende israelske regjeringa slik:

Målet er et «rent» Israel, renset for palestinsk forurensning. Gaza skal bli en folketom ødemark. Palestinerne i Gaza vil enten bli drept eller tvunget inn i flyktningleire på andre siden av grensa i Eygpt. Messiansk renselse vil finne sted I det palestinerne blir drevet ut. Jødiske ekstremister ber om riving av al-Aqsamoskeen, den tredje viktigste helligdommen for muslimer. […] Moskeen skal erstattes med et «tredje» jødisk tempel, en handling som vil sette fyr på hele den muslimske verden. Vestbredden, som de omtaler som Judea og Samaria, vil bli formelt annektert av Israel.

Den israelske regjeringskoalisjonen

Den israelske regjeringa som satt fram til 7. oktober, var en koalisjonsregjering mellom Benjamin Netanjahus tradisjonelle høyreparti Likud, de to religiøs-konservative partiene Shas og Forente Torah-Jødedom, og tre høyreekstreme partier. Noam er først og fremst ultrakonservativt, fokusert på kampen mot LGBTQI-rettigheter, mens de to andre Det religiøse sionistpartiet og Otzma Yehudit (Jødisk Makt) av engelsk Wikipedia beskrevet som anti-arabiske og tilhengere av «Jewish supremacy». Fra 13 oktober gikk også partiet Nasjonal Enhet, ledet av tidligere statsminister Benny Ganz, inn i regjeringa. Benny Ganz er på det personlige planet Benjamin Netanjahus politiske rival, men politisk, i forhold til politisk løsning overfor palestinerne, står Nasjonal Enhet for nøyaktig samme linje som Likud, som tilhengere av anneksjon av bosettingene og Jordandalen på den okkuperte Vestbredden, og dermed også som motstandere av noen tostatsløsning.

Israels valgkommisjon i 1988: «Nazi-lignende ideologi»

«Jødisk Makt» regner seg selv som et direkte etterfølgerparti til partiet Kach. Den israelske valgkommisjonen gikk i 1988 inn for å forby partiet, med den begrunnelsen at partiet sto for en «nazi-lignende ideologi».

Kach ble imidlertid først forbudt i 1994, etter at et av partiets medlemmer, Baruch Goldstein, gjennomførte en massakre på palestinere som ba i en moske i Hebron. Det at «Jødisk Makt»-leder Itamar Ben-Gvir, som selv var medlem av Kach i sin ungdom, fortsatt stiller seg fullt og helt bak Kachs folkemorderiske, «nazi-lignedende» ideologi, understrekes av det faktum at han har hatt et stort fotografi av Baruch Goldstein hengende i sin egen stue.

Israelsk minister: Bruk av atomvåpen mot Gaza en mulighet

Anslagsvis fire millioner jøder ble myrdet under Holocaust, og ingen bør derfor lettvint snakke om at faren for nytt Holocaust, eller som Chris Hedges gjør, referere til nazistenes egen betegnelse, «den endelige løsninga», uten at det er snakk om reell fare for at det blir begått en forbrytelse som både i intensjon og omfang er sammenlignbar.

Uttalelsen fra kulturarvsminister Amihau Eliahu gjør det imidlertid ikke vanskelig. I et radiointervju sa ministeren som også representerer «Jødisk Makt» at “atomvåpen kan være en måte å løse problemet på Gaza».

Bruk av atomvåpen mot Gaza innebærer altså å drepe 2,2 millioner palestinere i ett slag. Det innebærer i seg selv å drepe ganske nøyaktig dobbelt så mange som antallet som ble gasset i hjel av de tyske nazistene i Auschwitz.

Einstein og Arendt: Likuds forgjenger har «sterk likhet til fascisme og nazisme»

Etter Eliahus uttalelse, har flere medier meldt at statsminister Netanjahu har suspendert ham fra regjeringa. Det finnes imidlertid ingen konstitusjonell ordning i Israel som tillater en statsminister å suspendere en minister. En minister kan derimot bli sparket, men det har Netanjahu valgt å ikke gjøre. Å sparke ministeren fra «Jødisk Makt» fra regjeringa ville betydd at partiet hans også ville forlatt regjeringa, og det ville svekket Netanjahus posisjon overfor nasjonalforsamlinga Knesset, og gjort ham avhengig av støtte fra rivalen Benny Gantz og hans parti, som bare gikk inn i regjering som del av en felles front i kjølvannet av Hamasangrepet 7. oktober.

Det at partitaktiske betraktninger gjør at Israels statsminister velger å ta inn et parti som åpent står for en ideologi som Israels egen valgkommisjon i 1988 har beskrevet som «Nazi-lignende», og velger å opprettholde koalisjonen også etter at et medlem i regjeringa helt konkret og fysisk foreslår å gjennomføre et fullskalas Holocaust mot palestinerne på Gaza, forteller mye, også om ideologien til Likud og andre hovedstrømspartier i dagens Israel.

Likuds forgjenger var partiet Herut. Herut, partiet til tidligere statsminister Menachim Begin, hadde sitt utspring i den sionistiske terrororganisasjonen Irgun, som i tillegg til å gjennomføre bombeattentatet mot kontorene til den britiske administrasjonen på King David Hotell, også gjennomførte massakren på sivile palestinere i landsbyen Deir Yassin under krigen i 1948. Deir Yassin-massakren, som Begin, som leder av Irgun, lovte å «gjenta overalt», var hovedårsaken til at tre fjerdedeler av den palestinske befolkninga i det som fra 1949 ble anerkjent i FN som staten Israel, flyktet. Uten denne flukten, ville Israel ikke blitt en jødisk stat i den forstand at staten ville hatt et jødisk flertall. Derfor har Israel i alle år senere nektet alle som flyktet under krigen i 1948 å returnere.

Herut var imidlertid ikke tilfreds med å ha etablert en jødisk stat i de delene av Palestina som i 1949 ble anerkjent som Israel. Herut ønsket at den jødiske staten skulle dekke hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, inkludert Jerusalem og Vestbredden, som konsistent omtales som «Judea og Samaria» av denne, etter hvert dominerende, tendensen innen den sionistiske bevegelsen. Målet om en jødisk stat i hele Palestina, kan bare oppnås ved å drepe og/eller fordrive et flertall av palestinerne som i dag bor i Gaza og på Vestbredden.

Vi ser dermed at ideologien som statsminister Netanjahu og hans Likudparti bygger på, slett ikke står fjernt fra den, ifølge Israels egen valgkommisjon, «nazi-ligndende», ideologien til koalisjonspartneren «Jødisk Makt».Blant de som tidlig så dette, var de jødiske intellektuelle Albert Einstein, Hannah Arendt og Sidney Cook. I et brev i New York Times i 1948, beskriver de Herut som «et parti som i sin organisasjon, metoder, politisk filosofi og sosiale appell, er svært nær nazistiske og fascistiske partier».

Israel – en nazi-stat?

Jødene ble forsøkt utslettet av nazistene under andre verdenskrig. Kan vi likevel si at nazistisk tankegods i dag preger staten som definerer seg som jødisk?

I den følgende teksten skal jeg først redegjøre for hva vi kan si kjennetegner nazismen som tankesett og politisk handlingsprogram, og deretter drøfte i hvilken grad vi kan gjenfinne dette i tankesett og politisk handling i Israel i dag.

Nazismen – en rasistisk folkemordideologi 

Begrepet nazisme, som forkortelse for nasjonalsosialisme, ble oppfunnet av Adolf Hitler etter at han tok kontroll over, og omdøpte Det tyske Arbeiderpartiet (DAP) som ble stiftet i 1920 til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP). Enhver beskrivelse av nazismen som ideologi, må derfor ta utgangspunkt i at den må være dekkende for det programmet Hitler utviklet. Akademiske beskrivelser av nazismen tenderer imidlertid mot å være mer tid og stedspesifikke enn det som er politisk meningsfullt. 

I SNL.no’s artikkel om nazisme, blir hovedtrekkende beskrevet som «en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.» «Ytterliggående» er ikke presist nok når for å beskrive Hitlers antisemittisme. Det særegne ved Hitlers tenkning, er at han åpent formulerer en folkemorderisk intensjon. Jødene skulle ikke bare holdes nede og på plass, de skulle utryddes

Antisemittisme er en form for rasisme, rettet mot jøder, men den folkemorderiske intensjonen være rettet mot jøder for at vi skal kunne snakke om nazisme? Det betyr i så fall at om et land skulle begynt å sende barn tilhørende en annen minoritetsgruppe i gasskamre, kunne vi ikke definert politikken som nazistisk, siden utryddelsespolitikken ville vært rettet mot en annen etnisk gruppe. Det ville ikke være nazistisk selv om det eventuelt var romfolket, den andre etniske gruppa som Hitler sendte til gasskamrene, som ble definert som mål for utrydning på nytt. Må vi da finne opp et nytt politisk begrep for å betegne en slik ideologi? Jeg ser ikke at det er formålstjenlig.

Selv om vi kan si at Det norske Arbeiderparti på 1930-tallet var et klassisk sosialdemokratisk parti, kan vi ikke avgrense sosialdemokrati som ideologi snevert til det som var, og ikke var, Arbeiderpartiets politikk i Norge på denne tiden. Tilsvarende må vi, for å forstå nazismen som ideologi, gå ut over det helt konkrete programmet til Hitlers parti slik at det er i hvert fall er teoretisk mulig at også andre partier og bevegelser, i andre land og til andre tider, kan beskrives som nazistiske. 

Går vi til Hitler selv, til Mein Kampf, beskriver han sitt grunnperspektiv, som han kaller «folkish» (engelsk oversettelse) i overordnede termer.

the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […]  favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580)    

Det sentrale i nazismens tankesett er koblingen mellom ekstrem nasjonalisme og rasisme til en sosialdarwinistisk enhet, hvor verden forstås som en overlevelseskamp mellom ulike folkeslag. Staten er redskapet for ett folk, mot andre. I denne kampen er det vinn eller forsvinn, hvor de svake fortjener å bli utryddet, ganske enkelt fordi de er svake. Og denne tankegangen gjelder for alle folkegrupper. Hitler var opptatt av å fremme tyskerne og andre beslektede «ariske» folkegruppers sak, fordi han selv tilhørte, eller rettere, oppfattet at han tilhørte, denne «rasen». For Hitler var det også helt naturlig å forvente at andre folkegrupper ville kjempe for sin gruppe med de samme hensynsløse og hemningsløse midlene.

Jøder som hyller Hitler eller folkemord

“Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.”

Sitatet stammer fra rabbiner Giora Redler, og er referert i en artikkel i Times of Israel fra 2019. Når vi leser mer om hva rabbineren har sagt, er det vanskelig å ikke se at ideologien han står for samsvarer helt med det Hitler promoterte, bare med den forskjellen at han plasserer jødene i rollen herrefolk som Hitler plasserte «arierne» i: 

“Yes, we’re racists. We believe in racism… There are races in the world and peoples have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They’re glad to be slaves, they want to be slaves,” he told a class in one of the video clips. “Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they’re slaves, their lives can begin to take shape.

Mens noen israelske jøder ser for seg en tilstand hvor jøder utnytter palestinere og andre folkeslag som slaver, er det flere som åpent agiterer for å utrydde palestinerne fra Palestina, ved å drepe og/eller fordrive dem. Denne ideologien hadde et partipolitisk uttrykk i partiet Kach, som ble representert i Knesset med ett mandat ved valget i 1984. Partiet ble imidlertid forbudt i Israel som et rasistisk og proterroristisk parti, etter at et partimedlem, Baruch Goldstein førte denne ideen ut i handling i 1994, da han rakk å skyte og drepe 29 palestinere mens de leste bønn i en moske i Hebron, før han selv ble slått i hjel av andre i moskeen som overlevde.

Apartheid – ikke nazisme – til nå

Redler, Goldstein og partiet Kach forteller oss at nazistisk tankegods absolutt kan eksistere blant jøder, akkurat som det kan blant andre folkegrupper. Men samtidig forteller det at Kach ble forbudt etter Goldsteins massakre også at slikt tankegods ikke har vært dominerende og i hvert fall ikke statsbærende i Israel. 

Nazisme er en ekstremversjon av etnonasjonalistisk tankegang, mens den formen for sionisme som har dominert Israel til nå, er en mer moderat variant, som imidlertid også er grunnleggende rasistisk. Den mest nærliggende parallellen til den politikken Israel har ført, har vært apartheidregimet i Sør-Afrika.  

Så lenge apartheidregimet styrte Sør-Afrika, var Israel og Sør-Afrika nære allierte. Samarbeidet var praktisk og militært, men også understøttet av en felles ideologi. I følge den jødisk-sørafrikanske anti-apartheidaktivisten, og tidligere ministeren i Nelson Mandelas regjering, Ronnie Kasrils, var den første som beskrev Israel som en apartheidstat, ingen ringere enn arkitekten bak apartheid i Sør-Afrika, tidligere statsminister Hendrik Verwoerd.

Apartheidsystemet i Sør-Afrika sikret de hvite kontroll over staten ved å definere det svarte flertallet som utlendinger. I stedet for å få borgerrettigheter i landet de var født og vokst opp i, skilte apartheidregimet ut noen ressursfattige områder hvor det bodde få til ingen hvite settlere i utgangspunktet som uavhengige «bantustaner». Avhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhørte, ble de svarte definert som borgere av hvert sitt bantustan. De svarte trengtes fortsatt som arbeidskraft på hvite farmer, i industri og gruvevirsomhet og tjenestenæringer i byene, så de fleste fikk lov til å bli boende, men ble da definert som fremmedarbeidere, som når som helst kunne risikere å bli deportert til hjemlandet. 

Andre ikke-hvite grupper, først og fremst de såkalte «coloured», etterkommere av blandingsekteskap mellom hvite settlere og afrikanske grupper, og etterkommere av asiatiske, særlig indiske, innvandrere til Sør-Afrika under det britiske kolonistyret, fikk derimot statsborgerrettigheter i Sør-Afrika, med egen representasjon i nasjonalforsamlinga. Dette truet ikke den politisk og økonomiske dominansen til de hvite.

Israel ble tilsvarende etablert som en jødisk stat etter krigen i 1948, da tre fjerdedeler av den palestinske befolkinga ble fordrevet. Sentralt i fordrivinga, var massakren i landsbyen Deir Yassin, utført av den sionistiske terrorgruppa Irgun, som ble grunnlagt av Menachim Begin. Etter massakren uttalte Begin:  

«Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou has chosen us for conquest.»

Begin ble senere statsminister, for partiet Likud, det samme partiet som statsminister Benjamin Netanyahu leder i dag. Som en følge av flukten etter Deir Yassin og andre massakrer, fikk territoriet som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel et jødisk flertall. Det flertallet av palestinere som flyktet, først og fremst til Gaza og Vestbredden som fram til 1967 ble kontrollert av Egypt og Jordan, fikk aldri lov til å returnere, annet enn som fremmedarbeidere, tilsvarende de svarte i Sør-Afrika. Mindretallet av palestinere som av ulike grunner ikke hadde flyktet, fikk derimot borgerrettigheter i Israel, tilsvarende coloured og asiater i Sør-Afrika under apartheid, men fikk ikke fulle rettigheter tilsvarende de jødiske borgerne. Blant rettighetene palestinsk-israelske borgere ikke har, er retten til familiegjenforening. Om en israelsk palestiner gifter seg med en palestiner fra familiene som ble fordrevet til Gaza eller Vestbredden, kan de to ikke flytte sammen i Israel. 

Dette har fortsatt også etter at Israel tok kontroll over resten av det historiske Palestina; Vestbredden med Jerusalem, og Gaza, etter krigen i 1967. Palestinerne der, har ikke fått borgerrettigheter i Israel, men har levd underlagt israelsk okkupasjon eller, i Gazas tilfelle, siden 2006, blokade.

Israelsk radikalisering etter mordet på Rabin 

Det at flertallet, men ikke alle, palestinerne, ble fordrevet fra det som er folkerettslig anerkjent som Israel, men ikke fra hele det historiske Palestina som sådan, samtidig som palestinerne i hovedsak har fått beholde kulturelle og religiøse rettigheter, inkludert tilgang til Islams tredje helligste sted, al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, gjør at apartheidparallellen har vært presis og dekkende,  mens det å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, eller påstå at Israel er gjennomsyret av nazistisk ideologi, har vært en kraftig overdrivelse.

Tidlig på 1990-tallet var det også optimisme knyttet til utsiktene til at palestinerne skulle få en egen stat basert på de delene av det historiske Palestina som er igjen når vi trekker fra det som ble anerkjent av FN som staten Israel i 1949. Det inkluderer Gaza og hele Vestbredden, inkludert Jerusalem, og ville, selv om det kun dekker en fjerdedel av det historiske Palestina, være en statsdannelse med et økonomisk og ressursmessig grunnlag for selvstendighet, ganske ulikt de sørafrikanske bantustanene. I 1995 ble imidlertid statsministeren i Israel som hadde skrevet under Osloavtalen, Yitzhak Rabin, skutt og drept av den jødiske høyreekstremisten Yigal Amir

Grunnlaget for drapet, var motstand på israelsk høyreside mot implikasjonene av Osloavtalen, som var at de folkerettsstridige israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden må demonteres, og at den illegale anneksjonen av Jerusalem må oppheves for å gi plass for en palestinsk stat. Selv om Amir fortsatt sitter fengslet, fikk drapet politisk gjennomslag da Likud og Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, på motstand mot Osloavtalen.

Det at Likudregjeringen fra 1996 valgte å stanse gjennomføringen av Osloavtalen, og i stedet fornye og forsterke den illegale bosettingsvirksomheten på Vestbredden ikke ble møtt av noen former for sanksjoner fra de vestlige statene som hadde tilrettelagt for Osloavtalen, sendte budskapet til israelske velgere at det er helt opp til dem å bestemme om de vil gi noe til palestinerne eller ikke. Støtten fra Vesten er uansett ubetinget. Resultatet har vært en stadig dreining mot høyre i valg etter valg. Sentrum-venstrepartiene har blitt helt marginaliserte, mens ulike israelske høyrepartier har konkurrert om å overgå hverandre i lovnader til bosettere og andre som ønsker å ta over stadig mer palestinsk land.

I 2012 ble partiet Otzma Yehudit – Jødisk Makt, etablert. Partiet har tatt ideologien til det tidligere forbudte Kach-partiet videre. Partiet ble først representert i Knesset ved valget i 2021, med en representant, men ved valget i 2022 gjorde partiet som altså i høy grad kan beskrives som å stå for en sionistisk variant av nazisme, et byks i oppslutning, og fikk seks mandater inn i Knesset. Etter det ble partiet også medlem av regjeringen, med partileder Itamar Ben-Gvir, i rollen som nasjonal sikkerhetsminister. 

Ben-Gvir har ikke gjort noe for å skjule sine folkemorderiske hensikter. Et uttrykk for det, er at han har hatt et hyllningsportrett av massadrapsmannen Baruch Goldstein i stua si.

«Al-Aqsa-stormen»

Hamasangrepet fra Gaza inn i Israel 7. oktober, ble kalt Al-Aqsa-storm av organisasjonen selv. Tittelen refererer til gjentatte krenkelser av Al-Aqsa-helligdommen begått av Ben-Gvir og hans tilhengere. Gitt at Ben-Gvir har vært sikkerhetsminister fra 2022, har den israelske staten, som tidligere også beskyttet helligdommen mot høyreekstreme jødiske inntrengere, tvert imot har støttet inntrengningen. Ben-Gvir har igjen ikke vært uklar i sine intensjoner:

“This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty”, uttalte Ben-Gvir, som dermed gjorde det klart at Israel nå heller ikke har til hensikt å ivareta de avtalene som landet hittil har hatt med Jordan om ivaretakelse av helligdommen.

For Hamas var det klart at opprettholdelse av status quo ikke var en mulighet, fordi Israel ikke har hatt det til hensikt. Uten det desperate, men avanserte og militært vellykkede angrepet 7. oktober, ville Israel styrt mot overtakelse og ødeleggelse av al-Aqsa, videre ekspansjon av bosettingene, anneksjon av Jordandalen, og i sum, en total ødeleggelse av den palestinske nasjonen.

Ja, Israel har blitt en nazi-stat!   

Tilstedeværelsen av et parti i regjering som eksplisitt har som politisk program å bryte alle eksisterende avtaler, fordrive palestinere og overta deres religiøse helligdommer i Jerusalem i den israelske regjeringa, gjør at apartheidparallellen ikke lengre er holdbar. Den regjeringa Israel har hatt siden 2022 er mye mer høyreekstrem enn det noen apartheidregjering i Sør-Afrika noen gang var. 

Selv om partiet som kan karakteriseres som åpent nazistisk på det ideologiske planet kun har vært et mindretallsparti i den israelske regjeringa siden 2022, skal vi huske at det samme var tilfellet med Hitlers første regjering fra januar 1933. Det var en koalisjonsregjering hvor de nazistiske regjeringsmedlemmene var i mindretall.

Det var de åpenlyse og direkte provokasjonene fra nazistene i den israelske regjeringa som utløste Hamasangrepet 7. oktober, men samtidig har dette angrepet fungert som en katalysator for å ytterligere radikalisere israelsk opinion. Det politiske målet om å fordrive alle palestinerne fra det historiske Palestina, som tidligere var en marginal posisjon blant jøder som samtidig ga uttrykk for beundring for Hitler, og et parti som ble forbudt som rasistisk og terroristisk, har nå blitt hovedstrømsholdning.

Selv om talsmenn for den israelske regjeringa overfor vestlige medier opprettholder retorikken om at Israel prøver å unngå sivile tap i krigen mot Hamas på Gaza, finnes det ingen indikasjoner på at Israel faktisk gjør dette. Tvert imot, Israels forsvarsminister Yoav Gallant, sendte ved starten av krigen melding om at befolkningen på Gaza fra nå ville bli avstengt fra ikke bare strøm og drivstoff, men også mat og vann. Befolkningen i den nordlige delen av Gaza har blitt beordret til å evakuere, men begrunnelsen om at de skal evakueres for sin egen sikkerhet, står ikke til troende. Lekkede dokumenter viser at Israels regjering nå jobber for en «løsning» som innebærer fordriving av hele Gazas befolkning inn i Sinaiørkenen i Egypt.

Sosiale medier i Israel strømmer over av hatefulle uttrykk, blant annet videoer som karikerer palestinske ansiktstrekk, ganske parallelt til nazistiske jødekarikaturer, samtidig som de gjør narr av palestinerne som gråter over at de har mistet husene sine og ikke har mat eller vann. 

Det den israelske regjeringa gjennomfører er et folkemorderisk program, gjennomført med folkemorderiske metoder, basert på en ideologi som, om den ikke er direkte inspirert av Hitler, er helt parallell. Israel har ikke igangsatt gasskamre for palestinerne, men det skjedde heller ikke i Hitlers Tyskland før et stykke inn i andre verdenskrig. Hitlers mål i utgangspunktet, var å fordrive jødene fra Europa, og hvor de eventuelt dro etter det, var mindre viktig for ham. Det var da dette målet viste seg å være ugjennomførbart, at gasskamrene ble et alternativ.

Det hatet og dehumaniseringen som palestinerne utsettes for i Israel i dag, er helt parallelt til den hatretorikken som jødene ble utsatt for i forkant av Holocaust. Den ekspansive, hemningsløst folkerettsforbryterske politikken som Israels regjering står for, både med tanke på territoriell ekspansjon på palestinsk jord, og, unikt sammenlignet med Hitlers Tyskland, inn på religiøse helligdommer, har på tilsvarende måte potensial til å utløse en verdenskrig.

Man skal ikke utløse krigstyper i utide, og selv om det har vært feil tidligere å kategorisere Israel som en nazistat, er det ikke det lengre. Vi må rope ulv, når ulven er her. Og vi må si fra om at Israel nå har blitt en nazistat, for det har Israel blitt.